Ben Watt

Ben Watt

Tradisjonen tro kommer Poklikks årsbestelister litt senere enn hos de fleste andre musikkelskere i vårt vakre land. Hvorfor det er slik? Tja, si det. Kanskje vi rett og slett har landets strengeste kvalitetskontroll når det gjelder musikk?

At 2016 har vært et godt musikkår er det ingen tvil om. Noe som igjen innebærer at enkelte av Popklikks favoritter kun var noen få akkorder unna den magiske lista som presenteres om kort tid.

Her er tre av skivene som nesten nesten nådde målstreken:

Fever Dream

Fever Dream

Ben Watt: ”Fever Dream”

Ben Watt, mest kjent fra ”Everything But The Girl”, fortsetter der han slapp på sin forrige skive, ”Hendra”. Han lager fremdeles lune, melodiøse låter med det ene benet i melodiøs britisk folkemusikk og det andre i amerikansk vestkystpop. Litt som om Richard Thompson og Fleetwood Mac skulle delt scene en vakker kveld i Echo Park.

Men bare litt, for Watt står, mye takket være sin teft for iørefallende melodier, mer enn godt nok på egne ben. Redselen for at Watt ikke skulle makta å følge opp forgjengeren, forsvant ut av vinduet etter å ha hørt låter som ”Between To Fire”, ”Women’s Company”, ”Faces Of My Friends”.

Mr. Jones

Mr. Jones

Meilyr Jones: ”2013”

”2013” er en av årets største og morsomste musikalske overraskelser. Meilyr Jones lager veldig, veldig (veldig) britisk musikk. Godt plantet et sted mellom kremartister som The Beatles, The Divine Commedy, Jarvis Cocker, Kinks, Scott Walker, (jada, han er amerikansk, men gjorde karriere i England) og T. Rex (!), skaper mister Jones svært fengende og tidvis storslått musikk.

Låter som ”How To Recognise a Work Of Art” (som får oss til å tenke på Dexys), ”Don Juan”, ”Return To Life” og ”Featured Artist”, er hentet fra den berømte hylla man må stå på tærne for å rekke opp til.

Cheap Trick

Cheap Trick

Cheap Trick: ”Bang, Zoom, Crazy…Hello”

For blodfans av bandet må ”Bang, Zoom, Crazy…Hello” fortone seg som en himmelsendt gave. Robin Zander har knapt sunget bedre, Rick Nielsen får det til å ryke av samtlige strenger og bandet har snekra sammen en gjeng låter som både fenger og rocker av gårde. Produksjonen, som sender tankene til Jeff Lynne, er prikkfri. At det krispe, tighte og luftige lydbildet invaderes av deilige hooks, tettsittende bassganger og drittøff tromming, slenger lykkefølelsen rundt om kring og overalt.

”Bang, Zoom, Crazy…Hello” er et must for alle verdens powerpoppere. For resten av bønsjen anbefaler vi å begynne med ”No Direction Home”, «When I Wake Up Tomorrow”, ”Sing My Blues Away” og ”The Sun Never Sets”. Staselig er det uansett.