HVALSTRANDFESTIVALEN (Tekst Herman Berg og Espen A. Amundsen): Som vanlig er Popklikk-Herman ekstremt seint ute. Etter to tekstmeldinger og tre turer på dass har Popklikk-Espen nesten resignert og konstaterer at de muligens rekker konsertene dagen etter.  

Men plutselig dukker det opp en  Citroen C4, for anledningen dynget ned av måkeskit. Popklikk-Herman sveiver ned vinduet og ser unnskyldende på Popklikk-Espen, som er ikledd Drillo-pæler, Fred Perry-genser og Angus Young-shorts.

Ut av det åpne vinduet kommer en av de tynneste unnskyldningene som noen gang er servert i østre Bærum.
– Jeg måtte slå opp på han ene fyren i Karpe Diem, fordi du sendte meg den helvetes tekstmeldingen om at jeg hadde stavet navnet hans feil i artikkelen. Det skulle være ‘g’ et eller annet sted. Jeg ble litt satt ut og begynte panisk å søke på Google. Da fant jeg noe interessant. Han derre Chirag har visst vært president i Frankrike en gang i tiden. Visste du det?

– Har du begynt å røyke eller?

– Ja, jeg har det. Hvordan visste du det?

– Glem det…den franske presidenten du prater om er 100 år gammel og garantert ikke medlem av Karpe Diem.

– Ååå?

– Regner med du forveksler ham med Jacques Chirac. Det er uansett den mest ræva unnskyldningen du har kommet med så langt. Og det sier ikke lite!

Når Popklikk-Espen dumper ned i passasjersetet foran med et ørlite håp om å rekke de siste fem minuttene av Bjørn Eidsvåg, blir han helt satt ut: – Jeg ser jo ikke en dritt.

– Jo, du ser faktiske ganske mye dritt. Måkedritt for å være mer nøyaktig.

Popklikk-Herman fyrer opp en sigarett. Han enser ikke blikket fra Popklikk-Espen som såvidt kan skimtes gjennom røykskyene.

– Hva er det som skjer: Når var det du begynte å røyke’a? Skikkelig smart, siden du mer og mer begynner å likne på Meat Loaf.

Etter å ha sittet tyst i ti minutter og kjørt feil feil to ganger, er Popklikk-Espen blitt såpass desperat at han stjeler en sigarett.

– Pokker, har du også begynt nå? spør Popklikk-Herman

– Nei, jeg bare røyker i smug. Hold nå kjeft og hold øya på veien. Jeg skal I DET MINSTE rekke de siste minuttene av Bjørn Eidsvåg, sier han.

De gule refleksvestene på Hvalstrand dukker opp i veikanten.

– Her kan dere ikke parkere, gutter, sier den lystige politimannen og peker utover sjøen. – Kun handikapplasser.

Fra Popklikk-Espen kommer det er par snerrelyder før han utbryter: – Jeg har pådratt meg akutt kols på veien ut. Dessuten har jeg slått opp brokken, det er utrolig smertefullt. Jeg føler meg i det hele tatt nokså dårlig, sier han før han kaster seg ut av bilen og ruller 20 meter bortover asfalten, for deretter å sprette opp som en kommandosoldat og beine mot festivalområdet.

Popklikk-Herman ser tvers gjennom den sjokkerte politimannen, før citronen freser rett ut foran en trailer og parkerer i en busslomme med nødlysene på. Der blir den franske doningen etterlatt.

I befippelsen har Popklikk-duoen glemt akkrediteringen. To myndige sikkerhetsvakter ved inngangen er imidlertid såpass vennlige at de frakter Popklikk-gutta bort til akkrediteringsboden.

– Vi står på lista, sier Popklikk-Herman.

– Se, her er beviset for at jeg er meg, sier Popklikk-Espen og flasher lånekortet fra Menighetsfakultetets bibliotek. Han nevner ikke at det utløp den 3. mai 1992.

– Bjørn og jeg har vandret i de samme korridorene, sier Popklikk-Espen og ser strengt på akkrediteringsdama.

– Bjørn…? Spør jeg og får et rasende blikk i retur.

– Ja, her er dere, jaggu står dere på lista, sier hun.

