Jeg har et kjempekrøsj på Spacey, men gjør han meg godt?

TV-serier tar opp nesten all skjermtid i stuen min. Jeg har begynt å lure på om jeg ender opp som mindre intelligent.

I går kveld satt jeg meg for første gang på månedesvis ned å så en film. Ikke nok med det: den var også norsk. «Som du ser meg» slo meg fullstendig i bakken. Tiltross for den lavmælte tonen og de udramatiske hendelsene hadde jeg med høye skuldre og en vond klump i magen i nærmere to timer. Filmens tema kan best beskrives som å være noe så stort og så lite som det å være menneske. Vi følger tre svært ulike kvinner i møte med folk rundt seg. Karakterene er ekstremt nyanserte. De har gode sider, de har dårlige sider, de lyger og noen ganger går på akkord med seg selv. I de sosiale sammenhengene som beskrives presses damene på subtilt vis til å ta valg som føles ukomfortable. Med andre ord: de er akkurat som meg og deg.

Det er nettopp dette som gjør «Som du ser meg» til en skikkelig god film. Etter å ha sett filmen ble jeg sittende med en følelse av gjenkjennelse. Som om at filmen hadde sagt noe til meg om meg. Det er ikke lett å definere kvalitet. Men jeg tror at for meg så handler det at jeg gjennom å observere karakterers skjebner og erfaringer får mer innsikt i meg selv og hva det vil si å leve. Hvis i tillegg jeg kanskje lærer noe nytt og filmen har estetiske eller formmessige overraskelser på lager (som «Som du ser meg» absolutt har) går den rett hjem.

Fra "Som du ser meg". (Bilde: filmweb)

Nok om det. Bare se den.

Poenget er egentlig at jeg har lenge planlagt å få med meg denne filmen, men det har liksom aldri blitt noe av. Og den største grunnen til det er at jeg i steden har sett time etter time av ulike TV-serier. Her i huset har det den siste tiden vært «Borgen», «Shamless» (Britisk versjon) og ikke minst «House of Cards» som har rullet og gått.

Les også: En serie av samlivsproblemer

Nobrow-smykker
Det er selvsagt ikke noe galt med disse seriene. Tvert i mot. Dette er kvalitet i alle ledd. Historiefortellingen er sømløs og langformatet gjør at vi virkelig blir kjent med karakterene som absolutt står fram som mangefasetterte, originale og mennesklige. Hele samfunn og miljøer blir grundig dissekert. I for eksempel «Borgen» og «House of Cards» kommer vi på innsiden av maktens korridorer og den oppmerksomme seer kan lære ett og annet om politiske systemer. At det ofte er tidligere indie-regissører som står bak spakene gjør formen spennende.

Seriene fungerer som kulturelle markører og gir oss noen felles referanser i en stadig mer fragmentert TV-virkelighet. I min krets er det uvanlig å se TV i realtime. Dersom jeg møter en venn jeg ikke har sett på en stund snakker vi ofte om hvilke serier vi ser på for tiden og kommer velvillig med tips på hva man bare MÅ få med seg. Vi smykker oss på et vi med vår timelang innsats i ulike univers. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg satt meg ned å diskuterte en film grundig.

Solsidan - midt i blinken for oss som frykter suburbia.

Seriene passer bra inn i kulturen til den såkalte «nobrow»-generasjonen som jeg visstnok tilhører. Kulturproduktene er ikke lenger delt opp i høy- og lav. Alt er lov, plukk og miks, og svart er det nye hvitt. I mine yngre år hadde det kulturelle smakspolitiet en klam hånd over alle kultur jeg konsumerte. Jeg husker fortsatt sjokket da jeg traff en medstudent som proklamerte at hun synes «Pulp Fiction» var den kjedeligste dritten hun hadde sett. Men i dag er det fullstendig innafor å se på sesong etter sesong med for eksempel «Klovn» eller «Solsidan» uten at det gjør deg til en slettere person. Så lenge det streames via Netflix eller kan kjøpes i en pakke, selvsagt (ting som faktisk går på tv som «Hotel Cæsar» er naturligvis langt uttafor).

Rent praktisk føles det også mindre forpliktende å sette på en ny episode av en serie jeg allerede kjenner når jeg ramler ned i sofaen etter en lang dag. Jeg vet hva jeg får. Det blir som å gå på fest. Når jeg er sliten, har jeg jo ikke lyst å gå ut å treffe nye folk. Da vil jeg ta noen glass vin med de jeg allerede kjenner. Dessuten er det greit at jeg kun må sette av en time. Dersom jeg streamer en film risikerer jeg jo faktisk (gisp!) å binde meg til å konsentere meg i over 1,5 time. Det skulle tatt seg ut.

Ny vår – nye muligheter
Tiltross for år med gode serier har jeg altså nå begynt å tenke at de gjør meg litt dummere. Litt mer innskrenket. Litt mindre åpen for nye tanker og inntrykk. Som om jeg tilbringer all tid med gamle kompiser fordi jeg ikke tør å treffe nye folk fra andre kulturer.

Ja, takk begge deler vil sikkert mange si, men det har jeg rett og slett ikke tid til i denne livsfasen. Kino kommmer jeg meg aldri på. Med to barn, full jobb og et evig søvnunderskudd tør jeg estimere at jeg (hvis jeg er heldig) har under to skjermtimer hver kveld til rådighet. Dette er ikke mye for en kultur-junkie som meg. Så hvordan skal jeg bruke tiden?

Jeg orker ikke å dumpe mine gamle flammer og gå cold turkey. Derfor kommer nok til å fortsette å date Kevin Spacey og sikle på power-suitsa til Birgitte Nyborg i månedene framover. Jeg har likevel et håp om at jeg skal klare å bruke tid i løpet av våren til å stifte nye filmatiske bekjentskaper som utfordrer meg og kanskje gir meg ny innsikt. Har du noen tips til filmer jeg bare MÅ se i vår (på Netflix eller Get) så gi meg et vink.