29B4CF9C-6C21-4338-B409-7BCFB4399DA7Den 22. juli i år var det 40 år siden Dexys Midnight Runners ga ut klassikeren «Too-Rye-Ay». Her kan du lese Popklikks hyllest til albumet, platespillere, kameratskap og fotball-VM i Spania i 1982.


Jeg kan gjerne låne er kompis 1000 kroner, selv om kassakreditten er på minus. Men spør han meg om å låne den andre skiva til Dexys Midnight Runners, forvandles jeg på et nanosekund til onkel Skrue og svarer bryskt nei. Men egentlig er det fars-instinktet i meg som slår ut i full blomst. Man må verne om dem man er glad i, ikke sant?

Da vi flyttet i fjor høst var det tre ting jeg var særlig nøye med å undersøke på visningene. Rommene til barna mine, hagen som min grønne samboer snart skulle boltre seg i, og en god vegg i stua for platesamlingen min.

Sistnevnte vegg, nevnte jeg ikke for samboeren da vi vandret rundt i boligjungelen. Kall meg naiv, men jeg tok den faktisk som en selvfølge. Selv sjekket jeg for eksempel aldri volumet på klesskapet til min elskede. Blond og naiv er som alle gutter vet en sikker vinner. Skallet og naiv derimot; glem det.

Da samboeren nevnte loftet, så hun på ansiktsuttrykket mitt at hun hadde tråkket langt, langt over den usynlige grensen som definerer mitt avanserte følelsesliv. Hun ba om tilgivelse, og ga meg en vegg i kjellerstua. Når hun i ettertid beskriver denne handlingen som et eksempel på kjærlighet uten grenser, går jeg alltid demonstrativt bort til bokhylla og plukker frem boken Strindbergs kvinnesyn.

Sommeren 2006

På TV-skjermen plukker USAs keeper Kasey Keller enkelt ned et dårlig innleggsforsøk for femte gang på 10 minutter. I det han løfter blikket på utkikk etter sine landsmenn, uttaler Arne Scheie: – Det er et litt artig poeng med Kasey Keller, Karl Petter. Han er født den 29. november 1969, som vel må sies å være en merkedag for meg som har jobbet med fotball i så mange år. Det var nemlig den datoen NRK sendte sin første tippekamp fra England. Kampen mellom Sunderland og Wolves glemmer jeg aldri. – Det husker jeg ikke Arne, jeg var bare tre år den gangen.

Dette var for meg ett av VM 2006s absolutte høydepunkt. Ganske enkelt fordi jeg merket at jeg satt og humret, samtidig som jeg sakte, men sikkert begynte å tenke på Kevin Rowland, som foruten å være låtskriver og sanger i Dexys Midnight Runners, var Wolves-supporter i 1969. Rowland digga akkurat som Arne og meg selv, den fargerike og kontroversielle Wolves-spissen Derek Dougan, som scoret hat-trick i debuten etter overgangen fra Leicester i 1967.

Arnes kommentar sendte meg til veggen i kjellerstua. Han vred på sett og vis om tenningsnøkkelen på tidsmaskinen, som ganske snart snurret rundt på min godt brukte platespiller.

Jeg er en av dem som tviholdt på LP’n. Det tok laaaang tid før jeg ønsket den djevelske cd’en velkommen inn blant platene mine. Skjønt velkommen, jeg hadde ikke noe valg etter hvert som cd’ene invaderte platebutikkene. Til slutt var det bare en gammel kompis og jeg som stod og bladde gjennom de 20 platene som fantes i butikkene.

Men så fikk han seg kjæreste fra Hønefoss som digga Madonna og Rick Astley. Og tvillinger.

Adjø, frihet. Farvel, vennskap.

Og så kom Platekompaniet dundrende inn på arenaen. Adjø, kjære LP.

D4B1340E-786F-4078-946F-7DB3F14BC4F7I dag har jeg to vegger: en for LP’er og en for cd’er. Jeg elsker begge veggene, som takket være min kjære samboer ikke får leve side ved side. Men det er kanskje like greit med tanke på at de alle konkurrerer om min gunst. Syk, jeg? Neida, bare litt alternativ. Det er mange dyr i arken, vet du.

