Kjære Christina, du får kroppen min til å forråde meg.

Jeg liker ikke stemmen din, likevel får jeg gåsehud når du synger.

Du er kanskje er en av de verste skuespillerne jeg har sett på et filmlerret de siste 10 årene.  Likevel kooooste jeg meg gjennom 119 minutter av ”Burlesque”.

Du er så langt fra min definisjon fra sexy og sofistikert som det er mulig å komme. Likevel så funker det på et merkelig vis når du åler deg rundt på scenen kun iført et perlekjede og volkalrunker deg gjennom låt på låt.

Ok. Så jeg er ”sucked in”.  Kroppen min responderer udelt positivt. Fordømt.

Heldigvis har jeg en hjerne.

For la oss være enig om èn ting. Denne filmen har ikke særlig mye å gjøre med kunstformen ”Burlesque”.

Så vidt som jeg har skjønt så trenger du litt kjøtt på beina for å være en ordentlig burlesque-dronnning. Et visst element av komisk talent og evnen til å ”tease” publikum er også et pluss. Det blir vanskelig for en 35 kilos spirrevipp med mimikk som en Barbiedukke.

På mange måter er denne filmen en knallhard kamp mellom deg og Cher om hvem som er minst i stand til å uttrykke følelser med ansiktet. Du vinner, til tross for at Cher ser ut som hun har tatt rennafart og  rømt fra Madam Tussaud.

Til ditt forsvar skal det sies at du ikke hadde all verden av manus å jobbe med. Skillingsvisen om den foreldreløse fattigjenta/gutten som slår seg opp som artist i storbyen er omtrent like utbrukt som Idol-covre av ”Halleluja”.  Her har vi altså storyen om  nok en blondine som går  fra  trailertrash til vilt talentfull heltinne i ekspressfart.  Hun svinger selvsagt innom en kort periode som golddigger, før hun forstår at det ikke er penger og skyhøye Louboutins som er mening med livet.

Det gjør at det eneste som egentlig er overraskende med denne filmen er at du spiller en jente i begynnelsen av 20-årene, og at han sexy doktoren i Grey’s Anatomy dukker opp som….eh en versjon av han sexy doktoren i i Grey’s Anatomy.

Så Christina, la oss snakke feminisme. For du har jo selvsagt skapt en helvetes masse oppstyr i Unit’en ettersom det å kaste klærne på scenen er litt ueffent politisk sett.

Jeg vet ikke jeg. Jeg ser på meg selv som en knallhard feminist på alle områder.  Likevel elsker jeg filmer med damer som danser på bardisken.

Gi meg gjerne litt ”Coyote Ugly” og ja, takk jeg er klar for å se ”Showgirls” for femtende gang. Jeg føler meg ikke undertrykt av disse filmene. Jeg føler heller ikke at jeg undertrykker noen ved å like disse filmene.  På samme måte som at jeg ikke ser på meg selv som en voldelig person, selv om jeg får adrinalinkick av å se Tarantinos brud slakte mennesker med et moterføkkings langt sverd.

Nei, kroppen er et merkelig instrument. Og du spiller jaggu på alle strenger Christina. Lykke til videre på ferden.

MVH

Elise Nyborg Eriksen
Fan og fiende.