Popklikk-redaksjonen er ikke i tvil. Med «Core Values», har The Other End laget et av årets beste album. Et sjangeroverskridende album i den forstand at det beveger seg i krysningen mellom indie, americana, folk og rock. The Other End består av den eminente og svært talentfulle duoen Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik.

Popklikk har snakker med Ida og Alexander om den nye plate og en haug inspirasjonskilder.

– Hvordan vil dere beskrive musikken på «Core Values» sammenlignet med tidligere utgivelser?

– Det som kanskje først og fremst skiller «Core Values» fra tidligere utgivelser er at musikken ble skrevet i løpet av en kortere tidsperiode. På debuten vår var det på en måte «best of de siste tre årene», mens «Core Values» i hovedsak ble skrevet i løpet av våren og sommeren 2024. Det gjør at vi ser på det som en mer sammenhengende utgivelse, både tematisk og musikalsk, samtidig som at vi føler vi har vokst som låtskrivere. Tydeligere låter, tydeligere refrenger og mer beskrivende for den perioden av livet vårt da vi skrev den.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– «Core Values» betyr kjerneverdier. Et begrep vi føler har blitt hijacket av bedrifter og konserner som prøver å være mer enn de er. Kjerneverdier skal jo være noe dypt menneskelig, samtidig som det brukes for å bygge selskapskultur og selge oss varer. Platen tar tidvis opp denne rolleforvirringen mange av oss står i. 

– Albumet utforsker det bittersøte ved å være fanget mellom roller, alltid litt på feil plass – inspirert av UX-designere med rap-karriere, haiku-diktere med PC-veske, kunstnere som balanserer kreativitet og hverdagsliv. Kjerneverdier betyr ulike ting, alt etter hvilken hatt man har på seg. «Core Values» er for øvrig hentet fra låten «Cake in the Break Room» og linjen «Can someone tell me what the core values are?».

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi hadde en intensiv skriveperiode som startet i påsken 2024. Da endte vi opp med rundt 20 låter der vi valgte ut 10 som passet sammen til plata. Vi har jobbet med Cato Salsa som produsent, som ved forrige skive, og spilte inn albumet sammen med ham i løpet av sju uker fordelt på høsten og vinteren 2024/2025. Det ble i grunn en veldig effektiv innspillingsperiode på Filtvet, med base fra en hytte ved Oslo-fjorden, spilt inn i et ombygget bryggehus på småbruket til Cato og Thea (Thea & the Wild) som er studioet til Cato. 

– Vi fikk med oss Erland Dahlen på trommer og perk, en fantastisk musiker som kom godt forberedt og stort sett nailet det på ett eller to takes. Superdigg å jobbe med så proffe og dyktige folk. Utrolig smakfull spilling! Og så aller beste Lise Sørensen, da, som er med på låten «Learning Patience», der hun spiller fiolin. Hun er bare helt fantastisk, og var også med den på forrige skiva.

– Hva er dere mest fornøyd med på «Core Values»?

Vi er veldig fornøyd med helheten, hvordan albumet utvikler seg fra start til slutt. Fra den atmosfæriske «Magpies», via pop-rock, folk-elementer, alt-country og heartland-rock helt til den siste låten «The Circus Is Hiring», som handler om at man prøver og prøver på noe, og til slutt gir etter i håp om at noe skal være godt nok.

– Plukk ut et par låter fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

– Vi er jo veldig fornøyd med «Peeking Over the Top», som har blitt listet på P3 Musikk og blitt omtalt som en av årets beste låter. Det har vært utrolig gøy. Vi er også svake for albumintroen «Magpies», der vi føler vi virkelig nailet produksjonen. Låten «The Records», om samlivsbruddet og platesamlingen som må deles i to, har et gøyalt konsept vi følte vi fikk til, og det er også en låt vi jobbet mye med sammen for å få til.

