142DB602-8C9D-44B0-A3F9-E8621D9442B3Den 8. november var det 49 år siden Led Zeppelin ga ut «Led Zeppelin IV» (1971). Plata er spilt inn i Basing Street Studios i London og i Headley Grange i Hampshire med Jimmy Page som produsent.

Tekst: Martin Johannessen

Opptakene starta i studioet til Island Records, Basing Street Studios, hvor også Jethro Tull holdt på med innspillingen av «Aqualung». Etter hvert flyttet de over til den avslappende atmosfæren i Headly Grange, etter tips fra Fleetwood Mac.

Før bandet bestemte seg for Headley Grange vurderte de å spille den inn i Stargroves, hjemme hos Mick Jagger. Men det var for dyrt og isteden dro de ut i Hampshire.

«We needed the sort of facilities where we could have a cup of tea and wander around the garden and go in and do what we had to do,» sa Jimmy Page.

Innspillingen ble avsluttet i London og ble mikset i Sunset Sound i Los Angeles. Men Jimmy Page var ikke fornøyd og mikset hele plata på nytt. Det gikk elleve måneder fra de gikk i studio til plata ble gitt ut 8. november 1971.

Plata hadde egentlig ingen tittel, men blir referert til som «Four symbols», «The Fourth Album, men oftest som bare «Led Zeppelin IV». Andre titler er «Untitled», «The Runes», «ZoSo» og «The Hermit».

Plata har solgt over 37 millioner eksemplarer og er det største kommersielle suksessen til Led Zeppelin og dessuten en av de mest solgte platene noensinne.

Plata ble meget godt tatt i mot av anmelderne, for en gangs skyld. Rolling Stone skrev: «Out of eight cuts, there isn’t one that steps on another’s toes, that tries to do too much all at once.»

«Led Zeppelin IV» var den første Zeppelin-plata jeg hørte, og det er kanskje derfor den fortsatt er en favoritt hos meg. Alt er bra, kanskje med unntak av «Four Sticks» som er litt mindre bra. Jeg trenger bare å lese låt-titlene, så kommer låta opp i hodet.

Robert Plants kule «Hey, hey mama, said the way you move» og det vanvittig fete riffet på «Black Dog» åpner plata. Den er rett og slett oppkalt etter en svart labrador som hang rundt Headley Grange. Det er faktisk John Paul Jones som skrev riffet. Låta ble gitt ut som single i USA.

«Rock and Roll» het først «It’s Been a Long Time» og kom ut fra en spontan jam session da de holdt på med «Four Sticks». Det tok omtrent et kvarter å skrive ferdig låta. Også denne kom som single i USA. Det er Ian Stewart som spiller piano.

«The Battle of Evermore» kom til ved at Jimmy Page plukka opp en mandolin til John Paul Jones og begynte å spille. Page hadde aldri spilt mandolin tidligere.

«‘Battle of Evermore’ was made up on the spot by Robert [Plant] and myself. I just picked up John Paul Jones’s mandolin, never having played a mandolin before, and just wrote up the chords and the whole thing in one sitting,» sa Jimmy Page senere.

«Stairway to Heaven». Tja, hva skal man si? Det meste er vel sagt allerede. Nøyer meg med å si at den er en av verdens aller beste sanger uansett sjanger.

Fun fact: Neil Sedaka har en låt som også heter «Stairway to Heaven» fra 1960. Den ligner ikke i det hele tatt.

Den veldig kule «Misty Mountain Hop» åpner side 2. Orgelet til Jones er fett. Noen mener at tittelen er hentet fra Ringenes Herre, men teksten handler om en Legalize Pot Rally i London i 1968, der mange ble arrestert.

«Four Sticks» fikk tittelen sin fordi John Bonham var frustrert. Han fikk ikke til den lyden han ville med to trommestikker og tok derfor i bruk to til. 2 + 2 = 4. Jones spiller på en VCS3-synth på låta. Den skal visstnok bare være spilt en eneste gang live; i København i 1971.

Folk-inspirerte «Going to California» har Page på akustisk gitar og Jones på mandolin. Den handler muligens om Joni Mitchell (muligens ikke). Den kan også handle om jordskjelv.

Senere sa Robert Plant: «Might be a bit embarrassing at times lyrically, but it did sum up a period of my life when I was 22.»

«When the Levee Breaks» er opprinnelig en låt spilt inn av Kansas Joe McCoy og Memphis Minnie på 20-tallet. Zeppelins versjon er mye tyngre og mye bedre. Kanskje noe av det aller beste de har gjort? Trommene til Bonham, munnspillet til Plant!

Plata er selvfølgelig med på alle listene over tidenes beste plater og den holder seg meget godt den dag i dag.