I vår spalte «Ukens låt» velger Popklikk seg ut en perle fra de siste 70 år med pophistorie. Formålet er å velge ut sanger litt utenom allfarvei slik at våre mange lesere kanskje kan oppdage noen nye favoritter. Nederst i saken finner du en spillelista der låtene blir lagt inn etterhvert som de dukker opp her.
Ukens låt #61: Nick Lowe – «So It Goes» (1976)
Omringet av punk og new-wave lagde Nick Lowe det han selv definerte som Pure pop for now people. En perfekt beskrivelse på låter som «So It Goes», «I Love The Sound Of Breaking Glass», «Heart Of The City» og «Cruel to Be Kind».
«So It Goes» var både den første singelen som ble sluppet på det legendariske plateselskapet Stiff Records, og Lowes første singel som soloartist etter at bandet han spilte i, Brinsley Schwarz», ble oppløst.
Stiff ga Lowe £45 til å spille inn to sanger, noe som resulterte i de to Lowe-klassikerne, «So It Goes» (A-side) og «Heart of the City». Singelen ble sluppet den14. august 1976. Foruten Steve Goulding på trommer, fikset Lowe resten selv.
«So It Goes» ble skrevet i en periode da Lowe var tourmanager for Graham Parker &The Rumour da de var «oppvarmingsband» på turneen til Thin Lizzy. Selv forteller Lowe følgende om tilblivelsen av låta:
«I remember ‘The Boys Are Back in Town’ [Thin Lizzy] playing all the time on that tour. It had this little descending thing that just got under my skin and I started singing ‘and so it goes, so it goes, so it goes’ while I was walking around doing my tour manager duties. The song isn’t really about much. It’s a bunch of interesting words strung together.»
Resultat? Pure pop for now people.
BONUS Her kan du lese et utdrag fra intervjuet Popklikk-Espen (den eldre) gjorde med Nick Lowe i 2008. Et utdrag som kaster litt ekstra lys på der som er skrevet ovenfor:
Nick Lowe produserte en haug med album på 70 -og 80-tallet. Flere av Elvis Costellos plater bærer hans signatur. Men Nicks første jobb som produsent var«Howlin’ Wind» av og med Graham Parker & The Rumour. Et band som fikk mye oppmerksomhet da plata ble sluppet i 1976. I heftet til re-utgivelsen skriver Graham Parker følgende: «I had the songs but I didn’t have many ideas. The band filled up the sound […] Nick was the pillar really. He had loads of ideas and seemed to know instinctively how to capture the spirit of how I had written the songs».
-Egentlig husker jeg ikke så mye av det, svarer Nick når jeg spør om hans første jobb som produsent.
– Jeg hadde vært tourmanager for Graham Parker & The Rumour. Jeg klarte å få dem opp av senga og opp på scenen til rett tidspunkt, det skal jeg ha, men bortsett fra det var jeg helt håpløs.
– Fordi jeg kom godt overens med gutta, jeg hadde jo spilt sammen med Brinsley og Bob Andrews i Brinsley Schwarz, spurte de om jeg ville produsere plata. Jeg hadde ikke peiling på tekniske ting, men hadde plukket opp et par triks av Dave Edmund da vi var sammen i studio.
– Om man ville bli musikkprodusent på den tiden, holdt det egentlig å si at man var det. Snakke som om man var det når man var i studio. Det gikk helt ok, men jeg ville sikkert gjort en bedre jobb i dag.
– Jeg liker så godt den litt råe lyden, skyter jeg inn.
– Det faktum at jeg hørte mye på soul, R’n’B og Country & Western-musikk, var nok med på å gi «Howlin’ Wind» et litt rått lydbilde. Og så var jeg veldig bra på å skrike til bandet: «Come on, let’s keep it dirty» eller «that’s enough, don’t do any more, we’ve got it. It’s a couple of mistakes in it, but it’s fine». Og da «Howlin’ Wind» ble sluppet syntes jeg den var helt topp.
At Nick fikk kallenavnet Basher, som i «bash it out now, tart it up later», var altså ikke tilfeldig.
