Plateanmeldelse: Wet Leg – «moisturizer» (album, 2025)
For tre år siden tok Wet Leg verden på senga med sitt knallsterke og selvtitulerte debutalbum. En herlig vitamininnsprøytning av et album som ble svært godt mottatt her på Popklikk (https://www.popklikk.no/musikk/en-herlig-vitamininnsproyting/).
Med låter som «Being in Love», «Wet Dream og «Chaise Longue», traff duoen Rhian Teasdale og Hester Chambers fra Isle of Wight, definitivt en musikalsk nerve som resulterte i både høythengende priser og mye oppmerksomhet.
Oppfølgeren, «moisturizer», som ble sluppet for et par uker siden, fremstår per nå som enda bedre enn debuten. Så her snakker vi altså ikke om «det vanskelige andrealbumet», snarere tvert i mot, for der debuten var noe ujevn oppleves «moisturizer» som et mer gjennomarbeidet og hardtslående album enn forgjengeren. At Teasdale og Chambers fremdeles er både rappkjefta og morsomme, er det heller ingen tvil om.
Denne gangen har Teasdale og Chambers utvidet bandet med tre medlemmer. Henry Holmes, Josh Mobaraki og Ellis Durand er nå å betrakte som faste medlemmer i Wet Leg, noe som også innebærer at de er med i selve skriveprosessen.
Tittelen på plata er inspirert av Bon Ivers album, «For Emma, Forever Ago», som ble unnfanget i en hytte dypt inne i en skog. En inspirasjon som resulterte i at femmerbanden leide seg et hus på landet (Soutworld, Suffolk) da de skulle lage plata. Et kreativt kollektiv der de sammen klekket ut ideer og så på horrorfilmer. Et nærmest hermetisk lukket univers med kallenavnet «Moisturizer Alley» der fantasi og virkelighet levde side ved side.
Resultatet ble «moisturizer», et album som er veldig langt unna Bon Iver, buekorps, og lyden av akustiske gitarer. Men, det hadde vi jo heller ikke forventet. Derimot får vi servert energiske og tettsittende låter, pakket inn i et tidvis metallisk lydbilde der lyden av bass, trommer, el-gitar og synther, med to unntak, pisker låtene framover.
De tre åpningslåtene, «CPR», «liquidize» og «catch these fits», er både frekke, tette og svært innbydende. Med vokalen til Teasdale klint inn i øret oppleves låtene som massive adrenalin-kick med opptil flere kickass-meldinger i monitor. Noe som fungerer så godt som optimalt for denne skribenten. At musikken nå og da kan minne om artister som The Breeders, Pixies, Artic Monkeys og Strokes, er selvfølgelig kun et kvalitetstegn.
På spor fire, «davina mccoll», skrus tempoet ned og meloditeften opp. Noe som må sies å være et svært vellykket grep etter å ha blitt overfalt av tre låter som alle tar bomba fra tieren.
Deretter følger lett skumle og goth-aktige «jennifers body», som takker for seg etter 145 svært vellykkede sekunder slik at ekstremt vanedannende og hook-pregede «mangetout» kan få utfolde seg i all sin prakt (med en tekst som ikke nødvendigvis passer for fromme ører).
Og slik kunne jeg fortatt å pøse ut positivt ladede adjektiver om de resterende låtene, som for det meste følger den samme intense og rett-på-sak formelen som de ovennevnte låtene. Unntakene er svært melodiøse og nesten pop-aktige «don’t speak» og saktegående og balladeaktige «11:21» som sakte men sikkert smyger seg inn på lytteren. På sistnevte tillater Teasdale, med stort hell», å tøye litt fram og tilbake på stemmebåndet.
At plata avsluttes med en skikkelig «trøkker» av en låt, festlige og iørefallende «u and me at home», skulle bare mangle med tanke på at «moisturizer» er en plate fylt med så mye overskudd at man som lytter ikke vil at festen skal ta slutt. Så da gjenstår der bare å rykke tilbake til start og begynne på nytt.
Foto: Promo
