deLillos har forvandlet meg til en lykkelig fyr.

Fordi jeg er en primitiv fyr som alltid har likt Nationaltheateret, stekte tomater, cola & dram, lange friske svømmeturer, gode melodier og tekster som får meg til å undre og smile om hverandre, vipper jeg alltid ytterst på stolen når deLillos slipper et nytt album.

«Mon tro», tenker jeg etter å ha kjøpt lappesaker til sykkelen, «om deLillos atter en gang har maktet å hente frem noe nytt og vitalt fra et musikalsk univers med et så sterkt særpreg at det etter hvert har begynt å konkurrere med seg selv?» En konkurranse som går ut på å synge gamle sanger om igjen uten verken å være for avansert eller for gammelmodig. Eller kanskje bedre; se framtiden i fortiden uten å forandre for mye på den gylne deLillos-formelen.

Etter å ha hørt «Vi er på vei, vi kanke snu» seks-sju ganger, er jeg relativt sikker på at deLillos har laget en plate jeg kommer til å spille om og om og om og om igjen frem til den litt triste dagen da tiden har slukt alt. Da jeg her forleden tømte en bøtte med brennevin og Mozell var jeg sågar brennsikker på at guttene hadde laget sin beste og mest vitale skive på mange år.

Noe jeg fremdeles mener. Hovedårsaken til min entusiasme, skyldes trolig at bandet på «Vi er på vei, vi kanke snu» har maktet å forene popen med rocken på en aldeles utmerket måte. Særlig sistnevnte, altså rocken, har fått større boltreplass enn på lenge, noe låter som «Tapetser meg i gangen før du går», «Om og om og om og om igjen» og «Bedre før» er gode eksempler på. Mens de to førstnevnte leker seg litt i Neil Youngs gitarinspirerte univers, sender «Bedre før» tankene til Big Star og Alex Chilton. Fine greier, med andre ord!

deLillos er et av ytterst få band som tekstmessig klarer å være både morsomme, triste og underfundige i en og samme låt. Hvorvidt låtene er ironiske, naivistiske, biografiske eller konkrete, betyr lite så lenge jeg titt og ofte tar meg selv i å reflektere over små og store problemstillinger. Låter som «Jeg vil være primitiv, «Tiden tar», «Hei, dumme flue» og ikke minst «Tapetser meg i gangen før du går» slenger meg rett som det er inn i et eksistensielt tankemodus der en blanding av undring, redsel og latter trekker i trådene. Fordi fortiden for lengst har passert fremtiden, har dessuten vemodet og nostalgien en tendens til å bite seg fast. Noe som er ganske fint. For alt var tross alt bedre før selv om jeg har det bedre nå. Eller noe sånn.

Produksjonen til Bent Sæther er så tima og tilrettelagt at Benny og Kjell ville smilt fra øre til øre. Det renskårede, luftige og inkluderende lydbildet gjør at powerpop-begrepet, mye takket flotte melodier og magiske gitarøyeblikk, ligger på lur både her og der. At et par av låtene dessuten får meg til å tenke på DumDum Boys er en fin liten bonus.

Da gjenstår da bare å konkludere med at deLillos har laget en så fin plate at jeg, så snart jeg har henrettet den dumme flua som sitter på tastaturet mitt, skal unne meg en tur på Nationaltheateret for å spise fårikål og drikke brennevin. Tjobing!

Ps! Glemte i farta å nevne at den supre avslutningslåta, «Disse dager», får meg til å drikke Pommac og spise Lohengrin (sjokalden som pussig nok så dagens lys på Nationaltheateret i 1911).