321A5477-16FD-4471-97C9-8F1D938F7B20Plateanmeldelse: James McMurtry – «The Horses and the Hounds» (album, 2021)

I 1989 kjøpte jeg debutplata til James McMurtry, «To Long In The Wasteland». At jeg hadde lest om den i musikkblekka Beat tar jeg for gitt, men jeg kan ikke huske at jeg hørte så mye på den, noe som trolig skyldes at jeg kjøpte alt for mange plater på den tiden.

Det jeg derimot husker er at jeg mot slutten av 80-tallet lyttet veldig mye på skivene til John Mellencamp, mannen som produserte nettopp «To Long In The Wasteland». Noe som er lett å høre, for lydbildet på McMurthy debutalbum har definitivt mange likhetstrekk med Mellencamps musikalske univers. Og sånn sett er jeg rimelig sikker på at jeg likte skiva godt, selvom den ikke nødvendigvis lå øverst i en av platebunkene som var i ferd med å okkuperer stua mi.

På sitt tiende album, «The Horses and the Hounds», viser McMurtry (59) nok en gang hvilken eminent låtskriver han er. At jeg måtte høre plata noen ganger før den jekka seg på plass, skyldes trolig at flere av låtene spiller på de samme strengene. Men etterhvert som nyansene trer fram, står låtene mer enn godt nok på egne ben.

Selvom McMurtry musikk beveger seg i et landskap der inspirasjon fra både country og rock dominerer, er dette likevel først og fremst et rockalbum der gitarer av ymse slag på fortreffelig vis pakker inn brorparten av låtene. Noe tittellåta er et herlig eksempel på.

Liker du artister som Lee Clayton, John Hiatt, John Mellencamp, Steve Earle og Warren Zevon, vil du garantert sette stor pris på «The Horses and the Hounds». Kanskje særlig sistnevnte, for Zevon evnet, akkurat som McMurtry, å lage sylskarpe tekster på et høyt litterært nivå. Tekster som fremstår som små historier om menneskelige skjebner på godt og vondt. Noen av tekstene på «The Horses and the Hounds» har også et sterk politisk budskap, uten at det oppleves som verken påtrengende eller pompøst.

Selv sier McMurtry blant annet følgende om skiva: «There’s a definite Los Angeles vibe to this record. The ghost of Warren Zevon seems to be stomping around among the guitar tracks. Don’t know how he got in there. He never signed on for work for hire.»

Gode tekster er alltid et gode, men uten en deilig melodi eller noen snertne gitarriff, kan det fort bli både litt kjedelig og traust. Noe som ikke er tilfelle med «The Horses and the Hounds», for McMurtry er en mester i å lage fengende og iørefallende melodilinjer.

Plata er produsert på ypperlig vis av Ross Hogarth (Ozzy Osbourne, John Fogerty, Van Halen) i Jackson Browne’s Groovemaster’s i Santa Monica, California, og på gitar dukker rett som det er selveste David Grissom opp. Vi snakker med andre ord kvalitet i alle ledd.
Om James McMurtry har laget sitt beste album så langt i karrieren, vet jeg ikke. Men det er ingen tvil om at «The Horses and the Hounds» er et album svært få gjør etter ham. Plata er faktisk så bra at jeg sliter med å plukke ut favorittlåter – jeg vil helst spille hele sulamitten uten avbrytelser. Når der er sagt; det vil neppe skade om man begynner med «Canola Fields» «Jackie», «Decent Man» og «Blackberry Winter».
Foto: New West Records (promo)