– Se det ja, det gikk jo som smurt, sier de to Popklikk-gutta i kor og regner med at VIP og backstage er inkludert. De gidder ikke en gang å sjekke.

På vei bort til Bo Kaspers får de øye en konkurrent. NRK Østlandssendingen har sendt et kamerateam for å dekke festivalen.

Heldigvis er Popklikk svært velutstyrt, med nåtidens teknologi for hånden, inkludert minst én iPhone.

– Hvor mange minutter fikk du egentlig med deg av den første konserten? spør Popklikk-Herman da de endelig står foran den tomme scenen.

Espen skuler:

– Vanskelig å gi et nøyaktig estimat. Ser du Bjørn Eidsvåg noe sted?

– Skitt, hva gjør vi da med anmeldelsen?

– Det er helt uproblematisk. Vi bare spør han fyren der borte, han likner jo til og med ganske mye.

Da Bo Kaspers entrer scenen like etter, kan Popklikk-gjengen fornøyd konstatere at de har fått en flying start på festivalen.

– Terningkast 6 på første konserten, det var en knallåpning! Han fyren var ganske kul, snakket til og med akkurat samme dialekt som Bjørn.

De ser flyktig på hverandre og traver helt ned til scenekanten Etter noen sekunder utbryter Popklikk-Herman nærmest i ekstase: – Fy faen så bra Kaizers Orchestra er! Men likner ikke den Bryne-dialekten veldig på svensk?

– Helt enig. Bo Kaizers Orchestra er knallkule, sier Espen ironisk og himler med øya. Så får han se hattene til Bo Kaspers:

– Jeg tror vi slår terningkast 6 umiddelbart.

– Nei Espen, dette er langt mer komplisert enn Bjørn Eidsvåg-konserten. De asymmetriske spotlightene trekker ned! Og hva med lyden? Den er jo altfor bra!

– Vi har vel aldri brydd oss om lyden tidligere. Hodeplaggene er langt viktigere, Herman! Dette må i hvert fall bli 5, sier Popklikk-Espen under låta «Cirkus»

– Dæven døtte for en låt. Det høres ut som en blanding av Eldkvarn og Perssons Pack. Dette er svært nær en 6er til tross for at lyden er helt perfekt.

– Men ser du ikke at scenen er skeiv? Alle står på høyre siden. Til og med trommeslageren slår kun på høyretrommen. Jeg lurer på om det egentlig er et propagandainnslag i valgkampen. Noen satser kanskje på å utlikne stuntet til Jan Brøhler, sier Popklikk-Herman.

– Klapp igjen og tarrei en røyk. Det blir en 6er, ferdig snakka!

Popklikk-Espen, som nå har drukket to slurker øl, må på do. Uheldigvis har de lagt toalettfasilitetene i motsatt ende av festivalområdet – i en motbakke.

– Sånn går det når dem bare selger øl og rødvin. Skulle tro de hadde full bevilling her på beste vestkant. Jeg drikker alltid Martini Rosso på konsert for å slippe det jævlige stresset med dassflying.

Det varer og rekker før Popklikk-Espen returnerer. I mellomtiden har svenske Alina Devecerski entret scenen. Det er siste konsert på turneen hennes, og hun har gledet seg veldig til å spille på Hvalstrand. Alina, som er mest kjent fjorårshiten «Flytta på Dej», har kun med seg jentemusikere, inkludert to på slagverk. Publikumsresponsen er nokså laber.

– Sjekk dette a’ Amundsen. Dette er ganske kult, selv om jeg ikke skjønner en dritt av sjangeren. Men hvorfor brukte du så lang tid?

– Vi ble jo enige om at jeg skulle forbrukerteste toalettfasilitetene, og ikke bare pissoirene.

– Ja, men tar det så lang tid?

– Ja faktisk! Det var bare damer i køen. Og da en av dem spurte om jeg stod der fordi jeg måtte bæsje, ble jeg så satt ut at jeg følte jeg måtte utføre oppdraget grundig. Da jeg kom ut av toalettet stod de samme damene i kø på ny.

