D33A5485-4040-4013-8BAC-1DEFB70E029CI helgen ble det til at jeg hørte på disse tre platene. Forklaringen er enkel. De sto plassert etter hverandre i en av cd-bunkene mine. Noe jeg er glad for. Vi snakker nemlig tre knallgode skiver det var ekstra godt å tørke litt støv av. Da kjører vi:

The War On Drug: «Lost In A Dream» (2014)

The War On Drugs «Lost In A Dream», har fått det til å klikke totalt for enkelte i Popklikk-redaksjonen.

Hysteriske utbrudd som «Dæven døtte, dette må være den beste Fleetwood Mac- plata siden «Tusk» og «Hæ, Lindsey Buckingham og Don Henley på samme skive?» slo stiften rundt omkring i lokalene.

Og når vi er inne på likhetstrekk; noen i redaksjonen hører også Roxy Music og Bruce Springsteen mellom rillene på låter som «Suffering», «An Ocean Between The Waves», «Eyes To The Wind» og tittellåta. Og litt Dylan her og der, selvfølgelig.

Det stiligste med «Lost In A Dream» er likevel det episke lydbildet som sender tankene til det fjerne, men akk så vidunderlige 80-tallet. En tidsepoke enkelte i Popklikk-redaksjonen benyttet til å drikke medbragt i selskap med elskverdige album som «The River», «Avalon», «This Is The Sea», «Oh Mercy», «Mirage»The Joshua Tree» og godlåter som «The Boys Of Summer» og «The Heat Is On». Album og låter som sender tankene til «Lost In Dreams».

Du vet, han kule fyren med den latterlig kule stemmen som godt hjulpet av The Commotions sendte musikkanmeldere verden rundt rett inn i synonymordboka.

Ikke? Vel, i så fall er du ikke alene. For dagens norske musikkanmeldere, også de som hyllet ham på 80-tallet, velger naturlig nok å legge ørene i hvilestilling når LC på elegant vis kliner brorparten av låtene på «Broken Record» rett i krysset.

Selv har jeg et så sterkt forhold til Lloyd Cole & The Commotions debutplate, «Rattlesnakes», at jeg velger å holde kjeft om akkurat den. Det blir rett og slett så mye patos at tidsaksen brytes og følelsene tar overhånd.

Å hevde at «Broken Record» er nesten like bra som «Rattlesnakes» er selvfølgelig en uhyre dristig påstand. Å hevde at «Broken Record» slår knockout på det meste av musikken som svevde rundt på alle mulige plattformer i 2010, er derimot en uhyre lite dristig påstand.

For når LC ikler de svært iørefallende låtene sine med steelgitar, banjo og trekkspill, blir han nærmest uimotståelig. Tittelsporet, «Writers Retreat», «Why In The World» og «Oh Genevieve» er så gode ambassadører for sin skaper, at de hadde fortjent langt flere anmeldere som meg.

Men nå som Popklikk har åpnet døra, er det bare å ramle inn med vidåpne ører og lommene fulle av konfetti.

Wilco: «Schmilco» (2016)

Den første låta jeg fikk kokkodilla på var «If I Ever Was a Child», en låt jeg syntes var middels minus første gang jeg hørte den. Deretter fulgte «Normal American Kids», «Someone To Lose», «Shrug And Destroy» og «We Aren’t The World (Safety Girl)». Og vips, hadde brorparten av låtene stripset seg fast i bevisstheten.

Jo mer tid jeg brukte på låtene, begynte favoritter som Robyn Hitchcock, The Beatles/John Lennon, Evan Dando, Harry Nilsson (Wilco Schmilco) og Big Star å dukke opp i horisonten. Særlig The Beatles dukket opp her, der og overalt (meta).

Når det er sagt; på «Schmilco» høres Wilco fremdeles ut som bandet til Jeff Tweedy. Det lukter fremdeles hestemøkk og maiskobler rundt leirbålet og stemmen til Tweedy er like særegen og stilig som før.

Den store forskjellen ligger i en mer tilbakelent produksjon og færre elektriske gitarer i lydbildet Når jeg hører på Wilco anno 2016 føles det litt som å ligge i en melodiøs hengekøye med en kokosnøtt i fanget (meta). Unntakene er «Locator» og «Common Sense» som byr på mer motstand og noen snåle (men herlige) arrangementer.

Previous postDe 18 beste platene i august og september? Next postFløyelsfin pop tilsatt perfekte doser power

What do you think?

Name required

Website