popklikk90s

Endelig! En lang og smertefull tidsreise er over. En pinefull og uendelig maraton med lansering av kandidater, kasting, vraking og veiing.

Ja, det har gjort vondt, for eksempel da jeg måtte tvinge meg selv til å kaste ut Buffalo Tom og la A-ha og Shakespeare’s Sister være i fred – demokratiets smertefulle kompromiss-pris. Litt som å kaste en mør biff for å spise sure smokker til middag. Heldigvis kom Buffalo tilbake.

Det har vært gode stunder også, som da popklikk-kollektivet i et sjelden anfall av rørende enighet en sen natt innså at Neil Young måtte inn. Hvordan kunne vi ha glemt ham, liksom? Så fikk det heller være at mykis/country-forslaget vant fram framfor et av feedback-pionerens mange litt mer støyende innfall det tiåret.

Redaksjonen er i det minste enig med seg selv om at det var et godt tiår – og om hvor gøy det er å krangle om musikk.

Popklikk-redaksjonens sju høyt kvalifiserte musikkpolitimenn («og kvinner!», som de sier i «Life of Brian») har de siste ukene overgått snapchat-buzzinga fra mobilene til sine tenåringsbarn hva angår innlegg i tidenes lengste digitale diskusjon om det tidsvis briljante 90-tallet. Alle sju har bidratt med hver sine 20 låter, men det var selvsagt bare begynnelsen. En endeløs kakling fulgte, etter hvert som svarte hull i den selektive hukommelsen lysnet og skapte tilløp til panikk og kognitivt kaos.

Tom Skjeklesæthers liste var den eneste som fikk fred etter leveringen – siden han, klokelig nok, holder seg unna de digitale diskusjonene – vi tror du kan gjette hva som er hans forslag her.

Smak og behag? Njaaei. Det er ingen tvil om at noen artister skal med når dette tiåret skal oppsummeres. Hvis vi holder nevnte liste utenfor DEN diskusjonen, har det vært lite krangling om felles yndlinger som Blur, Nick Cave, PJ Harvey, Teenage Fanclub og Matthew Sweet (OK, relativt lite krangling, om sant skal sies). Noen av oss tok litt ekstra ansvar for den mer støyorienterte delen av rocken, andre sørget for en solid overrepresentasjon av americana, men gud hjelpe – hvem kan overleve et langt musikklytterliv uten Johnny Cash og Lucinda Williams?

Legg ellers merke til den elegante bukkoverhoppingen som gjelder enkelte av tiårets markante trender; house, techno, hiphop-revolusjon og det norske eksportgullet black metal. Ikke en gang en moderat crossover-dame som Lauryn Hill fikk slippe inn, tross forsiktige oppfordringer fra en liten del av redaksjonen til de andre om å ofre noen darlings. Å nei du, men Madonna er med. Og Seigmen er vel det nærmeste vi kommer metallrock her.

Men litt pissing på gjerdet ble det plass til. Denne skribent mener jo at tiårets beste album er svensk og heter «Omslag: Martin Kann». Likevel valgte jeg heller en over ni minutter lang Bob Hund-låt fra 1994, bare for å plage alle som ikke liker disse geniene litt ekstra. Og når vi snakker om svensk: Sverige-Norge 9-7! Selv gamlinger som Eldkvarn (allerede da!) er med, men også unge genier som Popsicle, Wannadies og Soundtrack Of Our Lives. Og altså, bare én Bob Hund-låt, men den har som nevnt dobbel lengde.

Det ble dels heftig diskusjon om enkelte av de norske bidragene – aller mest om a-ha. Redaktør Espen A. forsøkte dessuten så desperat å finne en grunn til å ha med Håkan Hellstrøm at undertegnede vurderte på ramme alvor å endre tiåret til å inkludere 2000 for å få det til. På trynet? Tja – er «10» det siste tallet i «en til ti» eller det første i «11 til 20″?

For ikke å miste oversikten helt delte vi opp 90-tallet i to lister. Det er 75 låter på hver liste, delikat og møysommelig kronologisk sortert – du begynner tidsreisen i 1990. Til sammen snakker vi 150 potensielle årsaker til eksplosive diskusjoner.

Men i stedet for å dvele ved min og din irritasjon over alt som er galt med denne lista, kan du bidra substansielt til en alternativ versjon der vi retter opp alle feila fra i går.  Kjør på i kommentarfeltet med låter som IKKE er med på våre lister! (men ikke uten å sjekke listene først…)