Februar var en god musikkmåned med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 14 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Platene er ikke rangert.

Iron & Wine: «Hen’s Teeth»

Litt under to år siden gullkalven «Light Verse», klinker Sam Beam til med nok et album det lukter både gull, røkelse og myrra av. For med «Hen’s Teeth» er han fast bestemt på å fortsette festen. Hvilke av de to platene som er best, handler for min del mest om dagsformen, det viktigste er at Beam hat i løpet av under to år har levert to helt ekstraordinære album, som foruten å ha mange likhetstrekk, også skiller seg fra hverandre. «Hen’s Teeth» har for eksempel et mer jordnært, mørkt og robust uttrykk enn forgjengeren.  

De fleste låtene på «Hen’s Teeth» bærer i seg så mye melodikraft at de letter på sløret så godt som umiddelbart. Noe «Roses», «In Your Ocean» og «Robin’s Egg», er fremragende   eksempler på. På sistnevte bidrar Aoife O’Donovan og Sarah Jarosz (I’m With Her), med supre vokalinnslag. 

Lekne og tropicalia-aktige «Defiance, Ohio» (med plystring og greier), og de nydelige og stillfarne balladene «Wait Up» (også med I’m With Her) og «Half Meaures», er også av det uimotståelige slaget. På «Singing Saw» tillater Beam seg å eksperimentere litt ekstra, en låt som bølger litt fram og tilbake og har elementer av både jazz og Simon & Garfunkel sydd inn i foret. Som på flere av låtene, bidrar Beams datter, Arden Beam med nydelig vokal. (Espen A. Amundsen)

CC Cowboys: «Jeg tilstår»

«Jeg tilstår» er album nummer 14 i rekken siden debuten i 1990 og selv om bandet fikk ny besetning i 2003 er produksjonen intet mindre enn oppsiktsvekkende. Det nye albumet levner heller ingen tvil om at CC Cowboys er et av Norges mest betydningsfulle rockeband og det friske lydbildet viser også at de fortsatt evner å fornye seg. Noe av æren for dét må tilskrives produsent Thomas Gallatin (Tôg), men vi kommer ikke unna låtskrivinga til frontmann Magnus Grønneberg; han treffer bredt og tekstene bærer spor av levd liv, i samme stund som de reflekterer samtiden. 

Plata byr på flere spor som skinner som diamanter. Ikke minst gjelder dette de låtene hvor Magnus Grønneberg & co har invitert med seg gjesteartister, og de har selvfølgelig valgt fra øverste hylle; Ta for eksempel den knallgode singelen «Alle nøkler har en lås», hvor Morten Abel bidrar som gjestevokalist, og den ganske hjerteskjærende og gode balladen «Når det siste bladet faller», hvor Stein Torleif Bjella er med som super duettpartner. Sistnevnte samarbeid tilfører definitivt albumet det lille ekstra. «Galskap» er også en vakker låt som jeg liker godt.

«Jeg tilstår» er et bunnsolid album fra CC Cowboys, og vitner om et band som fortsetter å være relevant i sitt fjerde tiår, idet vi bikker mot slutten på 2020-tallet. (Jon Erik Eriksen)

Levi Henriksen & The Babylon Badlands: «Sverige»

Plata åpnes med særdeles friske og energiske «Vestavind», en låt om lengselen etter Sverige pakket inn i et lydbilde fylt av el-gitarer og tangenter. På den lett dylanske «Svensk honning» dras tempoet ned samtidig som piano, gitarer og lapsteel på herlig vis vies mye plass. («Når vi går sammen hjem har vi ingen tanker om 1905»). Tredje låt ut, «Karlstad før det gryr», handler om en mann som forlater sin kjære for godt før hun har våknet opp. Utvilsomt et av albumets høydepunkter pakket inn i en forseggjort produksjon utstyrt et nydelig strykerarrangement.

