Vi skriver 2025, og deLillos flesker til med et dobbeltalbum, som bobler over av kreativ. Dette er deLillos’ tyvende studioutgivelse, som foruten å ha har fått den fiffige tittelen «20 Lillos uten filter», også markerer bandets 40-års jubileum som band.

Popklikk har snakket med Lars Lillo-Stenberg om jubileet, den nye plata, inspirasjonskilder og kunstig intelligens.

– 40 år i manesjen, det er litt av en prestasjon. Har dere noen ganger vært på randen av en fullstendig kollaps?

-Litt vakling har det vært, spilletilbud stoppet opp rundt ‘92, så da var det deilig at «Neste Sommer»-plata kom. Og så lagde vi litt krøll for oss selv da vi gikk litt halvveis i dvale da vi lanserte deLillos 85 i 2006. En litt særere utgave av bandet som varte i noen år. Men det var likevel for meg veldig inspirerende, og kanskje nødvendig nettopp for å unngå kollapsen på det psykiske planet. Jeg var nok litt sliten rundt den tiden av «Kokken Tor».

–Hvordan skal dere feire triumfen?

-Vi har allerede begynt med å gi ut vårt tredje dobbeltalbum som i tittelen både angis antal låter og antal studioalbum fra oss. Ellers blir konsertene i Frøyas Have ikke langt fra Frognerkilen det største arrangement vi selv noensinne har satt i gang. Til slutt håper vi på å gi ut noe mer fra arkivet, blant annet en akustisk konsert vi gjorde på Chat Noir. 

–Hvordan vil du beskrive musikken på «20 Lillos uten filter» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

-Alltid vanskelig det spørsmålet, men på en del låter var kombinasjonen melodi og komp enda mer rytmisk fokusert enn vanlig; jeg jobbet med at tekstene skulle passe til å synges med en ganske bevisst rytmisk betoning på en del låter.

–Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

-Utenom det jeg nevnte med antall låter og antall album, så er det en gammel spøk fra da jeg røkte 20 Teddy uten filter, at vi burde hatt merch med å selge 20 Lillos uten filter, altså røyk. Bare en spøk selvsagt. Siden jeg visste at dette var vårt 20 album så kom jeg på spøken og la også opp til 20 låter. Egentlig har alltid det ufiltrerte vært en arbeidsregel for oss. Både på tekstene og innspillingene. Vi lar ting slippe igjennom og filtrerer ikke bort det snåle enten det har dukket opp med hensikt eller via et uhell. Sånn sett så hadde den gamle spøken et fint poeng.

–Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

-Da jeg dro i oktober ‘23 for å lage tekster i et hus i Skottland, begynte jeg også å pusle med demoer. Da jeg kom hjem med en del  av dem begynte prosessen med å tenke rekkefølge og hvordan binde låtene sammen. Vi brukte kanskje tre uker i januar på å øve og mesteparten av februar på å spille det inn. Albumet lå litt klart som en komposisjon da, litt på samme måte som «Evige Dager». I forhold til plater hvor alt er uvisst når man drar i studio, så er dette med å ha øvd inn støpeformen ganske kult. Uten filter her var kanskje også at vi ikke hadde engasjert en produsent som fortalte oss at det vi hadde tenkt ikke var særlig kult. Men neste gang kan det være vi ønsker oss noen kritiske ører utenfra. 

–Hva er du mest fornøyd med på «20 Lillos uten filter»?

-Når jeg tenker på hele prosessen, så har jeg veldig positive minner. Med Olaf på orgler og flygel, så var det mye felles spilleglede med å få grunnkompene spilt inn live. Det meste satt veldig bra i samspill. Og så er jeg fornøyd med at en så lang plate likevel holder et fint nivå. Jeg har ikke behov for å fjerne noen av låtene nå som det har gått et år…

–Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

-«Hvis jeg ikke var meg selv» var ekstra gøy. Mary Erskine ble jeg kjent med da hun spilte og sang på Grieg-platen. I Skottland var det et rom der Mary og faren hennes hadde hvert sitt piano i foreldrenes hus, og det var der jeg bodde. En dag kom Mary og lærte seg denne sangen, så vi satt og jamma begge to og fant sammen på en ny del som hun sang en melodi på. Veldig gøy at hun kunne komme til Spydeberg og spille inn det som ble resultatet av dette. Beckstrøm «Dragens Hule», synes jeg har en gripende melodi og jeg synes også bandet klarte å utføre en fin instrumentaldel der. Vi hørte litt på noen rytmeskift i en The Band-låt som lot oss inspirere til at det går fra 6/8 til mer hurtig tretakt-vals. Bra tekst fra Beck også. 

–Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

-«Frogner», kanskje. Den skiller seg ut med å være veldig kompbasert. Her er det et A-tema som går og går, og litt utfordrende å løse arrangementet. At gitartema først skulle presenteres på piano, kom som en litt sen idé. Var overhode ikke tenkt som en «piano låt». 

–Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

-Egentlig er det mye forgjengelighet i tekstene her, noen har dødd nå som godt voksne, noen har dødd som unge, noen opplever at hjemmet blir løst opp. Dager passerer uten riktig innhold, forhold blir slutt. Tanker om dødelig sykdom. Menneskeheten utfordres av teknologi og skrivebordet har ingen blanke ark. Burde jeg vært en annen, og er egentlig Frogner så fint? Ha ha, mye triste greier.

–Hvordan var ditt forhold til utestedet Café Sjakk Matt? Var du der ofte, eller vanka du mest på Barbeint og Sardine’s/Club 7?

-Café Sjakk Matt og Sardine’s var jo en veldig grei kombi, fordi det lå så nære hverandre, og jeg tror Sjakk Matt oppstod litt før Club 7 ble til Sardine’s. Da Barbeint ble etablert mot slutten av 80-tallet, var det ikke mange av oss som lenger datt innom Sjakk Matt.

– Sjakk Matt ble et veldig tidstypisk sted for midten av 80-tallet, ganske mange forskjellige folk havnet etterhvert inn der, kanskje først mest japper, men etterhvert også rockere og kunstnere. Såkalte vanlige folk også. Jeg traff mange jeg kjente der, du kan si at stedet kledde jo veldig å spille den første a-ha skiva. Med øl servert i vase-glass, og marmor på disken. Det var den New Romantic- stilen; jeg var jo ikke opptatt av å være trendy, men skulle jeg vanke et sted, så var det  greit at jeg kunne føle at jeg hang med i tiden. Men Barbeint var jo et kulere sted, var masse der. 

–Hvordan jobbet dere fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

-Vi låtskriverne jobbet med dem på egenhånd først, og jeg tok også tak i det å sette dem sammen. Så tok bandet  et skippertak med dem i øvingslokale i januar ‘24 før vi gikk i studio. Jeg tror at alle tekstene ble skrevet i ‘23 med unntak av «Beibi kom hjem», som pussig nok ble skrevet på engelsk først. Den var tenkt til soloalbumet mitt, «Everything Is Relative», som jeg spilte inn med folk i L.A., men vi rakk ikke å spille den inn. Melodiene var mest helt nye, men noen litt eldre. Eldst er melodien til «Min Konge døde på Café Sjakk Matt». Jeg ser på Mac’n at den faktisk er fra 2009, titulert som «Lovely Drita», vet ikke hvorfor. Ligner jo ikke på Beatles-låta. 

–Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

-Ja, i grunnen, på et knippe sanger har jeg bygget opp låt-ideer ved å forske litt på hva som skjer i trommer og instrumentering på låter jeg har et forhold til. Det trenger ikke være noe jeg digger så voldsomt, men det kan være et komp jeg likevel er nysgjerrig på. «Selvbevisst»-kompet oppstod for eksempel fordi jeg lurte på hvordan Marvin Gayes «Sexual Healing» hang sammen. Det er kanskje mulig å høre, men ikke veldig opplagt. Demoen er tydeligere. Låta er jo så stemningsmessig annerledes at det blir stor avstand i uttrykket mellom disse to.

-I gitarspillet som ble til «Hat», brukte jeg tuningen til Keith Richards. Det ble jo ikke Stones av den grunn, men tuningen hans inspirerte meg hvert fall. «Faen, det er dårlig gjort» er en låt hvor vi hørte på «Beast Of Burden» og lot oss inspirere av den musikalske holdningen i samspillet. Der var det mer at låta var laget og så kunne den påminne oss om en Stones-låt mens vi øvde. Det er mange måter hvordan inspirasjon virker. Høna og egget metaforen er også ganske typisk. Hva former hva? 

–Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

-Å nei, det husker jeg snart ikke, har egentlig ikke hørt mye på noe på veldig lenge. Men la meg slå et slag for Mary Erskine. Da jeg hørte den nye plata med Me for Queen, «Microclimate», så skrev jeg og gratulerte, det var da det endte med en tur til Skottland. Me for Queen er hennes prosjekt, og både den og det forrige albumet «Loose End», har jeg hørt masse på. Hun får til noe veldig formidlende, som blir hennes personlige bidrag uten at det handler om hvor kult eller trendy det er, eller ikke er, det er bare veldig musikalsk og seg selv nok.

-Når det gjelder originale og fine tekster har jeg fulgt litt med på Annika Norlin fra gruppa Säkert. Hun ga i fjor ut albumet «En tid att riva sönder», og en sang som «Full på dan», er så inspirende; jeg får faktisk lyst til å skrive en tekst. Hun er enkel og avansert, og det fins en finstemt komikk der.  

–Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

-Vi er et sted uten nett i Frankrike, og har derfor begynt å se på DVD’er. I en sjappe kun med DVD’er i La Rochelle, fikk vi tak i den gamle «Enfant de Paradis» fra 1945, med den fantastisk pantomimiske skuespilleren Jean-Louis Barrault. Så den sist da vi spilte inn «Før var det morsomt med sne» i Bergen i 1987, det var fremdeles en rar og gripende gammel film. Sluttscenen der gjør inntrykk. 

-Bok må være «All fours» av Miranda July, den er drøy og overraskende og veldig menneskelig og morsom. Dessverre ikke oversatt ennå, jeg er jo ikke god nok i engelsk, så må stadig oversette ord. Her er for eksempel noen ord : Quilted, Prying, Gregarious, Potluck, Squinted … ha ha. 

-Kunst?  Da vil jeg trekke frem performancekunstneren fra Spania, Esther Ferrer, nå en eldre dame, men hun har holdt på langt inn i voksne år. I likhet med July, sprø og menneskelig. Se «Theory and Practice», skriv navnet hennes og Copenhagen, så dukker det opp på YouTube.

–deLillos opplever på mange måter en ny vår. Hvor kommer den revitaliserte inspirasjonen fra?

-Det er som min bestefar som alltid gikk med disse hvite buksene om sommeren. Da vi spurte han en gang om dette, da han var ca 85 år, svarte han at det var fordi de var moderne hvert tiende år. Vi har jo bare holdt på, prøvd så godt vi kan å tøye strikken hele tiden på hva vi kan inkorporere i uttrykksformen vår. Og plutselig er de hvite buksene revitalisert. 

–Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av nye norske artister fra de siste femten årene; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

-Du spør om artister, kan gjerne kalle alle for det, men jeg ville vel tenkt på musikere for min del, da. Blant de unge finnes det jo så mange som gir meg hakeslipp, kanskje best om jeg ikke hadde gjort noe egentlig. Bare spilt litt bongotromme. Hvis jeg likevel skulle være med å trylle frem noe, så er det jo låter jeg lager som går i retninger som ikke ligger så naturlig for deLillos, der kunne jeg kanskje hatt glede av noen unge folk en dag. Skal forøvrig gjøre noe med den jazzete trioen Maridalen i løp av året. 

–Et siste spørsmål: Hvordan tror du kunstig intelligens vil påvirke utviklingen av musikk i framtiden? 

-Hvis du fikk kunstig intelligens til å smake på maten du spiser for så og forklare perfekt hva smaksorganene opplever, så tror jeg du likevel vil ha mest glede av å spise selv. Ikke den beste sammenligningen, men det er noe med det, at som alt i livet vil du måtte finne ut av det selv. Også det å lage musikk. Og jeg tenker av og til på disse sinnsyke nye mulighetene vi fikk med teknologien i sin tid for snart en generasjon siden, der du kunne spille inn 200 spor og putte på to symfoniorkestere. Det ble ikke til at vi hadde glede av å benytte oss av mulighetene.

-Noen kommer sikkert med hjelp av kunstig intelligens til å lage ting som vi aldri har hørt før, og kanskje dukker noen nye musikktrender opp. Kanskje har det allerede gjort det. Men som Joe Walch sier, «først når kunstig intelligens begynner å kaste TV’en ut av hotellrommet skal jeg begynne å bli skikkelig interessert.»