776CB38E-94DA-41DD-AEA7-2CBE8BD543DFPlateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever – «Hope Downs» (album, 2018)

Jeg tror ikke jeg har blitt slått sånn i bakken av en gitarplate siden The Strokes for det som snart er en mannsalder siden! Melbourne-bandet Rolling Blackouts Coastal Fever eller Rolling Blackouts C.F. som det står på omslaget (heretter RBCF) langspiller-debuterer, og det attpåtil på smått legendariske Sub Pop. Det har fått noen til å trekke fram grunge-ordet (pop-grunge, finnes det?), men å hevde at dette har noe som helst med «grunge» å gjøre er rett og slett bare gitarpop-intellektuell slapphet.

RBCF er rett og slett et ekstremt kompetent gitarpop-band som gir oss catchy og smart musikk i en hevdvunnen tradisjon av australsk jangle-pop kjent fra band som The Go-Betweens, The Chills og The Triffids. Det er ikke kopister dette altså, men at de står i denne tradisjonen er ganske åpenbart. RBCF evner å gjøre tradisjonen til sin egen og har et eget uttrykk.

Med musikk som dette leter man av og til for mye etter knagger å henge det på, så jeg skal avslutte det her og nå med å si at av og til minner det meg kanskje litt om post-punk som The Feelies, litt tidlig REM og det er til og med et lite hint av skotsk twee-pop (type Postcard Records på 80-tallet) inni der et sted. Av nyere band gjør Real Estate også denne sjangeren til sin, men RBCF har mer «edge» og et mer rufsete sound. Det er mer bitemotstand, for å si det på den måten.

Og ikke nok med det, i en sjanger der en del plater ofte ikke holder kvaliteten over alle låtene eller blir litt ensformig, så har RBCF tre gitarister som bytter på å synge låtene. Det gir plata en fin dynamikk og ekstra dybde over ti låter og effektive 35 minutter. (Den kan med andre ord spilles en del ganger en fuktig lørdagskveld eller en avslappet tirsdagsettermiddag).

Plata åpner råsterkt med tre fenomenale låter. I «An Air Conditioned Man» er det ikke mye tvil. Her er det rett på med crunchy gitarer og supertight bass og rytmeseksjon. Et repeterende riff brytes opp med skurrete indie-gitarer og en stilsikker vokal. Det er noe selvsikkert og tøft over å la platas mest støyete låt innlede!

Så har vi «Talking Straight», da. Catchy som bare det og kanskje platas høydepunkt allerede i spor to! Vokalen er «australsk» og verset bygger sakte opp mot et refreng med trøkk der vokalisten anklager det som må være en eks-kjæreste for i overkant uklar kommunikasjon.

I «Mainland» synges det insisterende og med overbevisning om noe som jeg tror kan handle om båtflyktninger i det 21. århundre. Det er altså ikke bare sol, sommer og øl med gode venner fra RBCF. Musikalsk er låta et veritabelt angrep av ulike gitarstemmer, med små gitarsoloer som glir inn og ut av lydbildet. En kjempelåt!

I løpet av to korte minutter tar «Time In Common» oss med ut på nye bølger med små melodiske krumspring, gjentakelsesvokal og en låt som handler om et litt slitsomt forhold. «Sister’s Jeans» avslutter a-sida på vinylen: en janglypop-rocker med en stilsikker slide-gitar (noe unge australske band må ha fått et forhold til fra The Triffids?) og en støyete gitarsolo mot slutten.

«Bellarine» er en litt mer stakkato og up-tempo rockelåt, der et catchy refreng tar oss med på en impresjonistisk reise i alenehet og det jeg tror er en ode til bylivet. På en utpreget crunchy og jangly gitarpop-plate, så er «Cappuccino City» det nærmeste RBCF kommer i å ta tempoet litt ned et par hakk. Dette er rett og slett en nydelig, liten pop-perle om kaffe-dates med den signifikante annen, men det er en undertone av noe vanskelig og sårt her også.

«Hope Downs» er en først og fremst en gitarplate, men uten en glassklar bass med herlig driv og en tight trommis, hadde den ikke vært så overbevisende. I «Exclusive Grave» får vi dette bevist nok en gang. Her er det bass og trommer som driver låta, mens gitarene svaier og skyter i alle retninger.

«How Long» er platas «enkleste» låt, med en repetitiv tekst og en sår vokal. RBCF avslutter det hele med insisterende «The Hammer», der lyden er litt «større» med kaskader av trommer, tørre gitarer og et ulmende rockerefreng.

RBCF farer altså ikke med tull. Dette er seriøs, sofistikert og framfor alt tidløs gitarpop. Hadde de holdt på for noen tiår tilbake, hadde de vært der oppe med ganske så store navn. I dagens musikkverden lever denne typen musikk i ytterkantene av en «popverden» styrt av strømmetall og en stadig dårligere bunnlinje.

Det er rett og slett storartet å bli så begeistret for en gitarplate igjen. Ikke nok med det, jeg har tatt en lytt på bandets første to EP’er de siste dagene, og der rader de også opp den ene perlelåta etter den andre. «You’re not talking straight», synger gutta i RBCF. Vel, de snakker ikke om seg selv, det er helt klart.

Foto: Promobilde Sub Pop Records