Etter den sterke åpningen fortsetter det å falle mye musikalsk manna fra himmelen. Som for eksempel den sterke gospel-låta «Jeg må til Vänern for å få fred» med en tekst bestående av en god blanding av godt humør, Jesus, Johannes Døperen og hallelujastemning. En låt som utvilsomt hadde passet godt inn i Onkel Tukas musikalske univers. Lett uimotståelige «Hold fast i meg» er bokstavelig talt en drøm av en låt, der både el-gitarer og strykere leker seg i lydbildet. Teksten på vakre «Kom til meg» er både underfundig, svevende og meget sterk.

Tittellåta er en skikkelig rocker med en glimrende tekst, et nynnbart refreng og tøffe og løsslupne el-gitarer. Tekstlinjen «kanskje Pippi og Emil døde på Sveavägen» treffer litt ekstra hardt, med tanke på at tekstene på plata stort sett er utstyrt med glimt i øyet og smilefjes. «De fortapte gutta» er nok en deilig tøff-i-trynet rocker, som treffer sånn cirka umiddelbart. Igjen gjøres det plass til mye elgitar i lydbildet. Kjapt, tøft, rett på sak, ikke noe tullball. «Salme til en ung mann (som skal opp og fram) hopper så langt ned i bakken at et fall er uungåelig. Men, for et fall! Og for en låt! (EAA)

Morten Abel: «Full Of Dreams»

Så satt vi der med et nytt album fra vår alles Morten Abel i fanget. Det nye barnet har han kalt «Full Of Dreams», og det må sies at tittelen er jo riktig så vakker. Albumet er også flott i all sin miks av perfekt gitarpop, kunstrock og mer eller mindre overraskende innfall i kjent Morten Abel-stil.

Plata åpner sterkt med den gode «Good To Me»; perfekt gitarlyd og tøffe trommer, før vi får en vellykket musikalsk smeltedigel av vestlige og arabiske elementer i «Arabiata». Tittellåten er også en låt av et visst kaliber, pakket med synther og en produksjon som nesten matcher Coldplay på 2020-tallet.

«Grand Hotel» og «The Raven» oppleves begge som innovative og stilige låter, sistnevnte er abelsk historiefortelling av beste sort med nikk til Gorillaz. «Strange Nature Of Things» fungerer også fint, mens «Wonderful Feeling» er en nydelig ballade av typen kun Abel kan skrive, og falsetten på slutten er uimotståelig. Popsmeden Morten Abel er tilbake på engelsk, og han drømmer heldigvis fortsatt om noe stort. (JEE)

TeleGram: «Common Good»

Om du elsker trommer er TeleGram muligens ikke bandet for deg, men om du setter pris på vakkert utpenslede strykerarrangementer, luftige vokalharmonier og noe som kan beskrives som folkinspirert kammerpop, ja da kommer du garantert til å bli begeistret. Første gang jeg hørte «Common Good», fløy tankene, mye takket være bruk av akustiske gitarer, cello og fele, til artister som John Cale og Richard & Linda Thompson. Noe musikalske gavepakker som «August Winds» (der Marius Graff og Anne Marit Bergheim deler på mikrofonen) og «Journey», trolig er de beste eksemplene på. 

The View» er en annen musikalsk godbit, som innledes med et kor, før vokalen til Bergheim flyr inn på følsomme vinger. En melodisk og svært tiltalende låt omfavnet av et lekkert arrangement. Noe som også kan sies om finfine «Where You Go», der Graffs vokal smelter sammen med damenes på nydelig vis. 

«Journey» har en pop’ete innstilling som festet taket umiddelbart, mens balladeaktige «Vienna» er av det smellvakre slaget. En låt som ledes forsiktig og mykt framover av Bergheims stemmeprakt. Plata avsluttes på beste vis med «From Far Away» både med tanke på tekst og utførelse. En sang som treffer sånn cirka midt i sjela. At låtene, og da kanskje spesielt «Diggin’», «For The Ones» og tittellåta, er godt forankret i norsk og britisk folkemusikk, kler musikken usedvanlig godt. (EAA)

Marte Eberson: «Lights From The Ocean»

Førsteinntrykket av «Light From The Ocean» er at lydbildet er gigantisk, med tonnevis av patos, synther og klanger, men samtidig fylt av en veldig detaljrikdom som kler albumet. Etter et par gjennomlyttinger faller brikkene på plass og man forstår at det er en helhetlig tanke bak produksjonen, et konsept som kretser rundt et indre mørke, men likevel på ingen måte uten lyspunkter, hverken tekstlig eller musikalsk.

