CA6AF671-43F6-4654-A7A4-60695F101484Plateanmeldelse: Espen Gunstein – «Herregårdsstasjonsvogn» (album, 2020)

Vi hører at stasjonsvogna bokstavelig talt starter opp, og vi glir over i en låt selveste J.J. Cale verdig. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger. Espen Gunsteins nye album, «Herregårdstasjonsvogn», er et lite skråblikk og hyllest til det helt vanlige livet med barn, stasjonsvogn og takboks, der det ikke alltid skjer så mye ekstraordinært sett med andres øyne. Men er det noe virusutbruddet har vist oss, er det at det helt vanlige livet er å foretrekke framfor ganske mye annet.

«Herregårdstasjonsvogn» er andre del av trilogien Espen Gunstein har kalt «Fra Raddis til Traddis». Hans debutalbum «Kommersielle sekund» kom helt tilbake i 2003. Espen forteller at siden den gang har hverdagen med blant annet jobb og småbarnsliv ført til at musikken kun har fått være en hobby. Men så fikk han bedre tid og idéen om «Fra Raddis til Traddis– en slags musikalsk oppvekstfortelling» vokste frem. Han spilte sin første forestilling i 2016, og har etter det hatt mer enn 50 jobber på små og litt større steder.

Første album i trilogien kom i 2018. Gunstein beskriver «Novemberbarn» som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Det å være født seint på året preger oppveksten. Litt mindre mentalt og fysisk utviklet enn mange av klassekameratene. «Novemberbarn» er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg sterkt berørt av låten «Gata vår».

Og nå er altså «Herregårdsstasjonsvogn» her, mindre nedtonet og melankolsk enn forgjengeren. Nå er det det helt vanlige A4-livet som gjelder. Raddisen har blitt like traust som alle andre. Gunstein selv synger og spiller akustisk gitar, Marius Graasvold spiller diverse gitarer, banjo og lapsteel, Pål Robin Haakonsen spiller på bass og kontrabass, Rolf Magnus Amundsen på trommer og perkusjon, Tor Arne Langeland spiller på tangentinstrumenter og Lene Merethe Anda korer. Espen Gunsteins far, Leif Gunstein Johannesssen, bidrar på kornett.

Samlet er dette et band som får tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring.

Og siden jeg allerede har nevnt stilskaperen J.J. Cale flere ganger – jeg vet ikke en gang om Espen Gunsten har noe forhold til musikken hans —kan jeg også nevne at det nok er de to åpningslåtene «A4» og «40–årsmila» som sendte tankene mine dit. Men selv med en vokal svært tilbakelent i lydbildet, får man ordene med seg, i hvert fall om man gjør som jeg og sitter med tekstheftet ved siden av seg.

Jeg er selv i omtrent i samme livsfase som Espen Gunstein, og det er ikke så lite her jeg kan nikke gjenkjennende til. Det er mye Øystein Sunde og litt Ole Paus i hvordan låtene fremføres. Og det er også flere porsjoner Øystein Sunde i de mest ordrike tekstene. Espen Gunstein kaller dog ikke på den hysteriske gapskratten; jeg sitter mer med et selvironisk glis rundt munnen. Joda, jeg vet at jeg er slik, jeg også:

«det var grålysning, det var grisekaldt…
…nå løper’n 40-årsmila, 40-årsmila
det er’ke noe han skal rekke det er’ke noe han skal nå
han bare løper for han tror han må»

Man får låter om å la temperamentet få utløp når man kommer hjem fra jobb, «Tabuord», og om egen tilkortkommenhet som far, den vare og flotte «Du og jeg». Et annet høydepunkt er «Afasi», om å ha så mange barn at man selvfølgelig bruker feil navn når man skal irettesette den ene av dem. «Been there, done that»! En herlig, fengende låt, som setter seg fast.

Vi får servert en bitende kommentar til reality-TV i «Prime Time». Her ser Gunstein utover seg selv. Hvor er samfunnet på vei, er det ingen grenser lenger: «Så la hemningene falle//det er mere sendetid//og folk vil se…jeg kler meg naken byr meg frem//før var en blotter bare slem». Koringen til Lene Merethe Anda framstår like bitende som resten av låta!

Gunstein byr på flere hverdagsobservasjoner i «Dugnad», og det pekes framover mot et liv med voksne barn i «Ølbryggervise». Helt til slutt senker Espen Gunstein skuldrene i «Noenogførr». Alt er vel ikke så farlig lenger, man trenger da ikke «kred» for alt man gjør, smekken er åpen – hva så? Et verdig punktum for en gjennomført helhetlig og solid plate på alle plan. Gode tekster, fengende låter og mye lekker musikk!

På de siste låtene på «Herregårdstasjonsvogn», ser Espen Gunstein framover, han går inn i en ny livsfase. Disse låtene kan trolig også ses på som et frampek mot album nummer tre i trilogien. «Vi kan så mangt» er planlagt utgitt i løpet av 2022.

Foto: coverbilder