Restore to Past sitt album,«Fred & Jenny», åpner med spretne og svært iørefallende «The Forever Young Ones», som etterfølges av minst like melodiøse og lekne «Consider Me In» før nydelige og balladepregede «Oslo June 2012» entrer scenen. Og slik bare fortsetter det – den ene knall-låten etter den andre fyller rommet med den største selvfølgelighet. Noe som gjør det fullstendig overflødig å trekke frem favorittlåter. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd.

Popklikk har snakket med bandets frontfigur, Kristian Romsøe, om «Fred & Jenny», inspirasjonskilder og hvordan plata ble en realitet.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Fred & Jenny» sammenlignet med tidligere utgivelser?

– I utgangspunktet hadde vi leid inn Ole Aleksander Halstensgård (Paperboys, Ulver) som produsent på denne innspillingen, og da han ba meg om å sende ham et eksempel på hvilken retning vi skulle ta, fikk han «Superstar» med Styx.

– På tidligere innspilinger har vi nok holdt litt igjen, og prøvd å begrense oss med tanke på pålegg og produksjon, men denne gangen har vi ikke det. Målet har vært å legge vekk alle hemninger og blåse mest mulig vind i håret, og det har nok resultert i en plate som er litt mer AOR anno 1978 enn tidligere utgivelser. Likevel tror jeg man hører godt at plata også er influert av artister som Left Banke, Rickie Lee Jones, Fleetwood Mac, ABBA, AC/DC og George Harrison.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg har hørt mye på Rickie Lee Jones de siste årene, og liker veldig godt hvordan hun forteller små historier og gjerne henter fram personer fra tidligere låter på nytt. Jeg har også veldig respekt for hvordan Warren Zevon skriver, og for meg projiserer små kortfilmer i hodet.

– Da jeg begynte å skrive på låten «The Forever Young Ones» startet jeg med en del folk jeg kjenner (og kanskje også meg selv), som ble slått sammen til noen få personer, og igjen ble til et lite persongalleri jeg var fornøyd med. Etter hvert dukket disse figurene opp i andre låter og jeg synes det var letter å fortelle historier gjennom de samme rollefigurene, og da særlig de to, Fred og Jenny.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Solgunn og jeg jobber med låter og vokalharmonier, det er en slags kontinuerlig prosess. Etter hvert sender vi over telefonopptak av låtene til de andre i bandet. Vi har som regel ikke spilt låtene sammen før innspilling.

– Vi startet trommeopptak i Subsonic Society i Calmeyers gate, november 2023, med Anders Møller som tekniker og trommeslager, og fikk inn tolv låter på fire dager. Vi hadde med oss Sander (Ole Aleksander Halstensgård) de første dagene, og han hadde nok en svært positiv effekt på oss alle, det ble merkelig lite krangling, og vi konsentrerte oss heller om det vi var kommet for å gjøre.

– Etter endt trommesession hos Anders dro vi videre til Schumann Lydbureau, hvor det er god tilgang på gitarer og forsterkere. Her var vi også så heldige og få besøk av Ævestaden som har lagt fioliner, cembalo, synth og vokaler. Vi var fram og tilbake hos Schumann under hele innspillingen, alle låter ble avsluttet her, og alle filer sendt herfra.

– Flygelet på «To Terms with The End» er tatt opp i Nordstrand kirke med Haakon-Marius Pettersen på tangentene, det var kanskje den fineste delen av hele innspillingen. Vi hadde hele kirken for oss selv i mange timer og resultatet ble over all forventning, helt magisk. Yamaha C3 og Hammondorgel er tatt opp i Filmparken på Jar, også dette med Haakon-Marius.

– Nå var det i utgangspunktet meningen at Sander skulle være produsent på denne plata, men han forsvant dessverre ut etter kort tid, vi har derfor også denne gang holdt i produksjonen selv. Likevel har det vært usedvanlig lite krangling, ingen tendenser til håndgemeng, men heller fint fokus og god framdrift hele veien, noe som jo var litt uvant og rart. Vi har brukt femtifem dager på innspilling, men som vi har klart å skvise inn på ett år, jeg tror det er ny rekord. De tre forrige platene tok henholdsvis ti, fire og fem år.

– Øystein Frantzvåg har mikset plata og gjort et usedvanlig godt stykke arbeid, fabelaktig type. Vegard Sleipnes har mastret albumet, og ikke la deg lure av navnet, Vegard har virkelig gjort en nydelig jobb og skrudd til litt hardere enn vi har gjort tidligere.

– Hva er du mest fornøyd med på «Fred & Jenny»?