Der hver nye cd er en liten forundringspakke jeg gleder meg til å til å høre på mens jeg blar gjennom innecoveret, er de gamle LP-ene små, vakre tidsmaskiner. Husker du lukten som møtte deg da du ruslet inn i en platebutikk en gang for lenge siden? Nydelig, ikke sant? Det er den samme lukten som kommer meg i møte hver gang jeg møter veggen i mitt liv, der hver plate har sin helt unike lukt.

Den første Graham Parker skiva lukter for eksempel fremdeles en anelse oppkast etter at Svein Arne falt om på et vorspiel våren 1979. Coveret på «Born To Run» har en stor bringebærsyltetøyflekk øverst i høyre hjørne etter at Johannes tjuvlånte den i 1980. En flekk som resulterte i et av de voldsomste slagsmålene noensinne på Holtet videregående skole. Jeg har sjeldent truffet så godt. Vi snakker tilt i femte potens.

På coveret på «London Calling» er det en mystisk flekk jeg egentlig ikke orker å tenke på. Selv 25 år etter er den et mysterium, og hver gang jeg nevnte flekken for Johannes synes jeg å skimte konturene av et godt skjult glis.

Den lukten som er mest utbredt på platecoverne mine er utvilsomt en miks av Ringnes, Prince og vodka. Noe som forteller alt om våre vaner på 80-tallet. Den gang i verden da utestedene stengte klokken ett og vorspielene begynte til tippekampen. Først drakk vi øl til hvert pling, deretter bar det opp til platespilleren på gutterommet.

Da Kasey Keller ruslet av banen, gikk jeg resolutt ned til veggen og bladde meg fram til Dexys Midnight Runners. Jeg hadde allerede bestemt meg. Det måtte bli Dexys andre album «Too-Rye-Ay». Og det måtte bli låta «Come On Eileen».

På med øretelefonene, forsiktig ned med stiften på siste spor side to, og ned i godstolen med coveret på fanget. Med øynene hvilende på Kevin Rowland, iført snekkerbukse, skinnvest og bart, hører jeg tenningsnøkkelen i det fjerne, og at giret settes i revers. Jeg lukker øynene, det knitrer og jeg letter omgitt av øl- og sigarettlukt. Og en søt lukt, kan det være Brut?

Poor old Johnny Ray
Sounded sad upon the radio, he moved a million hearts in mono.
Our mothers cried and sang along and who’d blame them.
Now your’re grown, so grown, and I must say more than ever.
Go Toora Loora Loo-Rye-Aye and we can sing just like our fathers.
Come on Eileen, I swear (well he means)
At this moment you mean everything.

2C2CD2F9-1EDF-405D-9238-8BFC6CDDFA1E

Sommeren 1982

– Kom igjen’a gutta, vi stikker. Svein Arnes stemme blander seg inn i teksten. Gærne Svein Arne med den korte lunta. Han ser nesten redd ut. Felix og Johannes er også der. De er akkurat som Svein Arne kun iført badebukse. Selv sitter jeg i baren med en øl. Jeg har langt krøllete hår og en blå t-skjorte med et bilde av en papegøye.

Menneskene rundt oss er rasende, og banner høyt og lenge på tysk. Svein Arne, Felix og Johannes er allerede ute av døra. Selv hopper jeg ned fra barkrakken med to menn hengende i shortsen. Jeg tar fart og kaster meg ut av døra. En arm klamrer seg fast rundt halsen min, samtidig som en knyttneve snidder øret mitt i en rasende fart.

Det knaser og armen slipper taket.

Svein Arne trekker til seg neven. Han ser på meg med et fandenivoldsk blikk, samtidig som han skriker: – Få ræva i gir, din jævla sinke. Jeg hører et klikk, åpner øynene og snur coveret. Nederst i høyre hjørne står det 1982. Som om jeg ikke visste det.

Som sagt, LP-en er en vakker liten tidsmaskin som på en romantisk og selektiv måte gjenoppvekker forgagne tider, i motsetning til videokameraet som brutalt viser deg virkeligheten. Jeg mener, hvor stilig er det egentlig å se seg selv 25 år senere rave dritings rundt på en strandbar i Spania?

LP-en er langt mer skånsom fordi den tillater tidsavstanden å fargelegge opplevelsene. Hvor hardt slo egentlig Svein Arne den varme juli-ettermiddagen i 1982? Svaret er: Akkurat hardt nok.

Når jeg hører «Come On Eileen» settes en kjedereaksjon i gang og flere filmer begynner å rulle. Sommerferien i Spania 1982 vekkes til live i 2022-format. Som for eksempel frihetsfølelsen av å sitte i en taxi sammen med sine tre beste venner på vei mot Fuengirola, vel vitende om at vi har tre bekymringsløse uker foran oss.