«Hurt My Soul» er en meget sterk åpning på plata. «Eyes Wide Shut» sender tankene i retning av Lana Del Rey, mens «Manhattan» er en uvirkelig vakker, jazzete sak, i hvert fall fram til den tøffe og syrete synthen kommer inn mot slutten av låten. «Hiding My Emotions» kunne vært Bertine Zetlitz, og er blant de mest tilgjengelige sporene her, mens den sterke, filmatiske duetten med Paal Flaata, «Hold You Again», flyr på vinger lånt av Julee Cruise. 

Linken til Twin Peaks er ikke fjernere enn at det gjennomsyrer produksjonen på hele plata, det litt illevarslende og filmatiske. «Start Over Again» har mye av de samme kvalitetene, og lander et sted mellom Madrugada og Ane Brun. Når albumet rundes av på den mest naturlige måte med «Ocean Light», er jeg solgt. «Lights From The Ocean» er samlet sett et vakkert album, en musikalsk opplevelse som jeg unner mange å omfavne. (JEE)

Kaja Gunnufsen: «Herper alt»

Selv sier Gunnufsen om den nye plata at den er en tidskapsel fra hennes to siste år som et emosjonelt vrak. «Herper alt» er dermed både det enkleste, og det vondeste albumet så langt i karrieren, men Gunnufsen har langt på vei lyktes med å sette ord på absurditeten i tiden vi lever i, overveldende og fremmed som den kan oppleves. 

Interessant nok opplever jeg likevel «Herper alt» som det hittil mest tilgjengelige albumet fra Gunnufsen. De sterke melodiene og den naturlige flyten i tekstene, de stilige arrangementene, instrumenteringen; alt sitter som et skudd. Aller best kommer det til uttrykk i den fenomenale andrelåten «En drøm». Det er ikke mange som skriver sterkere samtidspoesi her til lands. 

«Pyton», «Mange ting» og tittellåten er, sammen med nevnte «En drøm», alle blant det mest lekne og beste Gunnufsen har gjort. «Herper alt» er produsert av allestedsværende Kenneth Ishak. Har du sansen for Gunnufsens lett misantropiske og dysfunksjonelle vinkling på tilværelsen, har du mye å glede deg over på «Herper alt». (JEE)

Buck Meek: «The Window»

Dette er et album jeg bare blir mer og mer glad i. Det er noe med den friske produksjonen og de deilige melodiene som treffer meg litt ekstra hardt. «The Window» er en plate som bare hopper rett ut i det, og ikke bryr seg så mye om all verdens dilldall. Det er et enkelt, men også gjennomarbeidet album, der kvaliteten på låtene åpenbarer seg ganske umiddelbart.

Å løsrive seg helt fra sine kumpaner i Big Thief har neppe vært et mål for Meek med tanke på at Adrianne Lenker (vokal) dukker opp på flere låter mens James Krivchenia (keyboards, perkusjon og medprodusent) bidrar hele veien. På to av platas beste låter, «Pretty Flowers» og «Ring Of Fire» suser stemmen til Lenker rundt på vakkert vis i bakgrunnen.

Julie Hollands yndige stemme slipper til på de små mesterverkene «Can I Mend It» og «God Knows Why». Førstnevnte må, mye takket være den enkle, men oppfinnsomme produksjonen, og den herlige og svært iørefallende melodien, være en av årets beste låter. Det lekne lydbildet på «Heart In The Mirror», er helt magisk. Et lydbilde fylt med elgitarer, harpe, piano, synth og Germaine Dunes’ vakre vokal. (EAA)

Mitski: «Nothing’s About to Happen to Me»

Dette er Mitskis åttende studioalbum, og kanskje hennes beste til nå. Amerikaneren med det svensklydende navnet Patrick Hyland har som vanlig produsert. Denne gangen bidrar Hyland til at Mitski glir enda lengre inn i et filmatisk landskap, ikke ulikt Lana Del Rey, mens de svært orkestrerte arrangementene gjør lydbildet til noe helt eget, som du sjelden hører på plate i disse dager.  

