0F8BA4E8-609D-43C6-8884-F7EEAFA16BE7Plateanmeldelse (retro): Jackie Leven – «Oh What A Blow That Phantom Dealt Me» (2007)

Etter å ha frontet fantastiske Doll by Doll på 80-tallet, kastet skotske Jackie Leven seg ut i en lang og produktiv solokarriere som varte helt fram til han forlot oss alt for tidlig i november 2011, kun 61 år gammel.

«Oh What A Blow That Phantom Dealt Me! » fra 2007 fremstår – mye takket være kombinasjonen gode tekster og meloditeft – som en av Levens beste album. Et album der bluesens representanter på en diskré men myndig måte trekker i trådene. Men som alltid er Levens kraftfulle stemme helt avgjørende. Ikke akkurat Trubadurix, for å si det sånn.

Det ensomme munnspillet på åpningslåta «Vox Humana» kaster oss tilbake til 80-tallet og den gamle Wall Of Voodo sjefen Stan Ridgways første soloalbum, «The Big Heat». En blå, men melodiøs skive som fikk mange, inklusive meg selv, til å hoie og skrike da den traff platehyllene med et smell i 1986. Fire år etter Doll by Doll-klassikeren «Grand Passion».

«One Man, One Guitar» følger i «Vox Humanas» fotspor. De to mollstemte, men like fullt melodiøse låter innleder «Oh What A Blow That Phantom Dealt Me!» på en perfekt måte. Og bedre skal det bli. For «Another Man’s Rain» og «Kings Of Infinate Space», er klassisk Leven på sitt aller, aller beste. To vakre og betagende låter med knallbra tekster som bare vil deg godt.

Førstnevnte når ved hjelp av lekkert piano, munnspill og blåsere etter hvert store høyder, og minner i perioder om Van Morrison og Velvet Underground. På «Kings Of Infinate Space», hvor Leven synger som en prins i fløyelsbukser, sniker en aldri så liten Burt Bacharach seg inn i et ellers så levensk lydbilde. Knall!

«The Long Hard Field», «The Silver In Her Crucifix (Homage to Judee Sill)» og «Here Come The Urban Ravens (Homage to Kevin Coyne), er også låter som bærer i seg det lille ekstra som utgjør den store lille forskjellen. Særlig sistnevnte; en hyllest til blues/rock artisten Kevin Coyne som døde i 2004, er et aldri så lite lykketreff med en sjeldent god tekst.

Jackie Leven er dypt savnet!