Vi i Popklikk har etter grundig research funnet ut hvorfor Iggy Pop fortsatt opptrer halvnaken i en alder av 66.

Han er rett og slett stolt av å være tynn, skrukkete og skeiv fordi han da kan skremme vannet av alle de jevnaldrende chicksa som dukker opp på konsertene hans. Spesielt de finere kondisjonerte fruene har en ‘soft spot’ for herr James Newell Osterberg Jr. De drømmer om å dra ham etter de lange lokkene, bort til nærmeste bakeri for å fete ham opp.

Det den standhaftige artisten sannsynligvis frykter aller mest her i livet er bingo, vals og ukentlige ettermiddagsbesøk til lokale konditorier.

Tankerekken rant oss i hu dagen etter knallkonserten til Iggy and The Stooges på Sentrum Scene før sommerferien. Vi hadde nemlig ved et råsprøtt innfall havnet på Halvorsens Conditori som ligger et blitzkast fra Stortinget. Klientellet der har som regel grått hår, hvitt hår, eller svært lite hår. I hvert fall på toppen av kroppen.

Hadde Iggy stukket sitt rare hode innenfor conditori-døren hadde han muligens maktet å holde seg i skinnet et par sekunder, før han hadde pekt på Stortinget, glist bredt og avsluttet med: «Do ya folks think that’s The Big Thing? No this is the reeaall biggie!!».

Etterfulgt av noe sånt som dette:

Nå skal det sies at vi sannsynligvis ville ha vært litt mindre entusiastisk om Iggy var i slekta. «Fattern? Han drar rundt i verden med bandet sitt og synger oppbyggelige sanger som ‘I Wanna Be Your Dog’ og ‘Cock in My Pocket’!».

Men vi skal behandle den 66-årige skrukkepønkeren og hans mengder av motpoler med respekt. For hvem var det som rømte lokalet ikke færre enn to ganger under Stooges-konserten på Sentrum Scene? Jo, det var Popklikks utsendte, som var blitt skremt over at Iggy ikke hadde greid å finne volumknappen etter alle disse årene.

Stooges spilte rett og slett for jævlig høyt!!

Forrige gang det skjedde var i samme konsertlokaler i prepopklikktid, da Diamanda Galas klarte å fryse hjernebarken vår til is. Nervepåkjenningen fra skingrestemmen ble for mye for en (den gang) ung, sart sjel, mens den eldre garde – representert ved primus sponsor for samtidsfestivalen Ultima, for meg kjent som min far – satt ytterst rolig og avbalansert på første benk hele forestillingen og skjønte ikke hva ungdommen klagde over.

Kanskje er det nettopp det vi frykter; at vår generasjons varemerke, rocken, skal bli definert som samtidsmusikk vi selv diskuterer med ansktet i seriøse folder på Halvorsens Conditori. Godt vi da har Iggy og hans likemenn (selv om de begynner å bli færre). De minner oss på at at den musikken vi digger aller mest, ikke skal tas for alvorlig.

Selv med gammel hud og skeiv rygg er det mulig å opprettholde en såpass solid energibeholdning at man klarer å underholde både seg selv og andre flere timer i strekk. Ja, at man rett og slett er i stand til å blåse publikum ut av lokalene.

«I am the passenger!»