Plata åpner smukt i folk-land med «In a Lake», før den hektende singelen «Where’s My Phone?» overtar. Den høres ut som en blanding av Courtney Barnett og Noel Gallaghers High Flying Birds, og er en sånn låt som gjør deg ør, men som er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Både den rocka «If I Leave» og «That White Cat» får meg til å tenke på PJ Harvey anno 1995.

«I’ll Change for You» er en perle av en ballade av den typen Billie Eilish skulle ønske hun hadde skrevet. Nydelig og profesjonell orkestrering igjen, og koringen på «Charon’s Obol», den må bare høres! Friske og svært melodiøse «Rules» med trombone, trompet, flygelhorn og pedalsteel, er også kanonbra. «Nothing’s About to Happen to Me» rykker oppover på lista over årets mest spennende album for hver gjennomlytting. (JEE)

Norma: «Country Catering»

Norma spiller festlig americana med trestemte harmonier, sjanglete gitarer og pedalsteel. De har latt seg inspirere av legender som Poco og Grateful Dead og nyere band som Wilco og GospelbeacH, eller som de selv presiserer i pressemeldinga: «Norma er fostret opp på ærlige halvlitere på Siste Reis pub og studieturer over grensa til Sverige.» Haha, ja, det tror vi på!

De fire musikerne er ikke redde for å leke med sjangerkonvensjoner og manøvrerer ganske fritt mellom det melodiske og det eksperimentelle. Vokalist og frontmann Jørgen Nilsen har en slags ironisk distanse i framføringa som tilfører bandet tiltrengt egenart, og som bidrar til noe beatlesk og psykedelisk i lydbildet (hør for eksempel på brillefine «End Run» eller «Might as Well Be Mine»). 

Norma har siden starten jobbet i tett samarbeid med produsent Simen Følstad Nilsen (Aiming for Enrike, Embla and the Karidotters) og den samme Nilsen trakterer pedalsteel som om han ikke har gjort annet. (JEE)

True Lies: «1st impression #2»

«Goddess» er fylt med så mye elektrisk trøkk, deilige koringer og blåsere at resultatet høres ut som en eksepsjonelt god miks av Southside Johnny og The Rainmakers. Rett og slett en jæskla bra og veldig tøff åpning, som dundrer inn i påfølgende «Wildwoods» der vokalen til Per Olin minner så mye om den gamle Popklikk-helten Warren Zevon, at det nesten er nifst. Men, du verden så fett det låter!

Tredje låt ut, «Senses», er så melodiøs og lett å like jeg har gått og nynnet på den i flere dager. En herlig gitar-solo, et sprettent piano/keyboard og herlig koring gjør susen og vel så det. Den åpne og luftige produksjonen tilfører låta en fin blanding av spenst og melodiøsitet. Etter å ha gjennomført et musikalsk hattrick av beste sort, bare fortsetter bandet å pøse på med en haug meg knallsterke og rocka låter der gode melodier og musikalsk trøkk er hovedingrediensene. 

Med «1st impression #2» viser True Lies at rocken lever i beste velgående. Vi snakker fremragende låter, trøkk,  rock’n’roll og særdeles god stemning, levert av et band som trolig aldri har vært bedre. Det er med andre ord ikke bare Zlatan som ruler i Malmø City, Sweden. Og sist, men ikke mist – noen løgner er faktisk sanne. Tro det eller ei. (EAA)

Jeremy Ivey: «It’s Shape Will Reveal Itself»

I Colorado bodde Ivey i telt; i Boston var han en hjemløs. Etter hvert førte veien ham til Nashville, hvor han traff selveste Margo Price. Samarbeidet ble til søt musikk og de to giftet seg i 2008. Etter år med hardt arbeid opplevde paret endelig den suksessen de hadde drømt om i 2016, da Margos kritikerroste album «Midwest Farmer’s Daughter», som hun skrev og spilte inn med Ivey, tok verdenen med storm. Litt av en reise!