Etter å ha blitt enige om terningkast 3 på toalettene, og digget de siste låtene til Alina, er Popklikk-duoen krystallklare på at de ikke skjønner hva som skjer på scenen.

– Det må jo bli en 6er av dette, Amundsen!

– Definitivt, dette er så ‘highbrow’ at vi ikke tør annet.

Amfiet begynner nå å fylles med gråhåringer og snauskaller. At 96,3 prosent av mennene til stede enten har Jean Paul- eller Gant-skjorter er, ifølge motepoliti Amundsen, bare trist.

– Nå for tida er det kun Fred Perry som gjelder. Kun Fred. Og muligens Doc Martens boots. Topper du det med en hatt, så er du komplett trendy.

– Men hva med Drillo-pæler og AC/DC-shorts?

– Slapp av, det kommer. Jeg er jo en skikkelig spydspiss innen moteverden, men det tar tid før den australske moten etablerer seg i Asker. Her henger de tydeligvis igjen 10-12 år. Forbanna ammatører!

– Hei Espen, jeg kjenner igjen han tynne hvitingen på scenen. Er ikke han en av negerne?

– Jo, ser du ikke det? Han er gittaristen i Turboneger.

– Å ja, det er ham. Jeg møtte ham i oppgangen til tanta mi på 92 borte på St. Hanshaugen. Han bor over henne. Vi var på besøk hos tanta mi i fjor høst. Da modern møtte ham, spurte hun rett ut om han var en av negerne. Det ble en pinlig taushet før modern oppklarende presiserte at det hadde noe med turbo å gjøre. Hun klarte seg elegant ut av den. Gittaristen ble muligens litt sjarmert, trolig fordi hun er 85. Hun fyller faktisk år i dag, Amundsen.

– Ja, skål da – for morra di. Synd jeg ikke kan være med på feiringa, siden de bare selger øl i plastglass!! Hvitvinen står visstnok fortsatt i kø Asker, og martinien har de finere fruene i kommunene allerede drukket opp, sier Espen og setter tenna i sin andre festivalburger.

– Den ser utrolig deilig ut. Lurer på om jeg skal kjøpe min tredje, sier Popklikk-Herman. – Men da risikerer jeg å møte de samme damene som du møtte i dokøen. Og det fikser jeg ikke akkurat nå,

Plutselig blir det liv på scenen. Lyden er som en turbojetmotor, og scenen fylles opp av flere menn med hatter.

– Dette ser lovende ut, sier Popklikk-Espen.- Her ligger det an til nok en 6er. Er det mulig? Hvalstrand slår alle tidligere festivaler vi har vært på!!

Tre kvarter senere lurer popklikkgjengen på om de fortsatt hører på samme låta. Den nye Turboneger-vokalisten står i positur med rompa ut, mens Selterz oversetter fra engelsk.

Alt er som en grøt.

– De bør jo egentlig begynne å synge på norsk, sier Popklikk-Herman.

– Det hakke noe å si, for vi hører jo nesten ikke hva de synger likavæl. Det må da for Helvete gå an å spille litt lavere, men heldigvis så Hanker han tynne, hvite gittaristen inn de fleste låtene med eminente riff. Knut Schrøder burde ærlig talt snart bytte band.

– Men det drar jo opp at alle låtene høres som en blanding av New York Dolls og den derre Alice Cooper-låta du veit. Ser ut som 6ern holder.

– Ja, det er et kjempepoeng. Som stor fan av Dolls, kan jeg ikke krangle på det. Udiskutabel 6er.

Nå begynner Popklikk å bli slitne.

Så dukker en mann med en praktfull hatt opp på scenen.

– Den hatten har jeg jaggu sett før. Tror faktisk det var da jeg intervjuet ham til forrige plata, det var i 2006. Kanskje har han ikke tatt den av siden den gang? spekulerer Popklikk-Espen.

– Men hvem er han? Skal han opptre?

– Det er Morten Abel, din pudding. Har du ikke sett festivalprogrammet? Du skal tross alt dekke dette her! Jeg synes du virker relativt uforberedt.

– Samme det, jeg har utrolig mye mer peiling enn deg uansett. Du liker kun Plura og noen svenske damer. Var det Abel du sa? Tror du han har hatt på hatten døgnet rundt i sju år? Han ser forøvrig utrolig stilig ut!

