Nei, nei, nei. Hva i himmelens navn er du holder på med Bent Hamer?

Jeg skjønner at hensikten med «Hjem til jul» er å gi publikum en følelse av koselig, fussy julenostalgi. Et slags instant shot av gløgg som gjør deg blank i blikket og varm i magen og hjertet. Engler daler ned i skjul og alle mennesker er gode på bunnen. Dessverre forlot jeg salen kun fylt av sinne.

«Bent Hamer»….smak på navnet. Det gir assosiasjoner til stilistiske mesterverk, gamle menn i høye stoler, campingvogner i nydelige gråtoner, underfundig, poetisk humor. Det er vel knapt den filmskaperen i Norge som har fått mer unison nærmes orgasmisk skamros av et samlet kritikerkorps år etter år. Jeg registrerer at også «Hjem til jul» har fått kollegaene mine til å hente ut toppkarakterer på terningen og anmeldersitatet ”Juleklassiker” er allerede trygt plantet på promoposteren.

Dette fatter jeg virkelig ingenting av.

Så hva er det med denne filmen som bringer ut min indre frøken anti-jul?

For det første er det den nærmest ufrivillige komiske overtydeligheten som gjennomsyrer manuset. Her må Levi Henriksen (som har skrevet boken filmen er basert på) kanskje ta sin del av skylden.
– Jeg er muslim, vi feirer ikke jul, sier den afrikanske jenta som har blitt plassert i en fullstendig intetsigende rolle, antageligvis for å fylle den multikulturelle kvoten.
– Hun feirer ikke jul, hun er jo muslim, gjentar kompisen hennes senere. Aha.

Men hvis dersom du lurer , så ser det ut som om de er innmari ålreite folk likevel altså. Ingen skal si at ikke muslimer kan gi julestemning. Hæ?

Vennskapet mellom gutten som visstnok ikke feirer jul og muslimen er ikke den eneste av de ulike storylinene som sliter.

For joda, i «Hjem til jul» har vi nok engang å gjøre med en fortellerstil àla Robert Altman der flere historier fortelles parallelt for å så krysse hverandre i større eller mindre grad. Norske filmskapere ser ut til å være fullstendig forelsket i denne flettverksstrategien for tiden. Ulrik Eriksen i Morgenbladet hevdet i sammenheng med Sara Johnsens «Upperdog» (som jeg for øvrig elsket) at dette henger sammen med at filmskaperne ikke våger å fordype seg i èn historie og på en måte helgarderer seg med å pøse på med flere ulike menneskeskjebner.

I «Hjem til jul» blir dette bare så alt for tydelig. Her har vi den alkoholiserte familiefaren som har blitt kastet ut av kona, den stakkars uteliggeren med et hjerte av gull, den forsmådde elskerinnen og (gud hjelpe meg) flyktningene som ikke finner rom i herberget for å føde sitt barn. Sistnevnte historie er en så hjelpeløs opplagt referanse til juleevangeliet at det var nesten så jeg ikke trodde mine egne øyne. I det hele tatt ligger det et lag av klamme religiøse undertoner over hele filmen.

Det hele fortelles med et soundtrack som nærmest drypper av snørr, tårer og patos . Samtlige karakterer ender opp med å (gulp) tilsynelatende lære en viktig lekse om livet på julekvelden. «Jeg elsker deg og jeg vil ha barn med deg», snufser den overarbeidede legen. «Du hadde aldri tenkt å gå fra henne hadde du vel», sukker den falne kvinnen.

Ingen kan ta fra Hamer at han lager fine bilder og interiører. Stilen i «Hjem til jul» er det ingenting å si på. Det ser lekkert ut, men prosjektet er så fullstendig melodramatisk, stereotypt og risikofritt at det er til å gråte av.