Disse har valgt å stå helt foran på Øya (Foto: Erik Moholdt, fra Øya-festivalens hjemmesider)

Popklikk har gått runden blant rutinerte festivalgåere som har valgt å unngå Øya-festivalen i år. Vi er nysgjerrige av natur og lurer på bakgrunnen for denne dramatiske beslutningen.

– Herregud, jeg har da aldri vært på Øya!! Først og fremst fordi Øya ikke er noen øy. Det er rett og slett villedende markedsføring. Det sier en opphisset Kåre Koma, som i løpet av ett år tilbringer minst 100 dager på festivaler av ymse slag. Koma forteller at han har skrevet flere hundre klagebrev til Øya-arrangørene, men aldri fått noen respons.

– Det er jo toppen av arroganse, de ignorerer meg fullstendig. De startet friskt på Kalvøya, men flyttet kjapt hele stasen inn til byen. Boikotter de meg, kan jeg jaggu meg boikotte dem. Så det så.

Bente Balsam styrer også unna Gamlebyen denne helgen, dog med en mykere tilnærming.
– Jeg synes ikke noe særlig om at de urinerer blant ruinene. Det gjør meg enda tristere enn jeg allerede er. Dessuten har jeg mang en Øya-natt blitt stående å grine, fordi jeg rett og slett føler meg ruinert. Det kan jo være fordi prisene er så stive, og at jeg faktisk er blakk på det tidspunktet. Men det er likevel en tomhet det er vanskelig å beskrive med ord, sier Bente som mener det er viktig for hennes egen sjelefred at hun i år tar en tur ut på sjøen i stedet. – Ja, det blir som balsam for sjelen, mener Balsam.

– Den dagen Leo Sayer står på plakaten, og de begynner å selge Pommac og servere skunksuppe, er jeg klar, forteller Lyttelua. – Det er heller ingen hemmelighet at jeg ikke orker å være omringet av drita skravlekjerringer en hel dag i strekk, avslutter luetassen som er på vei hjem for å høre en valthornkonsert på en tysk nærradiokanal .   

Steve Peak er norsk Texas-innvandrer og synes Øya mangler de virkelig fine damene. Han drar på kåbbåi-festivaler verden rundt for å sjekke opp cowgirls, men de norske kujentene har han mindre sansen for.
– De dresser seg så ‘strange’. Jeg er veldig ‘busy’ med å se på boots, buttocks og bosoms, men det er knapt noe utvalg i denne byen. Man må jo ut i ‘the countryside’ for å finne ‘the real hotties’, sier Peak.

Bjarne Batteri forteller at han lader opp til Kraftwerk på fredag, men har allerede solgt billetten sin.
– Jeg skjønner det høres rart ut, men etter å ha lyttet til Kraftwerk én uke i strekk, må jeg nå innse at jeg ikke orker noen konsert. Det blir for sterkt. Klarer ikke nok en helg hvor jeg føler meg fullstendig utladet.

En annen som droppet Øya etter å ha vært innom noen minutter var Ester Øyeeple. Hun hadde stått helt foran på Blur onsdag, men fikk såpass panikk at hun sprengte seg vei og stoppet ikke før hun var trygt hjemme i leiligheten på Tåsen. – Jeg begynte å se uklart etter noen sekunder. Håpet selvsagt at det skulle gi seg, men med Blur vet man at det bare blir verre og verre.

Fugleentusiast Ørnulf Ørn elsker utekonserter, men gjerne av den litt roligere sorten. – Jeg er mye på konserter, men ofte litt langt unna, slik at jeg ikke hører musikken så sabla godt. Jeg personlig synes publikum er altfor opptatt av seg selv og Twitter, og burde heller fokusere mer på fuglekvitter.

– Visste du forresten at da dinosaurene ble utryddet for 65,5 millioner år siden overlevde fuglene sannsynligvis fordi de var små, kunne bevege seg raskt, og i tillegg var godt isolerte? Det er ganske fascinerende fordi…

Vi er dessverre så kjipe at vi forlater Ørnulf midt i et detaljert fugleresonnement og kaster oss over Martin Munch. Han er ganske sikker på at han kommer til å gå på Øya, men først i 2014.

– Neste år er det Tøyenparken. Da lover jeg deg kvalitet på skrikene, ikke de puslete greiene publikum såvidt greier å pipe frem.

Vi i Popklikk kunne ha dratt frem flere negative sjeler som har mer eller mindre gode grunner for å droppe Øya. For eksempel en Lyn-fan som aldri noensinne vil gå så lenge en av scenene heter Enga. Og en helsefrik som fokuserer på at antall publikum som spytter i glasset er kraftig stigende.

Vi fikk dessverre aldri tatt bilder av dem som droppet Øya i år. Det er også tvilsomt om intervjuene noen gang egentlig fant sted.

Les også: Øyagamlis