Det er en problemstilling som dukker opp i de fleste moderne samliv. Plutselig oppdager du at du og din partner er kommet ut av synk.

Det er slutt på de felles gledene og opplevelsen av samhold og kameratskap. No more lange kvelder i hverandres selskap. Sjeldnere og sjeldnere fylles stuen av tosomhet, latter og tårer over en bolle popcorn.

Det handler om TV-serier. Og nå skal jeg bli personlig. Så klikk deg kjapt over til et mer high brow-medium dersom du allerede nå kjenner at intimitetstyrraniet kommer med sin klamme labb og legger den over skulderen din. Dette kan bli stygt.

Altså. I starten av mitt nåværende forhold var det nesten ikke grenser for hvor mye tid man kunne bruke sammen foran boksen. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at meg og min kjære klarte å pløye gjennom noe sånt som tre sesonger av 24 på to uker. Det vil altså si 72 timer Jack Bauer. Denne bragden klarte vi å gjennomføre til tross for at vi hadde jobber og et noenlunde sosialt aktivt liv. Det gikk så langt at jeg til tider kunne høre nedtellingen i hodet døgnet rundt (tick tick tick). Ja, vi vet nå at 24 er et håpløst høyrevridd og torturforherligende show, men på den tiden var det omtrent like vanedannende som Smash.

Etterhvert var det bare å innse at Bauer aldri dauer og vi beveget oss sammen over til andre jaktmarker. Nærmere bestemt New Jersey. Vi flyttet inn i vårt første felles hjem og Sopranoståken senket seg. De sier at man ikke kan beskrive hva  ekte kjærlighet er før man opplever det selv. Sopranos fikk meg til å forstå at tiden med 24 kun var en fling. Bauerfascinasjonen kan sammenlignes med et fartsfylt, overfladisk forhold med en bimbo eller himbo om du vil. Mafiabossen Tony Sopranos derimot tvinger seeren til å gå gjennom hele følelsesregisteret. Eller som poeten Hellström formulerer det: Jag hatar att jag älskar dig. Och jag älskar dig så mycket att jag hatar mig.

Hver èneste karakter i Sopranos er så gjennomarbeidet at det er nesten til å miste pusten av. Jeg satt i armkroken til min kjære og vi pratet oss gjennom sjokket etter Adrianas død. Vi diskuterte opp og i mente om Tonys kone Carmela er et offer eller en hjerteløs bitch. La oss ikke en gang gå inn på den fantastiske og enigmatiske sisteepisoden. Det var en vakker tid.

Sist vi var lykkelige sammen foran skjermen var under det jeg velger å kalle «The Wire»-epoken. Skjønt allerede her begynte tv-idyllen å slå sprekker. Vi hadde fått en unge og med henne kom våkenettene. Plutselig sovnet jeg midt i en episode og særlig sesong to på havnen er noe uklar. Før jeg visste ordet av det satt samboeren oppe og snek til seg episoder. Jeg måtte stresse på dagtid for å holde tritt.

Selv om vi begge var skjønt enig om at det grimme portrettet av Baltimore kanskje er det mest komplekse og fantastiske som har blitt laget noensinne var det trøbbel i gjære. Vi hadde liksom ikke tid til å virkelig prate gjennom det vi hadde sett. En måtte alltid ta seg av en skrikende unge. Jeg vendte meg til mine skeive venner i lange diskusjoner om hvem man helst ville ha seg meg av McNulty og Stringer Bell.

Spikeren i kisten kom med The Pacific. Så fort jeg ser en mann i uniform på skjermen går rullegardinen ned. Født sånn eller blitt sånn, krigsdrama er det kjedeligste jeg vet om. Platon, my ass. At serien er produsert av Spielberg og Hanks imponerer meg heller ikke. Det er kanskje de to mennene i Hollywood som har gjort minst nyskapende arbeid de siste ti årene.

Ikke nok med det. Vi hadde også fått en unge til. Dermed var det duket for at mor gikk å la seg klokken 21.00 og far fikk ha bomber og granater for seg selv.

The trip. En tur for de sofistikerte.

Siden har vi prøvd å finne felles tv-interesser men det har kun vært korte blaff. Vi småhygget oss gjennom en sesong av Breaking Bad. Hadde et kort og blodig møte med Dexter med det rant ut i sanden. Reiste på en intelektuellt inspirerende tur med Steve Coogan og Rob Rydon i The Trip. Humret oss gjennom en sesong av The Thick Of It.

Men det er noe som mangler. Det er liksom ikke den altoppslukende gløden som vi følte for Tony Soprano eller Avon Barksdale. Det har endt opp med at han sitter å kladder på ipadden mens jeg tomt stirrer på sosialporno som Embarrassing illnesses og Partyprinsesser.

Det finnes likevel et håp. Og dette halmstrået heter Mad Men. Jeg har allerede i protest sett en sesong helt alene og jeg er hekta. Men min bedre halvdel spiller kostbar. Det er liksom alltid noe som må gjøres. Særlig siden han føler han ligger etter sendeskjema. I en travel småbarnshverdag virker en sesong nokså uoverkommelig. Men jeg har tro. Tro på at Don Draper kan føre oss sammen slik at vi igjen kan være lykkelige foran boksen. Han må være den rette mannen for jobben. Som han sier det selv: Love was invented by guys like me, to sell nylon.