Plateanmeldelse: Bonny Light Horseman – «Rolling Golden Holy» (album, 2022)

Noen vil nok se et snev av komikk i at bandet Bonny Light Horseman gir ut en plate som heter «Rolling Golden Holy»? Tunga slår kanskje litt krøll, MEN det er ikke mye krøll å spore på denne plata fra de meritterte amerikanske musikerne. Og det er ikke akkurat noen skårunger vi har med å gjøre her; Anaïs Mitchell har gitt åtte soloalbum, Eric D. Johnson har lang fartstid fra både Fruit Bats og The Shins, mens Josh Kaufman er kjent fra The National. Dette er med andre ord et sideprosjekt fra de involverte, uten at det virker som om noen av medlemmene holder tilbake av den grunn.

På «Rolling Golden Holy» tar de grep fra første tone. «Exile» er en godt egnet åpningslåt med sitt aktuelle tekstlige tema, signaturbanjo og sterke refreng. En artig detalj er at gitaren til Kaufman låter litt som Andy Summers i The Police anno 1979 på denne låten (på grunn av chorusen).

Det kritikerroste og selvtitulerte debutalbumet kom i 2020. En av styrkene til bandet er at de har to sterke vokalister i Mitchell og Johnson, og at de veksler på å ha hovedvokalen. Dette konseptet har de videreforedlet på den nye plata.

«Comrade Sweetheart» er neste låt ut. Dette må jo være en av årets fineste ballader, så intenst tilstedeværende, insisterende og perfekt arrangert som en sang kan bli. «California» tar opp den sterke låtskrivertradisjonen til Crosby, Stills, Nash & Young, eller, om du vil, et band som The Jayhawks.

Allerede i åpningsakkordene på vakre «Summer Dream» skjønner man at det kommer noe veldig bra. Den fine folk-poplåten sender tankene til Sixpence Non The Richer og deres one hit wonder, «Kiss Me». Og «Summer Dream» er en låt med minst like stort potensiale, helt nydelig framført av Mitchell på hovedvokal. På den nesten like fine og korte «Gone By Fall» får Johnson spille hovedrollen.

«Sweetbread» har en fin jazza intro, et catchy refreng og et saxofon-hook i mellompartiet som setter seg i hjernebarken. Saxen får meg til å tenke på Jan Garbarek. Det låter old school og moderne på samme tid. Neste virkelige godlåt er «Fleur de Lis», igjen sunget av Mitchell, som har et virkelig personlig og fint preg i stemmen. Ingen av sporene på skiva er i nærheten av å være svake. Det musikkhistoriske studiet av en sistelåt,«Cold Rain and Snow», har også klassikerpotensialemed sitt fine Crazy Horse-slentrende komp.

Skal du høre kun ett folkrock-album i år, så hør Bonny Light Horsemans «Rolling Golden Holy», det er virkelig flott.

Foto: Bonny Light Horesman (promo)