Den filmen jeg husker aller best fra denne på alle måter grenseløse sommerferien er merket «Vest-Tyskland – Frankrike». En film der foranledningen til Svein Arnes kraftanstrengelse er foreviget. Det handler selvfølgelig om semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982. Kanskje den mest dramatiske VM-kampen noensinne.

Kommentator for NRK? Legendariske Knut Th. Gleditsch. Svein Arne, Felix, Johannes og jeg, måtte derimot ta til takke med en spansk kommentator og cirka 50 tyskere.

Dexys Midnight Runner 1982. Foto: Universal Music

Dexys Midnight Runner 1982. Foto: Universal Music

Alle i hele universet, med unntak av noen få tyskere, mislikte det vesttyske laget som entret banen i semifinalen 1982.

Hvorfor?

Fordi laget bestod av en gjeng juksemakere, som i den famøse kampen mot Østerrike i gruppespillet; der begge lag gikk videre med 1-0 til Vest-Tyskland, ruslet rundt og håndhilste på hverandre etter 1-0 scoringen, mens ballen trillet hit og dit og ingensteds. Etter at Vest-Tyskland tok ledelsen etter ti minutter skjedde det absolutt ingenting ute på banen. Algerie, som sensasjonelt hadde slått Vest-Tyskland i den første kampen, måtte reise hjem.

Vi snakker skandale.

Da de franske spillerne, som gjennom hele turneringen hadde spilt kremfotball, løp inn på banen ønsket en hel verden at de skulle demontere juksemakerne. Lurendreierne fra Østerrike hadde franskmennene allerede ekspedert.

Svein Arne, Johannes, Felix og jeg («sze boyz frrrom Norrrway»), satt på en restaurant omringet av tyskere, som 18 minutter inn i kampen hoppet og danset rundt oss etter at den lynraske vingen Littbarski hadde ført Vest-Tyskland i ledelsen. Vi smilte mildt, og gjorde det eneste fornuftige, bestilte flere øl.

Da vår store helt Platini utlignet ti minutter senere på straffespark, hoppet vi opp fra stolene, men satte oss forsiktig ned da vi hørte murringen som oppstod i lokalet. Det var bare en ting å gjøre, mer øl. Etter 60 minutter ble Genghini erstattet av Battiston, som kun kort tid etterpå ble spilt igjennom. Det var ham mot den tyske keeperen «Toni» Schumacher. Vi var halvveis oppe fra stolene. Definitivt et knappenålsøyeblikk; det bare måtte bli scoring.

Men så tok galskapen over. Schumacher, som hadde forvandlet seg til en rasende okse, spiddet nådeløst den stakkars franskmannen, og ballen trillet sakte ut over dødlinja. Dommer Corves fra Nederland lignet til forveksling en drøvtygger der han handlingslammet stod som limt fast til bakken.

Ikke utvisning, ikke straffespark. Bare galskap og utspill fra mål.

Battiston ble båret av banen i bevisstløs tilstand og erstattet av Lopez. Fotballverden var i sjokk. Selv tyskerne rundt oss gispet etter luft. Det føltes som om den verste grisetaklingen gjennom tidene ble slukt opp av tiden, som om den aldri hadde funnet sted. Schumacher, som burde vært båret av banen i tvangstrøye, ruslet rolig tilbake til målgården som om ingenting hadde skjedd.

Etter 90. minutter var stillingen fremdeles 1-1. Det var klart for ekstraomganger. Som begynte helt fantastisk. Dobbelpang og 3-1 til Frankrike ved Trésor og Giresse. Franske flagg bølget fram og tilbake på tribunen, og vi kastet oss på bølgen proppfulle av alkohol og ungdommelig overmot.

Go Toora Loora Loo-Rye-Aye and we can sing just like our fathers. (Dexys Midnight Runners)

Men så entret Karl-Heinz Rummenigge banen. Spissen fra Bayern München, som hadde vært forfulgt av skader under mesterskapet. Det tok nøyaktig seks minutter før de tyske spillere kastet seg over ham. 3-2. En halv øl senere red vi ikke lenger på skummende bølger, men sank som steiner, mens havet av tyskere rundt oss nådde uante høyder.

