94268E0F-1646-4490-BA9A-FE034893215FPlateanmeldelse: Minor Majority: «Napkin Poetry»

Det har gått ti år siden Minor Majority ga ut plate sist. Men, de har da holdt på i alle disse årene, tok jeg meg i å tenke da e-posten datt ned i innboksen rett før jul. Og, etter litt research, så ser det jo ut til at de har holdt det gående med live-spillinger og noen små singeldrypp, spesielt de siste par årene.

Comeback? Kanskje ikke så viktig hva vi kaller det, det er uansett en veldig fin plate jeg har lyttet til de siste ukene. Det «kan» være at anmeldelsen er noe preget av at mye av lyttingen har foregått på turer med hunden, kanskje en anmelderiets form for «napkin poetry», kortere øyeblikk av ro der man kan få reflektert litt over musikken, kunsten og livet.

Kom til poenget, tenker du kanskje? Ja, jeg skal komme til poenget. Snart! La likevel denne litt lange digresjonen av en innledning tjene som en metafor for møtet mitt med «Napkin Poetry». Da jeg først hørte den, så tenkte jeg at, «hmm… dette er vel ganske bra saker», men HVA er det jeg hører?» Altså, ikke misforstå, jeg tenkte ikke at dette var helt der ute og uforståelig, det handler nok mer om at når jeg anmelder plater så finner jeg ofte ganske fort noen knagger å henge den på.

Det er kanskje indie, powerpop, folkrock eller tilliggende herligheter. Ikke så med «Napkin Poetry». Denne platen har nemlig den kvaliteten at det er veldig gjenkjennelig lyd av ganske så klassisk poprock samtidig som det er mye jeg har litt vanskelig for å sette ord på.

Hva høres da? Kanskje noen ekko av artister som Tindersticks, Elliott Smith, Midnight Choir og Neil Young?  Likevel er det ikke på noen måte bare åpenbare referanser, kanskje med unntak av Neil Young & Crazy Horse-rockeren «Can’t Think of a Reason», og noen ganger Tindersticks i vokalen.

Disse poprock-låtene sys nemlig sammen av Minor Majoritys sterkeste særpreg, som er samspillet mellom tekster, melodier og Pål Angelskårs lett gjenkjennelige, troverdige og lett vibrerende vokal. De andre i bandet bidrar med krystallklare instrumentinnslag i en åpen og luftig produksjon: perfekt tempererte trommer, stødig bass, «klassisk» pop-piano og sist, men ikke minst, noen litt tilbakeholdne, men stødige gitarsoloer.

3B318C24-55E8-4C6E-AD3E-9005644C502D

Over 12 låter og drøye 56 minutter gir Minor Majority oss alt fra vare pianoballader og hyllester til det nære og kjære, lett bråkete rock og mid-tempo gitar-pop. Det er en liten smyger av en plate. Det er melodiøst og catchy, i aller høyeste grad, men mange av låtene tåler noen runder før de sitter helt.

«Lucy» innleder, en av flere låter som handler om relasjoner, mellom to som åpenbart har noe til felles, men også noe som drar dem fra hverandre. En veldig fin kammerpop-innledning med herlige strykere og koring.

«I’ve Been Here Before» er en av flere mid-tempo gitar-pop’erne på plata, med fint driv og en herlig gitarsolo. I «Forgive Me» kommer den første av platas to duetter, denne med Marie Munroe: nok en gang står tosomheten (eller kanskje ensomheten?) i fokus for teksten. En av mine favoritter på plata, helt klart.

Når det gjelder tekstene til Angelskår (skrevet i samarbeid med Sjur Lyseid fra The Little Hands of Asphalt og Sunturns, blant andre), tenker jeg at det er en nostalgi der, eller i hvert fall tilbakeblikk mot noen gamle minner. Noe «Patricia» er et godt eksempel på. Her tror jeg det handler om musikalske minner, de søkende årene mellom ungdom og «voksent» voksenliv og gamle vennskap. «How To Fall» er platas mest storslåtte: en saktegående låt der Angelskår minner ikke så rent lite om Stuart Staples fra Tindersticks. Kanskje den beste låta i et tett felt, for å si det sånn.

Min absolutte favoritt er likevel tittellåta. Da jeg hørte den første gangen, ble jeg ganske enkelt sjarmert i senk. Det er en energisk rockelåt, med twin-gitarer, drivende piano og en fantastisk tekst! Ja, for tillat meg å bli litt nostalgisk selv.

Teksten handler om ungdomsforelskelsen mot slutten av gymnaset, som selvsagt ikke holdt gjennom sommeren: alt dette med The Lemonheads som bakteppe. Angelskår synger om plata «Come On Feel the Lemonheads», om Evan Dando og Juliana Hatfield, om t-skjorter med Gram Parsons og postere på ungdomsrommet. «Come On Feel…» er en av mine absolutte favoritter, så dette er en innertier. En catchy låt som simpelthen fortjener å bli en hit!

Linnea Dale låner stemme til noen av versene på «Another Year», nok en flott låt der strykerne løfter den et hakk eller to videre fra akustisk gitarpop. Avslutningslåta «She’ll Be Allright», er en storslått ballade med stor gjenkjennelse for de av oss som har fått unger som snart er på vei ut av redet: det er (kanskje) på tide å slippe dem løs som fuglene og stole på at det går bra til slutt!

«Napkin Poetry» er en perfekt inngang på det nye året. Den er melankolsk og nostalgisk, men også levende og håpefull. Den vil nok kunne gi mange av oss trøst i den mørke tida. Men den kan helt sikkert også tas fram igjen når kveldene blir lyse og lange igjen.