875ED68F-56D4-482A-9BB6-54D86115FA8EI dag er det 47 år siden David Bowie ga ut ikoniske “Aladdin Sane” (1973).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Trident Studios i London og RCA Studios i New York med Ken Scott og David Bowie som produsenter.

Ken Scott var en av de fem lydteknikerne The Beatles brukte mest på 60-tallet. I 1969 begynte han å jobbe i Trident Studios og var lydtekniker på “Space Oddity” (1969) og “The Man Who Sold the World” (1970) og var medprodusent på “Hunky Dory” (1971) og “Ziggy Stardust” (1972).

Når han ikke jobbet med Bowie var han produsent eller lydtekniker for artister som John Lennon, Elton John, Jeff Beck, George Harrison og Lou Reed. 70-tallet var definitivt en fin tid for musikk.

Etter gjennombruddet med “Ziggy Stardust” var David Bowie nå i en helt ny situasjon; han skulle følge opp en stor kommersiell suksess.

Plata ble spilt inn både i London og New York når de hadde pauser i Ziggy-turneen. De fleste låtene ble skrevet på veien. Det er derfor det samme bandet som spiller på denne plata også: Mick Ronson, Trevor Bolder og Mick «Woody» Woodmansey + noen gjester, blant annet pianisten Mike Garson.

“Aladdin Sane” er litt mer rufsete enn forgjengeren, men med singlen «The Jean Genie» som kom ut i november året før, ble plata en kommersiell suksess i USA. Akkurat det Bowie hadde håpet på. Selv sa Bowie at den nye plata var «Ziggy goes to America».

“Raw energy with explosive rock,” skrev Billboard.

Mange mener dette er Bowies viktigste album. Coveret er ikonisk – en slags “Mona Lisa of Pop”, Bowie er kreativ, låtene er glimrende. Superstjernen glitret og fansen gråt.

“The importance of ‘Aladdin Sane’ cannot be underestimated. It was the first release from an artist who had transformed from this promising and exciting figure to someone who was a true star.”

Man kan si at Ziggy ikke helt slutta å spille gitar, han bytta bare navn og klær og ble Aladdin Sane. “I’m a collector of personalities”, sa Bowie.

Fire låter ble gitt ut på single: «The Jean Genie», «Drive-In Saturday», Time» og Rolling Stones-coveren «Let’s Spend the Night Together». Mens en av de beste låtene, “Panic in Detroit” ikke ble gitt ut på single.

«The Jean Genie» var en av låtene som ble spilt inn i New York og gitt ut på single nesten fem måneder før plata kom ut. Det var den første låta Bowie skrev til plata. Bowie beskrev den senere som «a smorgasbord of imagined America». Videoen ble spilt inn i San Francisco

“Drive-In Saturday” ble gitt ut på single en uke før plata kom, og begge ble topp 3 i England. Låta er tungt inspirert av 50-tallets doo wop. Noen kaller den et eksempel på Bowies futuristiske nostalgi der hovedpersonen på fremtidene ser tilbake på det som har skjedd.

Bowie skrev “Time” i New Orleans mens bandet var på turne. Her er inspirasjonen fra cabaret og Kurt Weill, Bertolt Brecht og Jacques Brel smørt inn i tjukke lag. En glimrened låt! Se “Time” live fra Hammersmith Odeon 1973 her:

Bowie raser fort og kontant gjennom «Let’s Spend the Night Together». NME skrev at coverversjonen var bedre enn originalen: «The unprecedented feat of beating the Stones on one of their own songs». Se låta live fra Hammersmith Odeon 1973 her:

Plata ble en stor suksess med en 17. plass i USA, som har høyeste listeplassering til da. I England kom den på førsteplass.

Men kritikerne i USA var mer positive enn kritikerne i England.

Rolling Stone Skrev: «Bowie’s provocative melodies, audacious lyrics, masterful arrangements (with Mick Ronson) and production (with Ken Scott)»

I England ble han beskylt for sell-out, og Let It Rock Magazine skrev at plata hadde “more style than substance.”

Alt Bowie gjorde på 70-tallet er strålende i mine ører. “Aladdin Sane” inkludert.