«Det fine med den nye plata til Oakland Rain, «Twin Flames Part I – The Evergreen», er at det er en nerve i alle låtene, slik at sluttresultatet blir mer bittersøtt enn sukkersøtt. En typisk representant for den underliggende melankolien er den fine «Would You Love Me More». Det hele topper seg med sistelåten «The Trapeze», som med sitt formidable refreng er en verdig avslutning på denne utgivelsen», skrev Popklikk-Jon Erik i sin anmeldelse av bandets nye plate.

Popklikk har snakket med tvillingsøstrene Charlotte og Maren Wallevik Hansen i Oakland Rain om den nye plata, inspirasjonskilder og en barndomshelt med fletter.

– Hvordan vil dere beskrive musikken på «Twin Flames Part I – The Evergreen» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– Vi opplever at albumet går enda mer i en americana/country-retning enn vi har gjort tidligere. Det var sangen «If You Were A Song» som ble et viktig utgangspunkt for albumet, som er en sang dedikert til morfaren vår – det er en kjærlighetserklæring til ham. Han har gitt oss inspirasjon til musikken vår hele veien, med en forkjærlighet for amerikansk folk- og countrymusikk. I sorgen over ham, forsøkte vi å skape en sang som høres ut som ham, og da ble lydbildet inspirert av historikken i amerikansk country. Albumet er også vår første full-lengder på engelsk, og ble skrevet som et helhetlig album. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Vi ønsket at tittelen skulle symbolisere to-delingen av prosjektet. «Twin Flames» er den samlede tittelen, og vi ser de to albumene som «tvillingalbum». Vi ønsket at første del hadde en tittel som representerte vekst og det som er «jordet», fordi sangene tar for seg det å ikke miste håp og vågemot, og musikken er preget av mye treverkinstrumenter. Betydningen av «evergreen» på engelsk er at noe i naturen holder seg grønt hele året, at noe er tidløst og alltid relevant, og at noe går i generasjoner. «The Evergreen» er for oss det overordnede temaet på albumet – at vi som mennesker, på samme måte som naturen, alltid er i vekst. Det gjelder både i et historisk perspektiv; som vi for eksempel kommer inn på i «Sister Hymn», innen psykisk helse, medmenneskelighet, toleranse, vågemot og ikke minst håp. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Planen var egentlig å lage ett album. Vi merket allerede i låtskrivingsprosessen at det var mye vi ønsket å dekke over av tematikker og følelser. Da vi begynte studioinnspillingen, ble det tydelig for oss at vi ønsket å lage det som et to-delt prosjekt; noen av sangene uttrykte realisme og vanskeligheter med å holde fast i håp og vågemot, mens andre sanger uttrykte en virkelighetsflukt og var mer abstrakte. Vi er to søstre i en duo, og tenkte det var fint å skape to album som representerer vårt søsterskap. Vi har også hatt en oppvekst preget av både Norge og USA, og vi ønsket å representere de to sidene ved oss. Den første delen er den «amerikanske» delen.   

– Hva er dere mest fornøyd med på «Twin Flames Part I – The Evergreen»?

Vi har virkelig turt å ikke plassere dette albumet i én boks eller én sjanger. Det er vi stolte av. Det ble tydelig for oss at vi ønsket å uttrykke følelser og tanker på vår måte- og at vi ikke kunne planlegge hvordan albumet skulle ende ut, fordi mye av prosessen var å gi slipp på forhåndsbestemte idéer, og la musikken bli det den var ment til. Vi er også stolte av å ha turt å være så ærlige i tekstene. 

– Plukk ut én låt fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

Charlotte: Jeg har et spesielt forhold til «I’m Scared Of Everything». Jeg opplever at jeg klarte å sette ord og musikk til en følelse jeg ofte kjenner på. Sangen er sår, men ble overraskende direkte da jeg først klarte å skrive den ut. Refrenget «lå i veggen» i mange måneder, og jeg tror det handlet om hvor mye brutalitet og ærlighet den sangen krevde av meg. Det lærte meg at countrymusikk også kan være eksistensiell og spørrende, og det påvirket albumet i stor grad. 

Maren: Jeg kan spesielt trekke frem «Would You Love Me More?». Å være høysensitiv i en vanskelig verden, kan by på mange utfordringer. Følelser kan bli veldig sterke. Det er lett å tenke at en burde «være mindre av seg selv». Sangen kommer fra en kompleks følelse, men er også ganske klar i sitt spørsmål. Det overrasket meg. Og det var en viktig sang i innspillingsprosessen, fordi den har en dobro-solo som føltes så riktig, og det ble tydelig for meg at country og americana kan være et bredt spekter. 

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

– Vi må nok si «Snow Globe». Den krevde enormt mye å lage, og var en vond sang å skrive. Charlottes utgangspunkt var mange vers, og selve låtskrivingen var en lang prosess. Den handler om etterdønningene etter pandemien, og psykisk uhelse blant unge. For mange av oss er de etterdønningene fortsatt med oss, og det er vanskelig å finne ut hvordan vi skal navigere det. 

– Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Sangene går mye inn på hvordan vi som menneske ønsker å klare og holde på vågemot, håp, og den barnlige «gnisten» innvendig. Dette albumet tar for seg realisme i mange fasetter- og vi har forsøkt å uttrykke at frykt og vågemot kan sameksistere. Vi er også inne på temaer om historikk, hvor «Sister Hymn» er en takk til dem som har gått foran oss i kampen for likestilling – noe som fortsatt er aktuelt den dag i dag, for svært mange mennesker fra ulike grupper i samfunnet vårt. Psykisk helse er også et gjennomgående tema, som vi har merket har en resonans, spesielt blant det ynge publikumet. Det er store senskader som fortsatt påvirker mange i kjølvannet av pandemien, og vi opplever at det ikke snakkes nok om akkurat det.   

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Det føles litt som at sangene alltid blir til på ulikt vis, men et mønster pleier å være at Maren kommer fra et melodiøst sted, og Charlottes inngang ofte er lyrisk. Maren kan gjerne skrive instrumentalpartier, hvor Charlotte kommer med forslag til tekst, mens Charlotte gjerne skriver tekst eller dikt som et utgangspunkt, hvor Maren hjelper å finne essensen i teksten. Vi starter ofte låt-idéene hver for oss, og jobber sammen videre derifra. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Noen inspirasjonskilder har vært Leonard Cohen, Alison Krauss, Simon & Garfunkel, sangen «If I Die Young» med The Band Perry og albumet «folklore» med Taylor Swift. 

– Hva kan vi forvente oss når dere slipper oppfølgeren, «Twin Flames Part II – Heavenly Blue»? 

– Tanken er at del 2 av dobbeltalbumet, handler om virkelighetsflukt, og at lydbildet også reflekterer det. Det er den andre siden av realismen, hvor vi har skrevet sanger med vekt på fantasi og hvor viktig den er for oss som mennesker. Stort sett alle sangene er skrevet, men albumet er ikke produsert ennå, så det blir spennende å gå inn i den prosessen!

– Plukk ut tre album dere har hørt veldig mye på det siste året. 

Blant albumene vi har hørt mye på er:  

«Spellbound» av Judy Collins. Hun har en fantastisk vokal, og er så allsidig! Vi synes sangene er veldig godt skrevet, og det er så vakre klanger på albumet. Vi har vært heldige nok å turnere med henne i 2024, og skal på ny turné i februar. Hun har virkelig blitt en ledestjerne for oss. 

«Songs Of Love And Hate» av Leonard Cohen. Det er vanskelig å beskrive hvor fantastisk hans musikk, det føles som et sjelespråk i musikalsk format. «Famous Blue Raincoat» er etter vår mening en av de vakreste sangene som finnes. 

EP-en «SABLE,» av Bon Iver. Vi elsker lydbildet og atmosfæren. Vi håper det kommer flere sanger fra dette prosjektet. 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

Maren: 

Bildet «The Starry Night» av Vincent Van Gogh har jeg et spesielt forhold til. Fargebruken og penselbruken er unik, og det er utrolig hvordan han skapte noe så vakkert ut av så mye smerte. Det er en påminner om at kunsten kan være et fartøy for å kommunisere. 

Jeg har også et spesielt forhold til filmene i Harry Potter-serien. De tar opp så mange viktige temaer, og tillater oss å bruke fantasien. Jeg har stor tro på at fantasi er viktig for oss som mennesker. Og musikken er fantastisk!

Charlotte:

En bok jeg vil trekke frem er «Samlede dikt» av Arnulf Øverland. Den minner meg på at skrivingen er like viktig, om ikke vel så viktig, når det er vanskelig å finne ordene og når livet byr på mer enn hendene kan holde. 

I pandemien så jeg serien «Anne With An E», og den har blitt veldig viktig for meg. Det var en stor inspirasjonskilde til vårt nyeste album, og tar opp mange viktige temaer som er relevante den dag i dag. Det er også et fantastisk karakter-galleri i den serien, og jeg synes musikken er nydelig. 

– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstida?

– Veldig mye forskjellig. Eva Cassidy og hennes tolkninger av så mange fantastiske sanger, Simon & Garfunkel, John Lennon, Joni Mitchell, Bob Dylan, Alison Krauss, Carly Simon, Carole King, Dolly Parton og Elton John. Det har også gått mye i Taylor Swift, The Band Perry, Birdy, Adele, Bon Iver og norske artister so, AURORA, Bjørn Eidsvåg, Vamp, Kari Bremnes og Sivert Høyem. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Godt spørsmål! Hmm, da hadde vi startet bandet «Sister Choir» med både legender som Judy Collins, Joni Mitchell, Joan Baez, Dolly Parton, Diana Ross, Whitney Houston, CarlySimon, Carole King og Janis og nyere artister som The Highwomen, Taylor Swift, Beyoncé og Alicia Keys. Vi hadde også tatt med norske artister som KAMARA, AURORA, Hillari, Fay Wildhagen, Christel Alsos og Claudia Scott. Det hadde vært litt av en gruppe å dra på turné med! 

– Et siste spørsmål: Hadde dudere en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Vi hadde mange forskjellige, men det er kanskje fint å trekke frem Pippi Langstrømpe! Hun inspirerte en tankegang om at man kan få til så mye, hvis man går inn for det. Og selvsagt var det inspirerende med en superhelt med rødt hår og fregner…