The Other

The Other

Vermont, USA. Lages det musikk der?  Ja, Kyle Thomas, bedre kjent som King Tuff, har nettopp gitt ut «The Other».

Han har rotet rundt siden 2006. Og det er sjelden jeg kan si dette så glassklart: Det nyeste albumet treffer meg rett i mellomgulvet, ved første lytting.  Det første som slår meg at dette er utrolig stilig produsert, med et lydbilde som fyller rommet – til tider bokstavelig talt helt ut i outer space. Det gjør det hele kanskje litt svevende, bare ikke for denne anmelderen som elsker til tider svært pompøs musikk.

Her er det dash av Bowie, Suede, noen glimt av australske 80-talls pop og noen ordentlig drivende bassganger som tvinger deg opp av sofaen. Jeg håper, nesten bønnfaler Kyle å svinge innom mer enn i UK en eller annen gang ila 2018.

Å se dette bandet live, kan ikke vente. Rett og slett. Ja, og kanskje litt om musikken: Ti låter på det nye albumet, med tittelkuttet «The Other» som en rolig seks minutters inngang. Nesten litt Pink Floydsk. Flott tema.

Allerede i andre låten «Raindrop Blue» setter bassen tempoet, og du må opp for å riste litt løs, den låten kvalifiserer nesten til albumfavoritt allerede.

Englekor siver ut av sprekkene i «Thru the Cracks», her er det litt Mick Ronson/Ian Hunter følelse. Men det er i fjerdelåten «Psycho Star» det tar av for alvor. Igjen driver bassen dette fremover, mens tangentene forsøker å holde tritt.

I «Infinite Mile» dukker det plutselig opp et munnspill, med huggende driv og slepen vokal, med en frasering og følelse som Marc Bolan. Den rekker over 70-tallet med to vingeslag. Så er det noen blåsere som drar av gårde med galopperende trommer i «Birds of Paradise» (ikke cover av Snow White-klassikeren) Vi er tilbake i Bowie-land, med en sterk stenk av T-Rex og Suede.

I «Ultraviolet» (ikke Achtung Baby-låten til U2) er gitaren tilbake på plass som dominant faktor – AC/DC all over. «No Man Man’s land» avslutter det som snart er en klassiker i mine ører. Og da har jeg ignorert to låter…