89834999-4FD0-41F4-838E-ACE177988823Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager).

Her kan du lese fire korte anmeldelser av fire supre album vi har hørt mye på i 2019:

Peer Nic: «Highland/Lowland (album)

Det detaljerte og delikate lydbildet, sydd sammen av Rune Berg, tilfører låtene en sjelden melodiøs kraft. Omringet av fioliner, store doser elegant gitarspilling og Peer Nics varme og behagelige stemme, vandrer tankene ofte til britisk folkrock på 70-tallet og en av mine favoritter på 80-tallet: Martin Stephenson And The Daintees. Godt hjulpet av Christer Knudsen, Frank Hammersland, Lise Volstal (fiolin), Marie Tveiten (fiolin), Det Makedonske radio og symfoniorkesteret og Rune Berg, har Peer Nic laget et av årets beste norske album.

Tindersticks: «No Treasure But Hope (album)

Stuart A. Staples og Tindersticks lager aldri dårlig plater, og med «No Treasure But Hope» fortsetter de å pøse ut melankolsk og melodiøs rock pakket inn i et fløyelsbelagt lydbilde der dyptloddende tangenter og diverse strykere/blåsere titter innom både titt og ofte. På «No Treasure But Hope», som nok er bandets beste på mange år, artikulerer tekstene på nydelig vis både lengsler og håp. Dette er et uhyre jevnt album, men låter som «For The Beauty», «The Amputees», «Pinky In The Daylight» og «See My Girls» tar, sammen med stemmen til Staples, kaka.

The Who: «WHO» (album)

Wow, dette overgår faktisk forventningene en smule. På ingen måte en klassiker, men på sitt første album på 13 år viser Roger Daltrey og Pete Townshend at de fremdeles kan lage låter som setter spor. Formelen er som vanlig en variant av høyttravende rockere og melodiøse ballader. I en tid der gode rockalbum er mangelvare, er det på sin plass at nettopp The Who viser hvor lista skal ligge med låter som «All This Music Must Fade», «I Don’t Wanna Get Wise» og «Break The News». Mer tilbakelente låter som «Beads On One String» og «I’l Be Back» fungerer også helt utmerket. Well done, lads!

Dee White: «Southern Gentleman» (album)

Årets debutalbum? Tja, hvorfor ikke, for med «Southern Gentleman» har 20 år gamle Dee White laget et album der country og elementer av pop smelter sammen på en måte som sender lytteren rett opp i sjuende etasje. Med god hjelp av produsentene Dan Auerbach og David Fergusson, 10 sjarmtroll av noen låter og en stemme som får meg til å tenke på Roy Orbison, klatrer Dee White rett opp i elitedivisjonen på første forsøk. Når strykerne dukker opp på låter som «Rose Of Alabam» og «Tell the World I Do», er det bare å begynne og spise Napoleonskake.