Trondheimsbandet The Impossible Green fortsetter ufortrødent der de slapp på fjorårets album «In Technicolor» og serverer også denne gangen melodiøse låter i krysningen mellom americana, rock og powerpop.

Popklikk har snakket med bandet om den nye plata «Quicksilver Daydream», inspirasjonskilder og barndomshelter.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Quicksilver Daydream» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– Vi låter liksom mer som oss selv på denne. Etter slipp av forrige album har vi turnert ganske mye, og blitt en mer sammensveiset musikalsk enhet, med en tydeligere identitet. Vi har jobbet mer med arrangementer enn før, og det låter tightere og kulere som følge av det. I tillegg har vi spilt inn denne plata i romsligere studioer enn før, så plata låter også derfor større! 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Tittelen er hentet fra låta vår med (omtrent) samme navn. Flere av låtene handler om å flykte fra livets realiteter, blant annet gjennom å drømme seg bort fra alt, og «Quicksilver Daydream» ble derfor en fin tittel for å oppsummere plata.  

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Etter forrige album begynte liksom ting å skje med oss, vi fikk litt vind i seilene. Derfor bestemte vi oss for å trøkke til og begynne med ny plate med en gang. Innspillingsperioden var kortere og mer intens enn før, og vi spilte inn mesteparten i studioer som vi kunne bo i mens vi spilte inn. Man blir jo godt kjent av sånt. En altoppslukende prosess hvor vi var i bobla i flere uker. Vi hadde med Alexander Pettersen som produsent på denne plata. Han tilførte masse fint og var en perfekt match for oss. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Quicksilver Daydream»?

– Jeg (Mathias) er veldig fornøyd med låtmaterialet. Jeg jobbet masse med både det språklige uttrykket og innholdet i tekstene, og jeg elsker å synge dem. Jeg er også veldig fornøyd med at bandet har et så tydelig eget sound. 

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Vanskelig å velge ut noen få låter, siden vi liker alle så godt. Men «Blinding Light» er en slags favoritt internt i bandet. Det var et hårete mål å lage en så lang og innholdsrik låt, og sy det hele sammen. Men vi synes vi fikk det til veldig bra til slutt. Og så ble jo «Julietta» veldig fin, da.

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

– «Sheepless»! Det var en tung dag i studio for flere av oss, og vi var uenig om hva resultatet skulle bli, og ikke minst veien dit. Men med en dyktig produsent på laget er det ei låt vi virkelig kan stå for nå når albumet er ute, og vi syntes den kler plata. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Det er litt vanskelig å svare på, fordi for meg (Mathias) er det så mye forskjellig der. Det er mye kjærlighet der, men også identitet og angst. Jeg liker egentlig ikke å avsløre så mye om hva låtene betyr for meg, så kan folk heller få dikte sin egen historie inn i tekstene. Det er kanskje litt flåsete å si, men jeg liker å tenke sånn.

– Hvordan jobbet dere fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Det var ingen fasit i prosessen med å jobbe frem låtene på denne skiva. Vi møtes ukentlig til et fast tidspunkt, så kaster vi alle idéene vi kommer opp med på gulvet, så plukker vi opp og jobber frem noe med rot i i det vi tok med. Enten om det er et riff eller en «dings», et vers eller refreng, eller så godt som ei hel form.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Bryggerimesteren på EC Dahls Bryggeri! Haha. 

– Plukk ut tre album dere har hørt veldig mye på det siste året. 

– The War on Drugs’ «I Don’t Live Here Anymore». Vår kjære lydmann og tekniker Åsmund har over lengre tid vært stor tilhenger av Drugs, og det hele toppet seg da vi i fjor sommer spilte på Buktafestivalen i Tromsø. Da spilte nettopp The War on Drugs samme dag som oss, og vi fikk prata med dem, og ikke minst sett dem live. En vanvittig bra konsert vi sent glemmer!

-Valkyrien Allstars’ «slutte og byne». Som det står på klistremerket når du kjøper vinylen: «veldig bra plate». Denne har alle av oss hørt masse på, og vi har sett dem litt rundt omkring. Gledes til neste skive for å si det sånn!

-The Jayhawks’ «Tomorrow The Green Grass». Legendene i The Jayhawks har vært veldig viktige for sjangeren vi er i, og denne har vi hørt en del på. Utrolig bra åpningslåt, og mange gullkorn. Hør «Over My Sholder»! Der snakker vi låt! Vi hadde æren av å ha med Jayhawks-grunnlegger Mark Olson som special guest da vi spilte slippkonsert på Byscenen nå nettopp, og det var superstas.

– Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Flåklypa Grand Prix! Derfor! 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Vi synes jo bandet vårt er drømmebandet! Vi har også med ekstra musikere på plata, og vi kunne vel egentlig ikke tenkt oss noen bedre enn dem. Men når det er sagt hadde det vært gøy å prøve seg i Grateful Dead, hehe. 

– Et siste spørsmål: Hadde der en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

 – Adrian (trommeslager): Ian Pace. God trommis!

– Markus (bassist): Frank Zappa. 

– Mathias (vokalist og gitarist): Pete Townsend. Fantastisk låtskriver og en formidabel rytmegitarist! 

– Johannes (gitar)1: Angus Young.