Ivey selv har gitt ut soloalbum siden 2019. Der den siste plata til Price endte med å få et litt for kommersielt Nashville-sound etter min smak, byr den ferske skiva til ektemannen på nærmest det motsatte. Her får vi herlig alternativ country med rikelige dryss fra musikkhistorien. 

Først ut er den lett skranglete og samfunnskritiske «Edge of Darkness» og «Don’t Sleep on Your Dreams», som begge parafraserer Leonard Cohen. «For Someday» lander et sted mellom The Beatles og Neil Young, mens «Walk With Me» har kvaliteter som hentet fra Robbie Robertson. Andre referanser som kommer meg i hug, er Tyler Ramsey og MJ Lenderman. Avslutningsvis lar vi oss sjarmere i senk av barnestemmen på «Little Bird». «It’s Shape Will Reveal Itself» er en sjarmerende plate fra en amerikansk artist som tør å gå egne veier. (JEE)

Ratboys: «Singin’ to an Empty Chair»

Fordi Ratboys ikke er redd for å leke seg innenfor flere musikalske sjangre er resultatet en fin miks av powerpop, country og indiepop der gitarbruken i enkelte partier nærmer seg noe som kan beskrives som eksperimentell og støyete rock.   

Det hele settes i gang med  «Open Up», en fin og dvelende sang som holder seg i det samme sporet hele veien. Julie Steiners lyse og innbydende vokal svever rundt i det romslige lydbildet der både gitarene og trommene tiltar i styrke etter hvert som låta skrider fremover, før det roes ned igjen mot slutten. Påfølgende «Know You Then» leker seg innen powerpop-sjangeren, en låt fylt med el-gitarer og takfast tromming. «Anywhere» er en killer av av låt som bobler over av overskudd. Refrenget sitter som et skudd, akkurat som el-gitarene som tidvis flyr veggimellom.

På omtrent cirka like fine «Penny In The Lake», beveger vi oss over i et countryinspirert landskap. Noe som også gjelder vakre og slentrende «Strange Love». «The World, So Madly» er en melodiøs og ganske lettbent poplåt der el-gitarene slippes til når det passer seg. En låt det er vanskelig ikke å bli litt ekstra glad i. «I Just Want to Know the Truth» fremstår som et av platas sterkeste kort. Jada, åtte minutter og 29 sekunder er lenge, men om det gjøres med stil, variasjon og lydbildet er både nedpå og dynamisk på en og samme tid, er det bare å applaudere. (EAA)

Lande Hekt: «Lucky Now»

Lande Hekt har i det stille blitt en av de fremste låtskrivere på den britiske undergrunnsscenen. Hekt startet sin karriere som frontdame i det politiske satire–/pønkbandet Muncie Girls, men har gått en lang vei siden den gang. På solodebuten «Going To Hell» (2021) og oppfølgeren «House Without a View» (2022), som vi omtalte her i Popklikk, utforsket Hekt sin skeive identitet og barndomstraumer gjennom varm og inderlig indiepop.

«Lucky Now», er blitt til i samarbeid med produsent Matthew Simms (Wire, It Hugs Back). Skiva viser en mer moden og selvsikker versjon av Lande Hekt. Det åpner på forbilledlig måte med «Kitchen II», mens den påfølgende tittellåten har et refreng som må være det mest fengende Hekt har skrevet. «Favourite Pair of Shoes» er en annen favoritt på plata, med et herlig gitar-hook og mannlig backing-vokal. Andre godbiter er «My Imaginary Friend» og sistelåten «Coming Home».

Hekt har tradisjonelt hentet inspirasjon fra band som The Wedding Present, The Sundays och The Replacements. I arbeidet med den nye skiva er hun tydelig inspirert av 80-tallets twee- og jangle-pop, som The Pastels, Tallulah Gosh og The Bats, pluss litt Cure-gitar. «Lucky Now» er et mer produsert album enn de foregående, men i likhet med den sjarmerende forgjengeren «House Without a View», får vi plenty av gode melodier og usnobbete gitarspill. (JEE)