7B850778-DB6F-4C0E-84CB-3C7C0AF574BAPlateanmeldelse: The Wallflowers – «Exit Wounds» (album, 2021)

For cirka 30 år siden dukket Jakob Dylan, sønn av Bob, opp som frontfigur i bandet The Wallflowers. Det fantes garantert en gjeng skeptikere da sønnen til Bob entrer musikkuniverset, men særlig andreplata deres, «Bring Down The Horse», fikk mange velfortjente lovord og solgte svært godt. Og så fulgte de på med enda et par fine album, før Jakob valgte å lage et par soloalbum. 

Selvom jeg aldri har brukt mye tid på platene til bandet, har jeg alltid hatt sansen for musikken deres. Musikk med beina godt plantet i rock, pop og country. Låter som «One Headlight», «6th Avenue Heartbreak» og «Three Marlenas», «Letters From The Wasteland», «Hand Me Down» og «When You’re On Top» har definitivt det lille ekstra.

På sitt første album på ni år, «Exit Wounds», har Jakob og gjengen (førstnevnte bytter ut bandmedlemmer hele tiden) gått for et tight og gjennomarbeidet lydbilde som kler dem godt. Produksjonen, som nå og da kan virke en smule strømlinjeformet sammenlignet med de første platene, gir rom for mange detaljer og musikalske krumspring. Sammen med medprodusent Butch Walker, lar Jakob rett som det er gitarer av forskjellig slag fylle ut lydbildet på elegant vis. 

Fordi forventningene ikke var skyhøye, ble jeg tatt litt på senga over hvor mange knallåter det har blitt plass til «Exit Wounds». Åpningstrioen, og da kanskje spesielt «I Hear The Ocean (When I Wanna Hear The Train», legger lista høyt, men Jakob fortsetter å fylle på med låter som vet hvor de vil. Noe som gjør at sluttresultatet står til laud og vell så det. Foruten åpningstrioen er  «The Dive Bar In My Heart», «I’ll Let You Down (But Will Not Give You Up)» og «Wrong End Of The Spear» muligens hakket vassere enn resten av gjengen, men det er definitivt jevnt på oppløpssiden.

At stemmen til Jacob kan minne om en svært nær slektning, skulle bare mangle, men Jacob synger med en kraft faren ikke alt for ofte trekker opp av hatten. Når det gjelder musikken er det nærliggende å sammenligne The Wallflowers med artister som Tom Petty, Traveling Wilburys, John Hiatt og Jackson Browne. Ja, også litt Bob, så klart. Vi snakker med andre ord om melodiøs og jorda rock der bass, trommer, el-gitarer og diverse tangenter dominerer lydbildet. 

Å hente inn vokalhjelp fra Shelby Lynne på opptil flere av låtene, tilfører musikken både en myk touch og et mer variert lydbilde og er sånn sett et svært vellykket grep. De gode og gjennomarbeidede tekstene, som i stor grad handler om individer som bryter opp og går videre med alt det det innebærer, er også med på å gi plata et ekstra løft. I presseskrivet skriver Dylan blant annet følgende:

«I think everybody — no matter what side of the aisle you’re on — wherever we’re going to next, we’re all taking a lot of exit wounds with us. Nobody is the same as they were four years ago. That, to me, is what Exit Wounds signifies. And it’s not meant to be negative at all. It just means that wherever you’re headed, even if it’s to a better place, you leave people and things behind, and you think about those people and those things and you carry them with you. Those are your exit wounds.»

Etter mange gjennomlyttinger blir jeg mer og mer overbevist om at «Exit Wounds» er noe av der nærmeste vi kommer musikken Tom Petty & The Heartbreakers serverte oss på 80-tallet. Og akkurat når jeg skriver dette, rett etter å ha lyttet på «Exit Wounds», vasker Spotifys algoritmer fram Tom Pettys «I Won’t Back Down». Tilfeldig? Neppe!

Foto: Yasmin Than (promo)