Den 19. august i år forsvant Eldorado fra kinokartet. For oss nostalgikere er dette helt perfekt. Da kan vi nemlig begynne å fortelle skrøner til alle dem som aldri vil kunne oppleve Eldo.


Det er nostalgikerens lodd her i livet å skule bakover i tid, med den implikasjonen at man innimellom glemmer å rette blikket fremover. Tilfredstillelsen på pensjonistnivå, dvs. å gjenta x-antall ganger at alt var så mye bedre før, er ikke nostalgikerens devise . Nei, det gjelder å kunne berette de feite og fine historiene – de muntlige overføringene som bare blir bedre og mer levende med alderen.

Gode, gamle Eldo, som befant seg akkurat ved inngangen til det skumleste strøket i Oslo, er nå sklidd inn i folkloren. Kuppelkinoen hadde sjelden de beste filmene, det ble som regel action á la Clinter’n. Men det var en imponerende bredde av amerikanske b-filmer pluss en og annen James Bond premiere.

Og det var en av de få kinoene i Oslo som faktisk kunne gi kuppelhue dagen etter.

De færreste gikk nemlig på Eldo bare for å nyte en enkel film i ro og mak. Hva som eksplisitt foregikk i kinosalens mulm og mørke tør jeg selvsagt ikke spekulere i. Men at det var mye utagerende, var det aldri noen ingen tvil om. Det var mindre pinlig å joine Lyns 400 tilskuere på Norges landslagsarena enn å høre alle de tvilsomme tilropene fra kinosalen på Eldo.

(Opprinnelig het den «Eldorado Koncert og Varitélokale», med revypremiere allerede i 1893. Men i 1929 ble Eldorado gjenåpnet som Norges første lydfilmkino. Da kom også den berømte kuppelen på plass. Premierefilmen var en av verdens første lydfilmer;«The Singing Fool» med Al Jolson)

Spesielt nattkinoene var populært tidsfordriv. Ungdom i Oslo på 80-tallet var lei av å ikke ha noe tilbud, og innimellom foretrakk vi faktisk noe annet enn grøftefyll. Derfor hendte det at man var lettere bedugget hvis filmen startet sent nok.

Det som er dumt med å være beruset på kino, spesielt som følge av fludium, er at du svært sjelden får billett ytterst på raden. Som regel dumper du rompa ned midt i salen. Sjenertfilteret er skrudd av, og du følger instinktet, eller rettere sagt kroppens fysiske lover.

Du tør faktisk ta risikoen med å provosere andre kinogjengere et halvt dusin ganger i løpet av filmen. Når magesekken din passerer sidemannen for sjette gang på én time, trenger du ikke stille spørsmål ved de sure oppstøtene som sitter løst hele rekken bortover, og som veltes frem i navlehøyde.

Inntak av alkoholholdig væske burde nok skje etter at nattfilmens slutt, men da ville du jo ikke vært 100 prosent med på moroa!

Fiffen fikk holde seg til Gimle i Bygdøy allé, og den gemene hop til Saga. På Eldo fikk du lov å være litt ‘outlaw’, en lille, smule ‘crææiziii’

Foyeren på Jarlen kino, rundt 1960 (Foto: Anthonsen, T. Wold/Oslo byarkiv)

Noe som fører nostalgikeren ennå lenger tilbake i tid. Til Jarlen kino. Til 20-bussen som stoppet på Galgeberg. Bakerst i bussen satte vi oss. Og bakerst i kinosalen. I halvmørket dumpa vi ned på setet, vrengte av jakka og begynte å gomle på alle godsakene.

Det var kinoreklamen som var best. Vi kunne fyre av melding etter melding. Og gjerne pælme litt popcorn fremover i salen. Vi dukket halvveis ned etter kastene, som om det skulle beskytte oss fra mistanken der vi satt alene på siste rad.

Det hendte det var noen strebere på første rad. De returnerte bombardementet med uåpnede smørbukk og digre klumper godteripapir fylt med brukte tyggiser. De som var så uheldige å plassere seg midt i salen måtte bare dukke, helt til en eller annen vakt syntes begeret var fullt nok.

Men det var sjelden.

Så ble det stummende mørkt. Og ‘aaaiiaaaaiiaaaaaiiaaaaiiaaaaaa!’ gjallet gjennom salen. Endelig dukket den femdobbelte olympiske svømmemesteren Johnny Weissmuller opp, allerede i full gang med å svinge seg fra liane til liane for å beskytte sin vakre, men akk så siviliserte Jane mot all ondskapen i jungelen.

Etter den tiende Tarzan-filmen var vi kanskje litt lei de mange hylene, men innrømmet det aldri.

Det var tross alt på den tiden NRK var enerådende herskere i den norske eteren, og de færreste av oss hadde familier som hadde interesse av å investere i svenske tv-signaler. Fadern, en 1.90-meter høy tidligere yrkesmilitær, var såpass eksplisitt anti-svensk at han på en alvorlig måte spøkte minst 50 ganger årlig at Norge måtte kreve tilbake Jämtland og Härjedalen som ble ofret i 1645, i forbindelse med Freden i Brömsebro.

Men der setter nostalgikeren i Popklikk sluttstrek for denne gang (ingen fare, det finnes flere av oss).

Og overlater til yngre krefter å bringe dere tilbake til dagens moderne filmscene.