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

– Det er kanskje «The Records». Den holdt på å bli forkastet. Jeg (Alexander) hadde skrevet et refreng, men slet med å finne ut hvordan det skulle settes i kontekst og fungere som en låt, og var i grunn i ferd med å gi opp. Men Ida mente det var noe der, og klarte å finne en historie som fungerte sammen med refrenget, skrev versene og et alternativt refreng, og når vi fikk på soloen til Cato og en god produksjon, så ble vi veldig fornøyd med låten. Den blir ofte trukket frem når vi spiller live, for det å måtte dele opp det man har sammen, om det er platesamling, bøker, eller hva det måtte være, er en veldig tung, men gjenkjennelig erfaring for mange.

– Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Vi begynner jo gjerne skrivingen uten en tydelig plan for hva temaet for helheten skal bli, men da vi så på det i etterkant, og da låtene skulle velges ut, var det mye som gikk igjen. Det å være dratt mellom å ville komme seg ut, få til noe, og å være tilfreds med å være der man er. 

– Vi er inspirert av både skrivesperren, som kommer og går, våre drømmer for musikken, og det livet vi lever og har levd, men også livene til dem rundt oss. Mye av vår tilværelse sirkler jo rundt at vi ønsker å drive med musikk så mye som mulig, samtidig som vi ofte føler vi stanger og stanger uten å komme oss noen vei. Vi har det jo veldig bra, samtidig som vi drømmer om at noe skal skje.

– Hvordan jobbet dere fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Låter kan komme umiddelbart og i sin helhet, som med «I Just Stay Around», «Television Love» og «Cake in the Break Room». Noen låter skrives ut fra en tittel, som «Learning Patience», eller er satt sammen av gamle ideer som får nytt liv, som «Peeking Over the Top». Det er ikke én fast måte vi skriver på. Det ligger over 3000 taleopptak og venter på å bli forvaltet, men det er ofte vanskelig å bli ferdig om man ikke har disiplin og fullfører så snart man har ideen. 

– Tekster kan mumles og nynnes frem og dechiffreres, og da ligger det kanskje noe der som kan brukes, eller så kan de jobbes og jobbes og jobbes med til man er fornøyd. Men det beste er når alt er tydelig og klart med en gang, teksten skrives i løpet av en ettermiddag sammen med melodien, som på «The Circus Is Hiring» for eksempel, der ideen og melodien kom samtidig.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Her kunne vi valgt mange. Vi har bred musikksmak, og kan høre på alt mulig. Når vi skrev platen var det artister som Waxahatchee, Angie McMahon, James McMurtry, Beachwood Sparks, John Lennon, MJ Lenderman og så videre som ble mye spilt.

– Det er ikke alltid det man lytter til blir direkte inspirasjonskilder, men vi tror noe av det blir med oss. Vi tenkte jo litt på The War on Drugs og Keith Richards når vi spilte inn «Peeking Over the Top», Steve Forbert blir nevnt når pianoet på «Television Love» skal trackes, David Linley er i bakhodet når slidegitar spilles, det finnes noen glimt av George Harrison i «Upward Dog», munnspillet på «I Won’t Go Back» ga assosiasjoner til Beachwood Sparks, Mercury Rev inspirerte soundet på «I Just Stay Around». 

– Du kan kanskje høre noe a-ha på pianoet på «The Records», The La’s på en av gitarene og litt Dylan på munnspillet på «Peeking Over the Top», og så videre og så videre. Vi er ofte bevisste på hva vi gjør og hvem vi inspireres av, men det er ikke alltid det er det vi hører på i øyeblikket. Vi har jo et liv av inspirasjonskilder etterhvert, og det meste har vi sikkert glemt at var en inspirasjon.

– Plukk ut to album hver dere har hørt veldig mye på det siste året. (gjerne med begrunnelse)

– Alexander: Dutch Interiors «Moneyball». Et nytt bekjentskap som rett og slett bare hadde «soundet» jeg så etter. Noen fantastiske låter, noen litt svakere, for all del, men alt i alt en veldig fin plate å sette på. Den tar seg tid, er variert, og kan være catchy når den trenger det. Alt-country, slow core, folk, rock og så videre.

