F8CCA311-9906-44F7-8B49-5585D28094DFRetrokick: Bruce Springsteen—«Darkness On The Edge Of Town»(1978)

Jeg så nettopp konsertfilmen med alle sangene fra fjorårets album med Bruce Springsteen, «Western Stars». «Western Stars» er etter min mening den mest interessante og helhetlige plata fra Bruce Springsteen siden tiden rundt «Born In The USA» og «Nebraska» tidlig i 1980-årene.

Låtene er blant annet kledd med et stort strykeorkester, pedal steelgitar, og platas lydbilde er ganske unikt i Springsteens produksjon. Jeg har sett på disse låtene som frittstående historier om en tid som ikke kommer tilbake. Karakterer som har levd sitt liv, på godt og vondt. Mellom låtene i filmen skjer det noe med min forståelse av plata. Springsteen er personlig, sangene reflekterer på mange måter hans eget liv. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Han forteller om at han har pådratt seg selv og andre store sår gjennom livet, slik vi alle gjør, og hvordan han forsøker igjen og igjen å bli et bedre menneske.

Dypest sett handler filmen «Western Stars» om å sette pris på livet, og smerten du må tåle for å kunne gjøre nettopp det, har Springsteen uttalt. Tankene mine begynte å vandre etter at jeg hadde sett filmen, og snart var jeg hos den perfekte rockplata, «Darkness On The Edge Of Town».

Det var gått tre år siden gjennombruddsplata, «Born To Run», der nøkkelsporene oser av livsglede og utforskertrang:

«So Mary climb in
It’s a town full of losers
I’m pulling out of here to win»
(Thunder Road)

«Wendy, let me in, I wanna be your friend
I wanna guard your dreams and visions»
(Born To Run»

Låten «The Promise» fikk aldri plass på «Darkness One The Edge Of Town», men viser en Springsteen som har måtte omstille seg etter tre år med juridisk kamp mot tidligere manager Mike Appel. Realismen har innhentet Bruce; drømmer er knust:

“Thunder Road is for the lost lovers and all the fixed games
Thunder Road is for the tires rushing by in the rain
Thunder Road me and Billy we’d always sing
Thunder Road, take it all and throw it all away”

Det perfekte album? Enkelte av Springsteens album fremstår overproduserte, en vegg av lyd, der det er vanskelig å skille det ene instrumentet fra det andre. Også på «Darkness» brukte Springsteen lang tid på å skape det lydbildet han ønsket, og han kunne nok drive The E Street Band til vanvidd i sin jakt på perfeksjon. Men han lyktes! Kanskje er dette det albumet der gitarene får mest plass. Men hver minste lyd betyr noe, hver frasering, hver gitarsolo, hver saksofonsolo, hver munnspillsolo. Nydelig piano og orgel.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Jeg har vært på en del Springsteen-konserter, og har fått høre åpningslåten på «Darkness»; «Badlands», hver gang. Og hver gang kommer gåsehuden. Kanskje i forskjellige partier fra gang til gang. Er det gitarsoloen, er det saksofonen til Clarence Clemons, eller er det én av onelinerne det kryr av i låten? Onelinere, ja, men like fullt onelinere som kan knyttes sammen til en helhetlig tekst. Det er på tide å innse at alle drømmer ikke kan oppfylles, voksenlivets realiteter banker på døra:

“Talk about a dream, try to make it real
You wake up in the night with a fear so real
You spend your life waiting for a moment that just don’t come
Well, don’t waste your time waiting”

Bruce Springsteen har ofte fortalt om sitt forhold til faren. En far som ofte kunne ha vanskelig for å akseptere valgene sønnen tok, men jeg oppfatter at de kom til en slags forsoning mot slutten av farens liv. «Adam Raised A Cain» varierer i intensitet gjennom låten, som så mange andre låter på dette albumet. På deler av den får vi en Springsteen som synger villere og mer følelelsesladet enn på noen annen låt, i det minste enn sanger på andre plater. Denne sangen må det ha gjort vondt for pappa Springsteen, men en kan også finne sympati her:

“Daddy worked his whole life, for nothing but the pain,
Now he walks these empty rooms, looking for something to blame”

Og da er det nærliggende å tenke seg at Bruce var skyteskive.

