CFE8AD1D-6DC3-4D7F-A972-9AE71B3B49B3Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Brenn siste brevet» (album)

Det var en tid vi gikk og ventet. På et brev, en plate eller den nye telefonkatalogen, for de mest innbitte. Nå, i grenseløs og øyeblikkelig tilgjengelighet av tilstøtende informasjon, har vi sluttet å vente. Annet enn å fundere på når det tause flertallet skal riste av seg apatien. At noe virkelig skal skje.

Det har gått 14 måneder siden gjennombruddsplata «Alt som har hendt». Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Det er ikke behov for fredning, støtteordninger eller musealt eierskap, likevel. Denne plata er fandenivoldsk fresk og tidsmessig relevant.

På «Brenn siste brevet» er det mye å like. Et insisterende deja vu med musikkens rungende frihetsbrøl. Sangene kan knyttes til en stolt svensk/norsk tradisjon, med inspirasjon fra Springsteen på sitt aggressivt og melodisk beste.

I frykt for å bli ensom reiser jeg ikke rundt i verden mer, synger Ropstad.

Jeg er glad for at plata har norske tekster. Det finnes mer elegante trappeløp. Han vektlegger følelse og innhold framfor finslipt språklig eleganse. Det er rastløs og brennende hverdags-poesi som snubler nedover kjøkkentrappa. Jeg liker de små pausene i verselinjene, før han legger til det siste ordet, som et spørsmålstegn og ikke et punktum.

Erlend Ropstad har en sterk tilstedeværelse i vokalutrykket. Det er ikke vanskelig å tro på ham. Bak speilinga utad, sees mennesket. Han byr på seg selv.  

Riffene og melodiene fester seg fort og blir sittende. En kraftfull energi bærer plata. Refrengene løftes elegant, mens strykerne gir bredde og sødme. Arrangementene for stryk er sjeldent inspirerte, utsøkt integrert i helheten.

Låtene til Ropstad har interessante akkordprogresjoner, som ikke føles formaterte. Åpningskuttet er bygd på et riff tjuvlånt fra XTC. Samspillet mellom gitarene sitter som en borrelås på en kald vinterdag. Sustaingitaren på tittellåta gir den samme følelsen, som Robert Fripps syngende solo på «Heroes».

«Vi er de siste» er høyoktan punkrock. Det låter tett, svett og fett. På pianoballaden «Du hengte med en stund» hører vi Lennon-inspirerte akkordvalg, og en fremdeles vibrerende smerte, som holder seg på rett side av det melodramatiske.  

Lydmessig er «Brenn siste brevet» en beinhard uppercut. Dette er et album som knurrer, river og smeller. Trommene er tunge og store, på den bombastiske, men også noe statiske måten. Materialet er likevel så godt at det tåler en slik tilnærming. Erlend Ropstad med band må være en obligatorisk konsertopplevelse.