– Ja, det ligger an til en 6er, med den glimrende image-innstillingen. Dette er rent bord for Hvalstad. Ingen over over, ingen ved siden. 

– Håper han spiller den Tore Tang-låta.

– Herregud, jeg gir opp. Du veit han synger på engelsk?

– Ja, men det finnes helt sikkert en engelsk versjon av Tore Tang.

Halvveis inn i settet har Popklikk-duoen glemt at de er slitne. Energien til trommeslager Børge Fjordheim er smittende, kanskje Fjordheim føler seg hjemme på Hvalstrand…

Underveis får Abel selv forsøke seg med egne trommer og kjører stadig hardere på med kjente låter.

– Det er sprøtt. I begynnelsen synes jeg det var noe Jahn Teigensk over bevegelsesmønsteret hans. Men nå henter han plutselig fram faktaene til Thåstrøm. Den kombinasjonen er jo bare gennial. Det tenderer opp mot en 7er.

– Du veit at det bare er mulig å slå opptil 6 på en terning?

– Plura får 7 uansett. Ferdig snakka!

Plutselig holder Espen helt kjeft. Countrytonene til «Lydia» er det første nummeret som får ham til å begynne å grine. Popklikk-Herman tar et lite skritt til siden og lar kollegaen få være i fred med følelsene sine.

– Er du ferdig med sippinga nå? Det er en mann med hatt som står foran deg. Hvor mye følelser kan det egentlig utløse?

– Dette er festivalens høydepunkt så langt, klarer Espen så vidt å hviske frem. – Og jeg synes det er dårlig gjort, Herman. Du veit jeg er en lettrørt person. Låta, og det at han har beholdt hatten på i alle disse åra, betyr mye for meg.

Plutselig hopper Popklikk-Herman til. På scenen er det stillstand. «Freeze Mo-fuckers!» skriker Herman og folk rundt stirrer forskremt tilbake.

– Hva er det du driver med? spør Espen, mens han tørker tårene.

– Se på Abel & co’a! De står helt dønn stille. Det er dødskult. Publikum skjønner jo ikke en puck….

– Rar måte å avslutte konserten på. Samme positur i minst fire minutter, sier Popklikk-Espen da de kommer tilbake til citronen som nå har flatt batteri.

– De har 6ern godt innafor foret synes jeg. Men, hvorfor begynte musikken å spille igjen akkurat nå, spør Espen mens han dytter den franske doningen i retning Ikea.

– Men helvete, det er jo Abel fortsatt jo. Hva skjedde egentlig?

Popklikk-Herman hører ingenting. Han har dratt igjen vinduet, tent seg en røyk, mens han spiller Tore Tang på full guffe og konstaterer at det aldri har vært noen engelsk versjon.

……

Neste dag står de tidlig opp. Espen har ikke fått sove på grunn av de siste Abel-minuttene han gikk glipp av. Popklikk-Herman er i full gang med å lage en engelsk utgave av Tore Tang. Han gleder seg til å spille den for Espen. Men det tar litt tid, Herman er ikke så stø i engelsk. Oversettelsen medfører at det franske vidunderet først dukker opp hos Espen ni timer seinere, klokka 20.00.

Popklikk-Espen har brukt hele dagen til å lytte seg opp på på Billie Van, Vamp og Mikhael Paskalev. Han er litt irritert på at de allerede er ferdigspilt, men tar det sporty

– Tre solide artister. De får terningkast 6. Ferdig snakka!

Popklikk-Herman hører ikke helt etter. Han er i ferd med å sette på sin engelske versjon av Tore Tang.

Han skrur den helt opp:

«Tore Kelp, an old man, all the city knows him

He who lives by old bread and by the water

Where does he come from.

Tore Kelp!»

– Hvem pokker er Tore Kelp?

– Kan du ikke engelsk eller? Dette er barnelærdom, kelp betyr tang. Det vet jo alle, sier Herman.

20 minutter inn i Big Bang-settet har Popklikk-duoen fortsatt ikke snakket sammen. De vandret med 200 meters avstand mellom hverandre inn på festivalområdet. Først da Øystein Greni drar frem mandolinen og spiller låta «Like Americans Do», begynner isen å tine.

