B19E742E-4463-4548-8174-E7DD453D3E43Plateanmeldelse (retro): «Ben Kweller» (2006)

Ben Kwellers selvtitulerte tredjealbum er en fryd for ørene. Smektende pop kombineres med deilig naive tekster om ungdommelig kjærlighet på en forfriskende og tiltalende måte.

For å bake en Ben Kweller-kake trenger du følgende ingredienser: Tre digre sleiver The Beatles, fire spiseskjeer Ben Fold, syv teskjeer Ron Sexsmith og et fingerbøl med Steve Forbert og Nils Lofgren. Glasuren består av en halv desiliter Rubinoos rørt sammen med en kvart desiliter Barracudas og en slant Bruce Springsteen. Kaken pyntes med tre store pianoer utstyrt med små raketter som lyser opp rommet akkurat nok til at du skimter smilet til sidemannen i glassbordet kaken står på.

Som det selvstendige individet han er, spiller Ben Kweller alle instrumentene selv. Derimot har han hektet tak i den fremragende britiske produsenten Gil Norton, som blant annet har produsert storheter som Pixies og Echo and the Bunnymen. For ikke å snakke om The Triffids klassikeren «Born Sandy Devotional» fra 1985. Resultatet er et lekende lett lydbilde som kler de tidvis naive og uhyre melodiøse låtene svært godt.

Albumet består av en rekke fine poplåter, der pianoet og Kwellers gutteaktige stemme spiller hovedrollene. Som for eksempel det supre åpningssporet «Run». Som etterfølges av sørgmodige «Nothing Happening», som med sine kassegitarer, piano og hulkende el-gitar fremstår som en av albumets beste spor. «Sundress » og «I don’t Know Why» er to ultra- melodiøse låter. Akkurat som «Magic», som med sine korte og effektive riff, er amerikansk 60-talls pop på sitt beste. På «I Gotta Move» klinker Kweller til med herlig power-pop. «Thirteen» og «Until I Die» er derimot sarte piano ballader som nesten får meg til å grine; førstnevnte med en herlig tekst og et kult «The River»-munnspill.

Skulle jeg brukt terningen ville jeg stort sett trillet firere og femmere. Og konkludert med at «Ben Kweller» er en meget sterk firer. 4+ + + (-), som min gamle lærer på gymnaset ville ha skrevet i margen. Men hadde han hørt platas beste spor «Pennie On The Train Track» mer enn en gang, ville han ganske sikkert justert karakteren til 5 – – – (+). En låt som får meg til å tenke på Steve Forbert. En gammel helt som alltid sparker meg både her og der.