På låten «Something In The Night» synger Bruce: «We tried to pick up the pieces, And get away without getting hurt». På «Candy’s Room» er perspektivet ikke så tydelig Sprinsgsteens, men tematisk er vi i samme trakter. «There’s a sadness hidden in that pretty face/ A sadness all her own from which no man can keep Candy safe». Nettopp dette temaet snakker Springsteen om i filmen «Western Stars», 40 år seinere med nye erfaringer. Vi blir såret, det handler likevel om å gå videre.

«Racing In The Street». Balladen over alle ballader? Kanskje var det denne låten tankene mine først gikk til da jeg så filmen om «Western Stars». Igjen er vi ved disse drømmene som ikke kan oppfylles: «But all her pretty dreams are torn, She stares off alone into the night». Det finnes to muligheter, gi opp, eller «Keep on Keeping on»:

“Some guys they just give up living
And start dying little by little, piece by piece
Some guys come home from work and wash up
And go racing in the street”.

Og utgangen av låten med piano og munnspill, helt nydelig!

Side 2 åpner med klassikeren «The Promised Land». Igjen herlige instrumentalpartier med gitarer, saksofon og munnspill som løfter låten opp der den hører hjemme. Tematisk er vi omtrent der vi har vært hele tiden, men stadig nye formuleringer som for meg er stor rockpoesi:

“Blow away the dreams that tear you apart
Blow away the dreams that break your heart
Blow away the lies that leave you nothing but lost and brokenhearted”

Om «Adam Raised A Cain» kunne oppfattes som et bitende oppgjør med faren, ser jeg «Factory» mer som en hyllest til faren og en erkjennelse av at hans problematiske humør, hadde en bakgrunn: Et hardt rutinepreget liv: «End of the day, factory whistle cries, Men walk through these gates with death in their eyes». Denne gangen er det piano og orgel i sentrum. En nedtonet låt, et pusterom før den dramatiske «Streets Of Fire».

«Streets Of Fire» starter forsiktig for så å bygge seg opp og eksplodere. Som på «Adam Raised A Cain», gir Springsteen alt i vokalen, rå gitarer og orgel overtar mellom tekstlinjene.

«Prove It All Night» er platas gladlåt. Melodien er mindre dramatisk, tonen er lettere. Clarence Clemons’ saksofon setter igjen sitt preg. Men, vel. Disse drømmene som aldri oppfylles,er aldri langt unna:

“Everybody’s got a hunger, a hunger they can’t resist,
There’s so much that you want, you deserve much more than this,
Well if dreams came true, oh, wouldn’t that be nice,
But this ain’t no dream we’re living off through tonight”

Tittellåten «Darkness On The Edge Of Town» konkluderer. Også denne sangen har rolige partier før det tar av. Bruce nesten skriker til oss. Dette handler om livet selv. Om å gripe mulighetene og å gi slipp.

“Well, everybody’s got a secret, Sonny
Something that they just can’t face
Some folks spend their whole lives trying to keep it
They carry it with them every step that they take
Till some day they’ll just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down”

Og da er vi igjen i samme landskap som på «Western Stars». Vi har streng tatt aldri vært langt unna.

Albumet «Darkness On The Edge Of Town» er Bruce Springsteens råeste og samtidig mest følsomme. Aldri var gitarene mer bitende. Aldri var vokalen mer desperat. Aldri var pianoet vakrere. Det finnes en boks og et album med mange låter som ble spilt inn på tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town», mange av dem er bra. Men ingen av låtene kunne hevet «Darkness On The Edge Of Town» som album, ikke en gang «The Promise». Denne gangen gjorde Bruce Springsteen alt riktig og lagde det perfekte rockalbum.