– Jeg er mest fornøyd med helheten, at vi har laget et album med tolv låter som står godt alene, men som også passer inn i sammenhengen og danner ett verk. Jeg tror jeg snakker for oss alle når jeg sier at dette nok er det beste vi har levert hittil.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Jeg liker åpningslåten «The Forever Young Ones», jeg synes den beveger seg fint, har god dynamikk, og jeg tror på en måte den satte konseptet for dette albumet. Tittelkuttet, «Fred & Jenny», dette er første gang jeg er fornøyd med en tekst, jeg setter en knapp på den.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Tittelkuttet, «Fred & Jenny», var den vanskeligste låten. Vi hadde ikke noen klar formening om hvilken retning denne skulle ta. Sangen består av mange forskjellige partier, skrevet over mange år, og som ikke hadde fått plass i noen låter tidligere. Jeg skrev teksten først, noe jeg vanligvis aldri gjør, og så datt disse bruddstykkene av låter på plass etter hvert. 

– Det var først da Haakon-Marius la flygelet at vi kunne skimte en slags idé til et arrangement, han fortsatte med mellotron og orgel, og vi fikk til slutt en mer konkret idé om hvor dette bar. Til slutt så ble det vel ganske fint, tror jeg. Ja, og så spiller Jo gitarsolo med stiv kuling i håret, det er viktig å nevne.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg synes det er vanskelig å lage en beskrivelse av tekstene, både enkeltvis og samlet. Jeg er også litt usikker på om det er noe man skal gjøre. Jeg synes det er fint om folk kan få tolke tekstene som de vil, og oppleve dem på sin egen måte. Jeg prøver å formidle små historier om forskjellige mennesker, i ulike situasjoner, om jeg lykkes med det er jeg litt usikker på.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Låtskriving er for meg en kontinuerlig prosess, jeg skriver når jeg har mulighet og når jeg har lyst, uten noen strukturert tilnærming til oppgaven. Jeg setter meg som regel bare ned med gitaren og ser om det skjer noe eller ikke. Noen låter kommer av seg selv («Your Song Again») og er ferdig på en dag, andre tar mange år («Fred & Jenny»).

– Når jeg tror jeg har skrevet noe ferdig møter jeg Solgunn og prøver det ut, deretter drar jeg som oftest hjem og fortsetter å skrive. Det er vanligvis mye fram og tilbake før en sang blir ferdig.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Left Banke, Rickie Lee Jones, Fleetwood Mac, ABBA, AC/DC, Styx og George Harrison.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– «Pirates», Rickie Lee Jones: Alt er bra på denne plata, ekstremt gode låter, de beste musikerne, og finurlige tekster med gode historier. Jeg oppdaget Rickie Lee Jones litt sent, trodde først dette var sånn musikk som bare storesøstre hørte på, men det var ikke det. De to første skivene er i særklasse og jeg veksler litt på hvilken som er min favoritt, men i dag er det denne.

– «All Things Must Pass», George Harrison: Dette er en plate jeg stadig vender tilbake til, og som jeg aldri blir lei. Strålende låter, og etter hva jeg har lest, et resultat av årevis med refusjon fra Lennon/McCartney. Harrison hadde mye på hjertet i det The Beatles ga seg, og det ble trippelalbum.

– Jeg hørte et intervju med Peter Frampton, hvor han fortalte om dette albumet, og om hvordan han la lag på lag med kassegitar med ulike gitarer og ulike voicinger – så det har selvfølgelig vi også gjort. På de fleste av låtene på «Fred & Jenny» ligger det tre forskjellige akustiske gitarer på hver side, da blir det akkurat passe stort.

– AC/DC, «Powerage»: Jeg tror dette albumet ble kjøpt inn i 1986, selv var jeg da mest opptatt av Imperiet, Waterboys og The Cure, og ikke så mye classic rock, og jeg tror faktisk det var lillebroren min som kjøpte denne plata, men etter dette var det kun AC/DC i mange år framover. Det var mange riff som skulle plankes.

– Jeg påstår at «Powerage» kun inneholder bra låter, det er en oppvisning i hvordan to gitarister kan fungere sammen, og jeg tror ikke rock kan gjøres noe særlig bedre enn dette. Selv om Restore to Past er ganske poppa er det ofte riffbasert, og på «Fred & Jenny» er det nok særlig på «Any Faster Trick» hvor du kan høre spor av AC/DC.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg har ikke sett så mye film eller serier i det siste, og visuell kunst har jeg fortsatt ikke fått helt taket på, men jeg leser alltid en bok. Jeg la akkurat fra meg «The Corrections» av Jonathan Frantzen som jeg likte veldig godt (og plukket opp «Lonesome Dove»), men den boka jeg har likt best de siste årene er «Deacon King Kong» av James McBride, fantastiske saker, mye alvor og fine skildringer av mennesker og menneskelige relasjoner, ispedd litt slapstick ala Tom & Jerry, helt suverent.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Joe Vitale på trommer, Rick Danko på bass, Scott Gorham og Joe Walsh på gitar, Bill Powell på keyboard, Eir Vatn Strøm på vokal. Vi hadde selvfølgelig spilt akkurat det samme som vi gjør nå.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så
er tilfelle – hva var grunnen til det?

– Elvis, han var den store helten, jeg hadde utklippsbok hvor jeg samlet alt jeg kom over av bilder fra gamle ukeblader. Elvis var kul, det går ikke an å bli like kul, ikke en gang Tom Petty var så kul.

Foto: Bård Gundersen (promo)