Popklikk-Herman ser på Espen og gliser:

– Wig Wam overrasker stort. Men jeg visste ikke at Åge Sten var så dritgod på gitar. Han må ha øvd mye det siste året. Og hvor ble det av Queen-låtene?

– Hva har du spist…tang eller? Se på leppene mine:

Dette er ØYSTEIN GRENI i BIIIGBAAANG!! Om du hadde brukt tida di på fokusere på ordentlig musikk, som for eksempel Little Feat, Big Star, Richard Thompson, Warren Zevon, Jimi Hendrix og James Taylor, hadde du forstått at det ikke kommer We will rock you-imitasjoner på denne festivalen. Detta er ‘pure rock’n’ roll’, henta fra vestkysten i USA. Der bor jo Greni også. Ferdig snakka!

I det Popklikk-Herman skal respondere, får han en fot i trynet. Herman inntar automatisk bokseposisjon, men mildner fort da han ser at det er Øystein Greni som crowd-surfer med gitaren.

– Fy faen, han har 44 i sko, akkurat som meg! Bor’n i California sier du?! Terningkast 7.

Etter at Herman har hentet en ispose, og Amundsen nok en gang er blitt sjikanert på det groveste av damene i dokøen, står duoen og venter på det siste bandet på festivalen.

– Nå gleder jeg meg! Karpe Diem, du veit hva det betyr?

– Ja, ja, men den gjengen bak oss med Fusalp og Moncler bryr seg ikke mye om det. De har ikke en gang skjønt at det er Hassegg og Doc Martens som er festival-outfiten når det er litt kjøligere i lufta.

Når Karpe Diem går på er Popklikk-duoen blitt kjempesultne.

De har feilberegnet totalt og har kun med 170 kroner i cash. Inngangsbåndet inkluderer verken VIP eller backstage. I baren tar de kun kredittkort.

– Jeg er innmari svimmel, sier Popklikk-Herman

– Du får holde ut halvannen time til. Vi kan dele en burger på Esso etterpå. Nå gjelder det å ha full fokus, detta blir bra, sier Espen som så en fantastisk konsert med Karpe for bare noen måneder siden.

– Håper de ikke spiller «Ølbriller» for jeg er drittørst.

– Det er Erik og Kriss det, Herman….

– Erik, hvem?

Popklikk-Espen gir opp og snur seg mot scenen. Plutselig oppdager motepolitiet at gittaristen til Karpe har på seg en gulljakke.

– Det trekker veldig ned, sier Espen. I samme øyeblikk forsvinner jakken.

– Det at han faktisk dro den seg av akkurat nå, kvalifiserer til en 7er. Men jeg lurer på når «Ølbriller» kommer? Jeg er sulten og tørker snart inn, klager Herman.

– Slapp av, kons om konserten. Litt usikker på den bassen. Hører egentlig ikke så mye annet, la oss trekke litt bakover.

Så eksploderer publikum i låten «Toyota’n til Magdi». Espen og Herman ser seg forskremt rundt mens alle hopper opp og ned.

– Jeg orker ikke mer, sier Herman.

– Det er en knallbra låt, men nå lengter jeg etter bilen. Hvor var det vi parkerte forresten?

– Bare litt til. Jeg MÅ høre den ene låta. Husker ikke hva den heter, men det har noe med å gå rundt i by’n.

– Å, mener du «Her»? Den er jo fra albumet «Kors på halsen, Ti kniver i hjertet, Mor og Far i døden», sier Popklikk-Herman.

Popklikk-Espen får hakeslepp og klarer ikke ytre ett ord. Herman gliser litt skeivt.

Så kommer endelig det kjente synthtriffet. Det er fem minutter igjen til midnatt.

– Vi puster fortsatt, sier Espen og virker lettet.

– Terningkast 7, sier Popklikk-Herman.

– Ferdig snakka! sier Popklikk-Espen.

Les også:

* Har Magdi bytta ut Toyota’n?

* Nerding på stupetårnet

* Vil ha hvalfarting til stranden