D3A256D4-E765-4D8C-9632-82D6F4FE8620Alle musikkstiler går av moten før eller siden. Utviklingen for 40 år siden gikk mot synther, trommemaskiner og «indie» i Storbritannia. På den andre siden av dammen ble powerpopen avløst av collegerock, Paisley og «alternative».

Av Øyvind Ødegaard 

Gullalderen til powerpopen var i ferd med å ebbe ut, men fortsatt er det mer enn nok edle melodier i 1980 til å kunne presentere en siste toppliste å være bekjent av:

1. Sunnyboys: «Alone With You»
C6363763-F272-4F8A-9005-016BD6EE18CE

Australia skulle bli det største og beste landet innen sjangeren på 80-tallet. Noe av æren kan tilskrives Sunnyboys og deres debut-EP hvor «Alone With You» er den store stjernen. Den er en av de eviggrønne som jeg tar meg i å plutselig nynne i dusjen eller på bussen. Sunnyboys hadde bra suksess på hjemmebane, mens de i resten av verden er en godt bevart hemmelighet. Frem til nå😀

2. The Young Lords: «Big Burden»
A78D18AC-F8C1-4D8A-9264-CF3F881CE2D2

Tilbake til Halden. Kort tid etter Front Page stormet de enda bedre Young Lords ut fra høyttalerne. Med en 21-årig Henning Kvitnes i spissen er «Big Burden» et party for powerpoppere. Tight komp, snerten gitar, superfengende refreng og harmonikoring. Den er så bra at man på den tiden kunne si at utenlandske sanger var «gode til ikke å være norske». Det skulle fortsette bra de neste årene også, med Saturday Cowboys, Little Eden, Kvitnes solo og resten av Halden-rocken.

3. Any Trouble: «Turning Up The Heat»
CACB2770-503F-4AAF-B895-70CAA9E719C8

Engelske Any Trouble gir dette året ut sin debut som stiller det essensielle spørsmålet «Where Are All The Nice Girls?». Trolig et stykke unna, da stakkers vokalist og komponist Clive Gregson ble satt til å fronte bandet med sine briller og høye hårfeste. Albumet er selvsagt helt kanon, og aller best synes jeg «Turning Up The Heat» med sitt frenetiske tempo og nydelige koring er. Og hører du godt etter er det faktisk der jentene er – fineste Alison og Diane korer for Clive.

4. Phil Seymour: «Precious To Me»
909E544F-1AFF-41E7-BFD7-FE8598967294
Phil Seymour er en av de virkelige heltene i sjangeren. Han døde dessverre bare 41 år gammel. Tross sin unge alder har dere hørt mye av ham allerede i denne artikkelserien. Han utgjorde (minst) halvparten av Dwight Twilley Band, sang andrestemme på Tom Pettys «American Girl» og var trommeslager for 20/20 på «Tell Me Why» og for Moon Martin på «Hot Night In Dallas». Phil ga selv ut to meget sterke soloalbum, og aller best er dette åpningskuttet fra debuten. Perfekt Pop fra Phil.
5. The Letters: «Nobody Loves Me»
27424283-4873-4C9E-8B98-391560ED78DA

Her er vi over på det virkelig ukjente. Det eneste jeg vet er at The Letters var fra badebyen Bath og kun ga ut denne ene singelen. Det er for meg et mysterium at det ikke kom ut mer fra et band som kunne skrive og fremføre en klassiker som «Nobody Loves Me». Sett av 2:23 med ørelyd og du vil neppe angre.

6. The Know: «I Like Girls»
CC31AF0C-2872-4666-96E6-71834CBE4DF0

Her møter vi igjen Gary Valentine, som etter Blondie og sin korte solokarriere prøvde seg med dette bandet. Av uforståelige grunner ble den karrieren akkurat like kort – det ble med denne ene singelen. Melodien er smittende og fin, men det er den dyptpløyende og analytiske teksten som løfter sangen til de store høyder: “And there’s only one thing that I like and it’s the best thing in the world. You know what I like? I Like Girls. I like girls who go to movies. I like girls who watch TV. I like girls because they’re groovy. Don’t You Agree?” https://www.youtube.com/watch?v=jUXQskHdoaI

7. The Plimsouls: «Zero Hour»
C84D5E41-74F2-4260-AB58-804E4494DA3E

Og dette er debuten til Plimsouls, bandet Peter Case prøvde seg med etter The Nerves. Det gikk ganske bra, de ble signert av Geffen og solgte bra med plater i noen år. Men jeg synes aldri de ble bedre enn i debuten. Du får ikke særlig mye tøffere låter enn «Zero Hour». De gjør riktignok selv et hederlig forsøk tre år senere med «A Million Miles Away». https://www.youtube.com/watch?v=ARFCfBTEWoQ

8. The Boys: «Weekend»
EA574CA9-DA39-4318-B8E4-3E4D079F7EC0

Det var to nordmenn som «hevdet seg» i England på denne tiden. Geir «Kit» Waade var trommeslager for Wreckless Eric og Casino Steel spilte keyboard i The Boys. Er det noe vi elsker så er det landsmenn som blir berømte i utlandet. Det vil være en overdrivelse å si at de var svære, men Casino var i hvert fall viktig ved at han skrev rapporter hjem fra London til Trondheimsavisene. Han er senere utpekt som hovedansvarlig for det oppblomstrende musikkmiljøet blant bartene på denne tiden. Når The Boys ga ut «Weekend» i 1980 hadde Casino sluttet i bandet. Det er uklart om det er derfor dette er deres klart fineste powerpopøyeblikk. Klassisk tekst som tar for seg alle ukedagene og som kulminerer i helgen – med ringetoner.

9. The Bats: «Popgun»
49D2D402-2665-4635-BE74-5DE100C495CC

The Bats er det første og kortlivete bandet til Jon Brion, som senere har gitt ut mye fint med The Grays og ikke minst solo. Mest kjent er han nok likevel som produsent, for størrelser som Eels, Aimee Mann, Rufus Wainwright og Evan Dando. «Popgun» er en snurrig liten sak som gjerne trekkes frem som inspirasjon til de senere stilartene «C86» og «Twee» i England.

10. The dB’s: «Black And White»
4A3FF40B-165C-453D-AC18-1ABE7E795378
 Da knyttet vi igjen sekken med dB’s. Et ganske naturlig valg da de peker fremover mot college- og Paisley-rocken i statene. Frontfigurene Chris Stamey og Peter Holsapple har vært aktive i over 40 år og viser få tegn til fatigue. «Black And White» er en herlig driver med et passe ismett av psykedelia. Jeg sier takk for følget og minner om at ingenting er svart/hvitt, særlig ikke etter 1980.

Her kan du lese de ander sakene i serien om powerpop.