Du har sikkert lest nok by:Larm-hyperier om Mikhael Paskalev, Bernhoft og Iceage. Popklikk tok en tur utenfor allfarvei og deler her sine topp 5-opplevelser fra helgen!

Videoene er ikke hentet fra by:Larm!

1. Mugison (ISL)
Den islandske brølapen som kom fra ingenting og trollbandt alle. Et vulkanutbrudd av rykter oppstod etter at denne merkelige mannen maktet å få hele Sentrum Scene til å skråle, synge og skratte fredag kveld. Altså var lille Crossroad Club fullpakket da klokken krøp mot midnatt påfølgende festivalaften. Dessverre ble vi denne gang snytt for historien om da Mugison tjuvfisket i smutthullet sammen med sin far og en gjeng pornofilmelskende fiskere (introen til låten «Jesus is a Good Name to Moan»), men vittighetene satt generelt herlig løst på stivt islandsk-engelsk gjennom hele settet. Musikalsk kan man vel beskrive Mugison og hans menn som Queens of the Stoneage møter bluesmannen Howling Wolf. En heftig liveopplevelse.

2. Prins Póló (ISL)
Se bort ifra det ekstremt indienaivistiske visuelle uttrykket med strikkegenser og pappkrone på hodet, så finner du en underfundig og sjarmerende islandsk popprins. Låtene som var tilgjengelige via by:Larms hjemmesider var simple og skranglete énmannsproduksjoner, men de smøg seg inn i hjernebarken og nektet plent å komme ut. På scenen hadde prinsen med seg et helt band. Det førte til en umiddelbar skuffelse hos undertegnede, men det skulle vise seg at ingenting er som islandsk indiesjarm personifisert x 4. Flott hyggestund i Nokia-teltets Annex!

3. Les Big Byrd (SVE)
For en gammel Hawkwind-fan var dette pur glede å bevitne. Et mystisk band med aliens (eller svensker, om du vil) skjult bak neonblinkende briller og kryptonittringer. Fin-fin spacerock; monotont og suggerende. Elsk det eller hat det.

Her kan du lytte til den deilige «Streams of Unconciousness».

4. Daniel Norgren (SVE)
Det var her alle Grünerløkka-hipsterne med indiebriller og fargerike bukser burde befunnet seg. Daniel Norgren serverer EKTE musikk. Det gjør han sittende med gitaren, med en tromme festet til hvert fot, akkompagnert av sin bebartede redneck-kumpane på ståbass. Her er ingenting nytt. Det er tvert imot eldgammelt. Old school blues rett fra svenskeswampen. Mannen er som den litt mer finjusterte fetteren til David Eugene Edwards, men ti år med videre whiskygurgling og røsten hans vil sage deg i to. God kok i sameteltet Nokia Annex!

5. Gram Per Person (NO)
Hva i alle dager gjorde denne gjengen på by:Larm? En brokete bande med bergensere på 40+ med bakgrunn i 1048 band, nå samlet som et americanakonsept. Vokalisten så ut som dobbelthakekongen Vince Neil (før plastisk operasjon) med meksikansk pornobart, samt oppkneppet dongeriskjorte og plenty mannepondus. Ifølge bergenske ganer i baren så skjønte heller ikke bandet noe av at de plutselig var tatt ut til festivalen på sine eldre dager. Men spille countryrock, dét kunne de. I det hele tatt en såpass stor anti-by:Larm-opplevelse at det bare ble helt strålende.