EDD50046-5008-4CE5-896B-89A5F3E5A833Noen musikkminner er sterkere enn andre. Av og til husker man veldig godt hvor man var og hvem som var tilstede når man hørte et band for første gang. Sånn er det for meg med Pernice Brothers. Broren min og jeg er på biltur i Tønsberg-distriktet, det må ha vært en gang i 1998 eller 1999. «Jeg har kjøpt en ny CD som er superbra!» sier han. Som storebror hadde jeg vel alltid tenkt at musikktipsene burde gå andre veien, men ok, jeg ville gjerne lytte.

Fram kom et brunfarget cover med et bilde av noen karer bakfra, litt halvmystisk kanskje? CD’en gled inn i spilleren og ut av de noe tilårskomne bilhøyttalerne trillet de vidunderligste toner! Et litt tørt gitarriff, en avslappet bassgang og vispende trommer før et kammerpop-mesterverk åpenbarer seg med Joe Pernices godstemme, fine gitardriv og et nydelig strykerarrangement!

Joe Pernice

Joe Pernice

Plata var Overcome By Happiness og låta heter «Crestfallen». And the rest is history, som de sier. I det øyeblikket, i den bilen, på den turen, så startet det som nå er et tyve år langt, inderlig og begeistret forhold til Joe Pernice og hans musikk.

For Pernice Brothers er i hovedsak låtskriver, sanger og gitarist Joe Pernice fra Massachusetts. Broren hans Bob var med på de første platene, derav navnet. Overcome By Happiness var Pernice Brothers’ debutskive, men Pernice hadde allerede en karriere med alt. country-orkesteret Scud Mountain Boys som hadde fått en del oppmerksomhet for plata Massachusetts.

I Pernice Brothers slo Joe Pernice seg sammen med mer indiepop-orienterte folk og lagde det jeg ikke vil nøle med å kalle et mesterverk i gitarpop-sjangeren. Noen vil også kalle det kammerpop eller kanskje til og med «singer-songwriter». Og det kan man gjerne gjøre, ettersom Overcome By Happiness er en plate der låtskrivingen og de delikate arrangementene står fram. Når Pernice topper dette med bittersøte tekster om uoppfylt kjærlighet, vennskap, feilsteg og ensomhet, så er det ikke så rart at litt nerdete universitetstyper som undertegnede falt pladask.

Scud Mountain Boys

Scud Mountain Boys

Overcome By Happiness er et helstøpt album som bør inntas som en helhet, gjerne en fin vår- eller sommerdag, men den er også fylt til randen av smekre poplåter, smittende melodier, skjøre ballader og middels store strykerpartier som fungerer utmerket hver for seg. Tittelkuttet «Overcome By Happiness» er en sitrende ballade som nettopp innledes med en enkel melodi og etter hvert bygges opp med strykere til å bli en STOR pop-låt. Intermezzoet «Sick of You» er en kort ballade konstruert rundt cello, kassegitar og en nærmest messende vokal. «Clear Spot» tar det et knepp opp på gitarpop-skalaen med et fantastisk smittende refreng og svingende gitarer som Teenage Fanclub gjerne ville drømt om å skrive.

Så kommer platas første høydepunkt for min del: Den rolige låta «Dimmest Star» som drives langsomt framover av et dempet piano, vispende trommer og Pernices nesten bedende «don’t ever leave» som gjentas og gjentas mot slutten. «Monkey Suit» endrer stemningen med en indierock-låt der Pernice inntar rollen som en lett klagende kontorist som ønsker seg ut av kjedsomheten i kontorjobben. For dette er en plate bygget rundt kontrasten mellom smittende popmelodier og til dels ganske mørke tekster. I så måte er «Chicken Wire» det klart mørkeste øyeblikket i Overcome By Happiness ettersom den tar opp ensomhet og selvmordsproblematikk.

«Wait To Stop» er en av mine favorittlåter, uansett tidsepoke eller sjanger. Den har jeg hørt på så mange ganger at den nesten er umulig å beskrive med ord hvor fin jeg synes denne låta er. Hvis jeg skal forsøke meg, så er dette en perfekt kammerpoplåt der Pernice sakte bygger opp mot klimakset der han proklamerer sin kjærlighet til en jente ved å gjenta og gjenta at «I’m waiting for the wait to stop», for så resignere: «…but I could not wait my whole life for you». Ja, det er kanskje i overkant tåredryppende der man ser for seg ikke gjengjeldt forelskelse på college i New England. Men: det funker som tidløs pop!

Etter dette høydepunktet avsluttes plata med fire sterke popballader der spesielt «Shoes And Clothes» peker seg ut med en nok en «heart on the sleeve»-beretning om umulig kjærlighet og der den avsluttende «Ferris Wheel» viser fram en Pernice som også behersker kunsten å lande med kun en akustisk gitar, piano og skjør vokal.
Pernice Brothers ble aldri et «stort» band. Det er et av de bandene man tenker burde ha blitt mye større: «hvorfor skjønner ikke flere hvor utrolig bra dette er?» Men, kanskje det ikke var så dumt. Joe Pernice har åpenbart beholdt integriteten og har fortsatt å gi ut meget gode plater i de tyve årene som har gått siden Overcome By Hapiness.

Jeg anbefaler å starte med å sjekke ut powerpop-plata The World Won’t End. Gå videre til Yours, Mine & Ours hvor Pernice kanaliserte sin indre Morrissey, den veldig fengende Live A Little og ikke minst «solo-prosjektene» Big Tobacco og Chappaquiddick Skyline. Samarbeidet med Norman Blake fra Teenage Fanclub i The New Mendicants er også verdt en lytt, blant annet på grunn av en helt fantastisk cover av Sandy Dennys klassiker «By the Time It Gets Dark». Sjekk spillelista for mer!