Få ganger blir jeg så irritert som når jeg leser en Vigdis Hjorth-bok. Det er noe med karakterene hennes som setter seg i meg. Under huden. De får meg til å klø. Jeg blir frustrert. Jeg blir utålmodig. Jeg får lyst til å gi dem en skyllebøtte og en klæssing. Hvorfor tramper de rundt i sirkel og intellektualiserer alt helt til de står til knærne i gjørme? Hva med å stoppe de indre dialogene et lite sekund å flytte blikket utover og slutte å være så selvopptatte? Get a grip, lissom!
Hver bidige gang blir jeg likevel fullstendig hektet. Det er like lite mulig å legge ned Hjorth-bok som det er å spise kun én Smash. Jeg leser videre. Og jeg kjøper neste bok. For de karakterene Hjorth beskriver ligner desverre alt for ofte på meg selv. Og det er nettopp gjenkjennelseseffekten som gjør dem så vanskelig å like. Det er som om Hjorth klarer å trykke på de punktene med min egen personlighet som jeg er minst stolt over. De tingene jeg ønsker å skjule, løfter hun opp. Det er vel kanskje nettopp dette som gir bøkene hennes den magiske kombinasjonen av allmenngyldighet med et lite dryss av selvforakt.
Så er det en annen ting. På et mirakuløst sett skaper Hjorth stemninger som man ikke glemmer. En kommunikasjonsrådgiver som reiser til London kun for å sove står på et hotellrom og ser på uteliggerne over gaten i mørket. Jeg hører suset av trafikken utenfor. Melankolien i det ensomme rommet. Den dystre storbyen som gjør det lett å forsvinne slik at du kan glemme deg selv. En litteraturprofessor på fylla i et telt på Notodden bluesfestival som også mister seg selv. Og ikke minst, følelsen av å sitte bakpå sykkelen til en gutt du er forelsket i når du er tretten. Den grenseløse, vonde sjalusien som får deg til å ville klippe av håret av rivalen din som også har valgt seg ut nettopp ham. Jeg kan fortsatt kjenne på hjertebanken fra tenårene.
Profeten Lars Von Trier skal ha sagt: «En god film skal være som en stein i skoen. Den skal gjøre deg ukomfortabel, tvinge fram tanker, følelser, reaksjoner og diskusjoner».
I litteraturens verden er Hjorth virkelig en steinspreder. Grattis med Brages hederspris fra Popklikk!
