Filmanmeldelse: «Gunnar Goes God»

Enkelte spørsmål er såpass ubehagelige at jeg unnviker dem i det lengste.

For eksempel:

Hvorfor bruker jeg så mye tid på å snakke om interiør og oppussing i sosiale sammenhenger når jeg egentlig driter i det? Hvorfor slapper jeg best av når jeg løper på en tredemølle og hører på høy rap MENS jeg ser på fem ulike TV-skjermer samtidig? Hvorfor prøver jeg å tøyse vekk samtalen når min 4 år gamle datter spør meg om det finnes et liv etter døden? Og hvor mange neglelakker trenger jeg, egentlig?

Regissør Gunnar Hall Jensen er derimot ikke redd for å stille spørsmål rundt noe av sin eksistens. Han hopper nesten fryktløst rett i det. Han sier rett ut at middelklasselivet med barn, jobb, Volvo og vovov er i ferd med å ta livet av ham.

Han føler at han har et hull inni seg som må fylles. Han vet bare ikke hva han skal fylle det med.

I ”Gunnar Goes God” tar han konsekvensen av dette og drar til verdens eldste kloster i ørkenen utenfor Kairo sammen med tre gode kolleger. Her skal de se om munkene har funnet en løsning som de selv mangler i sine moderne liv. Gunnar tilnærmer seg livet i klosteret med undring og respekt, noe som gir et godt innblikk i hvorfor munkene har valgt et liv i stillhet og refleksjon.

Resultatet er en dokumentar som, dersom du våger, setter i gang en del prosesser i skolten.

Det er ikke første gangen Gunnar Hall Jensen har forlatt trygge Norge for å finne seg sjæl. I 2003 kom filmen ”Gunnar Goes Comfortable” hvor han reiste blant annet til India i et forsøk på å utforske sin egen psyke. Den gangen var Gunnar kanskje hakket mer selvsentrert. Begge filmene bærer imidlertid preg av å være en slags merkelig miks av reality og selvterapi med klare innslag av humor og selvironi.

Ettersom Gunnar reiser sammen med vennene sine framstår problemstillingene som mer universelle denne gangen. Jeg kunne særlig identifisere meg med produsenten hans Eli, som nokså utilslørt forteller om hvordan det å bli mor automatisk fører til en form for selvutslettelse.

Les også vårt intervju med Gunnar Hall Jensen

En åpenbar kritikk (som jeg synes å huske kom allerede ved forrige film) er at dette egentlig er tullete syting og klaging fra en privilegert middelklasse.  Dette tar Gunnar fint brodden av nettopp ved å være såpass selvironisk som han er. Grepet med å snakke gebrokkent engelsk har han tidligere forklart kommer av at han rett og slett ikke klarer å uttrykke følelser ordentlig på norsk. Språket funker og skaper den distansen som trengs slik at ikke prosjektet vipper over i fullstendig selvanalyse. Komiske innslag som en badminton-kamp som en metafor på selve livet er også elegant.

Man finner kanskje ikke nøkkelen til livslang lykke i denne filmen. Det føles likevel som en lettelse å se at det er noe som våger å tar stilling til de viktigste spørsmålene.

Svaret er ikke entydig. Jeg kan bare si så mye som at jeg skal jobbe mot å bli en tøtsj mer middelklassemunk.