AACF4316-A2D0-4D4A-A1AC-9DE279D51EE0Retrokick: Graham Parker & The Rumour: «Howlin’ Wind» /«Heat Treatment» (1976)

At Graham Parker slo seg sammen med The Rumour, var et lykketreff. Parker, som selv var helt grønn, traff nemlig en gjeng svært etablerte musikere som åpenbart skjønte hvor Parker ville med låtene sine. Og hvilke låter! I løpet av under ett år slapp Graham Parker & The Rumour to album som i mine ører er klassikere. Både debuten «Howlin’ Wind» (april ‘76)  og oppfølgeren «Heat Treatment» (oktober ‘76), er muligens de to platene jeg har spilt mest så langt i mitt relativt lange liv.

De fleste av musikerne som skulle bli The Rumour, spilte i det som av mange ble definert som pubrockband da Parker traff dem i 1975. Dyktige musikere, som i motsetning til punkbevegelsen, som dukket opp omtrent samtidig, kunne spille alt fra The Band til The Jackson 5. Om Parker og gjengen hadde noe til felles med punken, var det råskapen og intensiteten som sprang ut av musikken.

Musikken på «Howlin’ Wind» kan best beskrives som intens, rå og melodiøs rock med store doser soul i blodet. At Parker ble sammenlignet med både Bruce Springsteen og Southside Johnny da han dukket opp, er lett å forstå. Legger man til inspirasjonskilder som Van Morrison, Bob Dylan, Dr. Feelgood og reaggeamusikk, begynner vi muligens å nærme oss.

Måten Parker & The Rumour blander energiske låter, ofte krydret med herlige blåsere og såre og desperate kjærlighetsballader, kan knapt gjøres bedre. På låter som «White Honey», «Gypsy Blood» og «Soul Shoes», synger Parker med en så sterk innlevelse at man aldri er i tvil om at han virkelig mener det. Vi snakker blodig alvor og litt til.

Som på Elvis Costellos debutalbum, «My Aim Is True», er det Nick Lowe som sitter i produsentstolen. l heftet til re-utgivelsen av «Howlin’ Wind» skriver Graham Parker følgende: «I had the songs but I didn’t have many ideas. The band filled up the sound […] Nick was the pillar really. He had loads of ideas and seemed to know instinctively how to capture the spirit of how I had written the songs».

Da jeg intervjuet Nick Lowe for noen år tilbake sa han følgende om innspillingen:

«Det faktum at jeg hørte mye på soul, R’n’B og Country & Western-musikk, var nok med på å gi «Howlin’ Wind» et litt rått lydbilde. Og så var jeg veldig bra på å skrike til bandet: «Come on, let’s keep it dirty» eller «that’s enough, don’t do any more, we’ve got it. It’s a couple of mistakes in it, but it’s fine». Og da «Howlin’ Wind» ble sluppet syntes jeg den var helt topp».

At Lowe fikk kallenavnet Basher, som i «bash it out now, tart it up later», var altså ikke tilfeldig.

Med «Howlin’ Wind» hadde Graham Parker laget et perfekt utgangspunkt for det som skulle vise seg å bli et fantastisk musikalsk tiår for ham og The Rumour.

Bare seks måneder etter «Howlin’ Wind» dukket Parker og gjengen opp med «Heat Treatment».

Bandet var det samme, men Nick Lowe var byttet ut med Robert John «Mutt» Lange. Noe som i mine ører ikke utgjør noen stor forskjell, selv om Parker muligens ikke er helt enig i den vurderingen. Men, Nick Lowe står oppført som produsent på en av platas beste låter, «Back Door Love».

På «Heat Treatment» fortsatte Parker å banke ut herlige låter der soul, intens rock og såre ballader setter standarden. Og sånn sett viderefører Parker suksessformelen han brukte på «Howlin’ Wind».

Åpningslåta, tittellåta «Heat Treatment», durer av gårde på herlig vis omringet av en drøss blåsere. På de tre neste, «That’s What They All Say», «Turned Up Too Late» og «Black Honey»,  skrus tempoet en anelse ned, noe som gir enda bedre plass til den lett intense og sårbare stemmen til Parker. Og sånn fortsetter det. Låter som gnistrer avløses av låter som fortviler og hulker. Et liv uten sanger som «Fool’s Gold», «Something You’re Goin’ Thru» og nevnte «Back Door Love» er en ikke-tanke i min verden.

Som på «Howlin’ Wind»  er det viktig å fremheve den durabelige innsatsen til The Rumour, som hadde sine røtter i pubrock-kulturen som oppstod i London tidlig på 70-tallet. Et band bestående av Bob Andrews, Brinsley Schwarz, Martin Belmont, Stephen Goulding og Andrew Bodnar med fortid i legendariske band som Brinsley Schwarz (der Nick Lowe var en særs viktig bidragsyter), Bontemps Roulez og Ducks Deluxe.

Karer som virkelig kunne spille og som hjalp Parker, akkurat som Nick Lowe, med å finne den perfekte formen til låtene. For uten de rå og følsomme bidragene fra gitaristene Schwarz og Belmont er enestående, og de lekende og vitale innfallene fra tangentmann Bob Andrews, hadde Parker neppe maktet å lage to klassikere på under ett år.