Klaus Fisher hadde på spektakulært vis utlignet til 3-3.

Det var da jeg kjente svovellukta komme sigende mot meg, og oppdaget at Svein Arne lignet en overmoden tomat med akutt behov for førstehjelp. Og snart var det klart for VM-historiens første straffesparkkonkurranse.

Tyskeren Stielike faller til bakken som en spurv etter å ha misset på straffesparket. Vi er høyt oppe. Men så bommer Didier Six for Frankrike. Når Bossis litt senere legger ballen på krittmerket holder verden pusten. Han må score. På streken foran ham står det en gal okse og skraper med føttene.

Bossis tar fart.

To sekunder senere er han forvandlet til en gammel mann. Schumacher derimot hopper opp og ned som en jypling. Det er knapt til å holde ut. Sistemann ut er kolossen Hrubesch. Jeg korser meg for første gang i mitt liv, og lukker øynene.

Jeg hører den tyske jubelen. Fritt fall. Bunnløst dyp. Jeg reiser meg opp og går til baren med blikket naglet til gulvet.

I det jeg blir servert gravølet hører jeg et lett gjenkjennelig brøl. Svein Arne beveger seg som en gresk diskoskaster, mens han svinger rundt på bordet med et digert ølkrus i hånda. Dampen stiger opp fra den svære kroppen. Ølkruset treffer Schumacher midt i trynet, samtidig som fjernsynet blir forvandlet til et stort, svart rykende hull.

Sju sekunder senere har vi alle satt ny personlig rekord på 60 meter’n. Vi er hinsides tid og rom. Vi rir bølgen, vi svever. 4-3 til Frankrike. Og minst én tysker har jævlig vondt i kjevepartiet.

Kom igjen’a Svein Arne, I swear, at this moment you mean everything

Det er slike øyeblikk som vekkes til live i kjellerstua mi, 40 år etter. Dexys Midnight Runners. Kevin Rowland. Albumet over alle album, «Too-Rye-Ay». Fotball. Spania. Øl.

Er jeg en nostalgisk jævel? Svaret er et ubetinget ja. Men ikke hele tiden. Som samboer med et lite fyrverkeri av ei dame og pappa til to små jenter, lever jeg stort sett her og nå det meste av tiden. Jeg kjøper mengder med ny musikk uten referanser til min egen fortid, har gamle og nye venner, spiser sushi og tenker nettverk.

Dexys 2022. Foto: Universal Music

Dexys 2022. Foto: Universal Music

Men av og til når jeg trenger et frikvarter fra «nuet», hender det at jeg lukker øynene og legger en vakker liten tidsmaskin på platespilleren. Alene med meg selv og fortiden. Og da tenker jeg kanskje litt på Svein Arne som sklei bort fra meg en gang på slutten av 80-tallet. Visst er det litt trist og vemodig, men mest av alt er det godt. For sammen bygde vi en gang i verden et reisverk ingen kan rive ned. Et reisverk som er en viktig del av meg.

Fortid eller fremtid? Who cares. Vi var, vi er, vi blir. Verre er det ikke.

Så, kom igjen’a gutter. Ta tilbake fortiden. Spa dem fram, de gamle magiske LP-platene og den slitne platespilleren dere har gjemt bort på loft og i kjellere. Drit i maddammen. Stå på krava, og krev en vegg i kjelleren. Tro meg, dere vil ikke angre. For kanskje vil dere, som meg, oppdage at dere som purunge verdensmestre faktisk hadde langt bedre musikksmak enn i dag. Og skulle dere ikke lenger være stolte eiere av en platespiller er det bare å kjøpe en. For små vakre tidsmaskiner som forvalter evigheten går aldri av moten.

Epilog – Rockefeller 2003

Bandet kommer inn en etter en, setter seg ned og begynner å spille. Johannes og jeg står midt i lokalet. Vi har ikke sett hverandre på fem år, men etter tre øl er det som om tiden har stått stille. Svein Arne og Felix dukket aldri opp. Kanskje ikke så merkelig; vi har knapt prata med hverandre på 15 år.

Kevin Rowland entrer scenen ikledd dress, slips og pels. Den gamle helten med den store stemmen.

– Fy faen, visker Johannes, mannen er jo helt konge. Sjekk den pelsen’a. I det Rowland åpner munnen, korser jeg meg for andre gang i mitt liv:

– Kom igjen’a, Svein Arne, få ræva i gir, din jævla sinke!