– Sharon Van Etten & The Attachment Theory sitt selvtitulerte album. Deilig sound, fantastisk band og fantastisk plate, som gjorde at jeg trålet finn.no etter synther, sequencere, og slo meg opp på Ableton igjen. Får lyst på fretless bassgitar og trommemaskiner. Fort gjort å glemme at det er låtene og ikke soundet som gjør det, men den illusjonen trenger man ikke å bryte før man står knee-deep i et synthrigg, looper samme sekvensen om igjen og om igjen og ikke skjønner hvorfor det ikke blir låt av det. En av årets beste plater!

– Ida: Viagra Boys’ «viagr aboys». Vi så Viagra Boys første gang live under SXSW i 2019 (der vi også spilte), på en liten bakgårdsscene i Austin. Det var helt rått, men det var likevel ikke før «Cave World»-albumet kom i 2022 at jeg ble så stor fan som jeg er i dag. Jeg ble veldig lettet da «viagr aboys» kom tidligere i år, over at jeg likte det så godt som jeg gjorde. Jeg liker at de er så lekne, at alle i bandet har tydelige personligheter, og at de tør å ha med en pianoballade på et post-punk-album.

– Audrey Hoberts «Who’s the Clown?». Jeg drister meg til å ta med et nesten helt nytt album, som jeg har hørt på repeat den siste måneden. Popmusikk «right up my alley». Jeg elsker de quirky tekstene, de fengende popmelodiene, det visuelle universet, coveret, alt. Det føles som hun har blitt inspirert av Taylor Swift, men bare gjort alt litt kvassere og mer «cheeky». Og jeg er Swiftie, så det er et kompliment. 

– Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Alexander: Raymond Carvers samlede dikt, «All of us», leste jeg nesten hver morgen da vi skrev albumet. Det ble en fast rutine å stå grytidlig opp, slå på kaffen, lese Raymond Carver, og så prøve å skrive noe. Boken er full av eselører og noen av de beste setningene du har lest. «Grief» og «The Garden» tar meg helt ut av det, eller den helt fantastiske «Happiness», som jeg tror jeg leste hver dag. «They are so happy they aren’t saying anything, these boys. I think if they could, they would take each other’s arms.» Han skriver de mest euforiske dikt som nesten bobler over av ren glede, og samtidig de tristeste og mest skjellsettende diktene jeg har lest. «I’ve wasted my time this morning, and I’m deeply ashamed».

– Ida: Jeg ble, som mange andre, veldig grepet og inspirert av Patti Smiths «Just Kids» da jeg leste den for mange år siden. En nydelig liten bok om vennskap og den uforbeholdne trangen til å skape noe. Boken er åpenbart en romantisering av å være «struggling artists», men jeg kjøper romansen. Patti Smith og Robert Mapplethorpe prioriterte kunst fremfor mat, bodde på Hotel Chelsea, hadde flytende overganger mellom vennskap og kjæresteforhold, og var kanskje like opptatt av å være kunstnere, som de var av selve kunsten. Jeg ble veldig inspirert. «Just Kids» står som et ytterpunkt i spagaten vi og mange andre står i, der vi balanserer kreativitet med hverdagsliv, og skulle ønske vi kunne betale boliglånet med kunsten vår.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville dere hatt med dere, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– David Lindley på slide, Cato Salsa på lead gitar, Levon Helm på trommer, Thundercat på bass, Boz Scaggs og Michael McDonald på kor, Rick Wakeman i kappe bak et monster av en synth-rigg, og så oss to da…

– Vi skulle utfordret alle sjangergrenser, ingen skulle fått gjøre det de var mest komfortable med, låtene skulle vært 10 minutter lange, hatt 15 vers og ingen refrenger, og det skulle hatt en så laidback groove at flesteparten som hørte på skulle lurt på om noe var galt. Men helt bakerst i lokalet ville det stått én person som digget det. Vi hadde spilt for ham og bare ham.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

– Ida: Kanskje ikke en helt i den forstand, men jeg så veldig opp til Dido, fordi hun var den eneste kvinnelige vokalisten jeg hadde hørt som ikke hadde «vanlig syngedamestemme». Hun hørtes ikke ut som Christina Aguilera eller Britney Spears liksom, og jeg skjønte at det var greit å ha et helt annet særpreg i stemmen.

Foto: Promo