Det hersker ingen tvil om at TeleGram med sitt nye album, «Common Good», nok en gang har lykkes med å lage et vakkert, tidvis melodisterkt, tidløst og nydelig arrangert album med røttene godt forankret i det jordnære og genuine.
Popklikk har snakket med bandet om plata, inspirasjonskilder og en barndomshelt.
– Hvordan vil dere beskrive musikken på «Common Good» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?
– Musikken på denne plata er i større grad laget i felleskap. Den er en god blanding av alle bandmedlemmenes smak og preferanser, musikken strekker seg fra roots og bluegrass til pop og elementer fra klassisk musikk.
– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?
– Tittelen er også en av låttitlene på plata. Vi syntes den hadde en positiv klang og forhåpentligvis kan musikken være til det beste for mange.
– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.
– Vi hadde først en god felles skriveprosess, ispedd noen låter skrevet av hver enkelt. Vi hadde en øveperiode der vi arrangerte låtene i felleskap før spilte inn alt «live». Vi tok med oss alt utstyret vi trengte og installerte oss på en liten støl i Valdres. Der spilte vi inn alle låtene på en uke.
– Hva er dere mest fornøyd med på «Common Good»?
– Vi er veldig fornøyde med det gode samarbeidet vi har hatt gjennom hele prosessen. Og at vi klarte å fange en nerve i musikken gjennom måten vi spilte inn på.
– Plukk ut et par låter fra plata som du/dere er spesielt fornøyd med.
– «Vienna» er en låt der vi synes at låtskriversamarbeidet var veldig vellykket, i tillegg til at teksten er personlig og viktig for oss. «August Winds» synes vi har en god energi som vi blir glade av, og den er morsom å spille på konsert!
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?
– «The View» var en låt som var vanskelig å finne form på. Vi prøvde flere ulike varianter før vi endte opp med versjonen på plata.
– Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?
– Tekstene handler om ulike ting, men vi forsøker å skape gode språklige bilder og poetiske vendinger om store og små temaer.
– Hvordan jobbet dere fram låtene og når og hvordan dukket de opp?
– Som nevnt er låtene jobbet fram i felleskap. Vi har spilt mye sammen og prøvd ut mye musikalsk i arbeidet med låtskrivingen.
– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?
– Det er mange ulike inspirasjonskilder som har vært med å forme TeleGrams lydbilde. Americana- og new folk-band som I’m With Her, Bonny Light Horseman, Nikki Lane og eldre klassikere som Joni Mitchell, CSNY og Paul Brady.
– Plukk ut to album dere har hørt veldig mye på det siste året.
-Brennan Leigh/Noel McKay: «Before The World Was Made». Bra låter; gode melodier og morsomme tekster!
– Bonny Light Horseman: «Keep Me on Your Mind/See You Free» En slags supergruppe med tre markante utøvere innen americana/roots-relaterte sjangre, som alle er fantastiske låtskrivere. Musikken er veldig uttrykksfull og en vokal samklang som er både intens og fantastisk!
– Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?
– Wim Wenders’ «Paris, Texas» er helt spesiell! Det visuelle, den langsomme rytmen som drar deg inn øyeblikkene og inntrykkene. Ry Cooders musikk som sammenfatter og understreker alt på en perfekt måte.
– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?
– John Lennon uten Yoko Ono, Jaco Pastorius må spille på en bass med litt færre strenger, Levon Helm på trommer, Norah Jones synger og spiller piano, Her er man sikret gode låter og tekster, et lekende og organisk komp, og glimrende tekstformidling. Det er egentlig bare å henge seg på for oss andre!
– Et siste spørsmål: Hadde dere en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?
– (Marius): Jeg var med min far på Dizzie Showteater i Oslo og så Yngvar Numme synge kule, jazzy låter, for deretter spille kul trobmonesolo mellom versene. Han hadde timing, var morsom og eide publikum! Jeg ble aldri trombonist, men det var vanskelig å se for seg noen med kulere fremtoning enn Yngvar Numme!
