Sommeren har vært lang og varm. Særlig for sånne som meg som ikke er så glad i varmen. Men sola, ja den setter jeg selvfølgelig pris på. Noe annet jeg setter pris på er Bruce Springsteen og hans musikalske univers, mannen som for noen uker siden slapp «Tracks II: The Lost Albums».
Vi snakker 83 låter fordelt på sju album som Popklikk-Jon Erik beskrev på følgende vis i sin fine anmeldelse av utgivelsen her på Popklikk: «‘Tracks II: The Lost Albums’ inneholder selvfølgelig ulike faser av Springsteens arbeid. ‘LA Garage Sessions ’83’ byr på rå, lo-fi-innspillinger som minner om perioden mellom ‘Nebraska’ og ‘Born in the U.S.A.’. ‘Somewhere North of Nashville’ lener seg mot countryrock, ‘Inyo’ består av typiske spaghettiwestern-temaer, ‘Perfect World’ og ‘Twilight Hours’ utforsker filmatiske, melankolske lydlandskap, ‘Faithless’ byr på åndelig, filmatisk atmosfære, mens ‘Streets of Philadelphia Sessions’ sier seg selv. Alt fra et langt liv og en mangslungen karriere.»
I løpet av sommeren har jeg brukt ganske mye tid på denne monumentale utgivelsen. En litt sånn nå og da tilnærming har det vært, og ikke alle de sju platene har fått like mye oppmerksomhet. Konklusjonen er likevel at «Tracks II» er nesten uvirkelig bra over stort sett hele fjøla. Likevel er det særlig «Streets of Philadelphia Sessions» jeg i stadig større grad har vendt tilbake til. Et album som meget mulig kan være Springsteens beste siden «Tunnel Of Love» (1987).
Før jeg gir meg i kast med «Streets of Philadelphia Sessions», må det understrekes at jeg setter pris på opptil flere av platene til Springsteen post «Tunnel Of Love». Det finnes stort sett alltid noe å glede seg over når sjefen slipper plater, selv om helheten ikke alltid treffer blink.
«Streets of Philadelphia Sessions» så dagens lys i kjølvannet av suksessen med låta «Street of Philadelphia» (1993) som var laget til filmen «Philadelphia». Albumet var planlagt å slippes i 1995, tre år etter «Human Touch» og «Lucky Town», som begge ble sluppet den 31. mars 1992. To plater jeg aldri har fått under huden, selv om sistnevnte kan skilte med sterke låter som tittellåta, «Better Days», «If I Should Fall Behind» og «My Beautiful Reward». Hovedårsaken til dette skyldes det tidvis glattpolerte og sjelløse lydbildet, som særlig er fremtredende på «Human Touch» der særlig lyden på trommene ødelegger mye av opplevelsen.
Selv om jeg nå – 31 år etter at plata ble laget, bare blir mer og mer bergtatt av «Streets of Philadelphia Sessions», hadde jeg neppe blitt like imponert om plata hadde blitt sluppet i 1995. For å bli servert et album bygd opp rundt synthesizere og loops puttet inn i et relativt kjølig og nakent lydbilde, var garantert ikke det jeg ønsket meg etter «Human Touch» og «Better Days». For øverst på ønskelista stod utvilsomt en gjenforening av Springsteen og E Street Band. Et ønske som er mange lysår unna musikken som befinner seg på «Streets of Philadelphia-sessions», der så godt som alle spor av E Street Band er visket ut.
Når man lytter på «Streets of Philadelphia Sessions», er det lett å høre at Springsteen har latt seg inspirere av datidens temporære musikk med fokus på rytmer og beats som for eksempel vestkyst hiphop der bruk av synth, tromme-loops og trommemaskiner ble tatt mye i bruk. Vi snakker med andre ord om helt andre musikalske verktøy og innspillingsmetoder enn det Springsteen tidligere hadde tatt i bruk.
Resultatet er en plate der de nye ideene gis så mye plass i lydbildet at de også blir den røde tråden de fleste av låtene knagges på. Men ikke for enhver pris og hele tiden. På to av platas sterkeste spor, «The Little Things» og «One Beautiful Morning», er det først og fremst vintage-Springsteen som trekker vinnerloddene. Førstnevnte er en aldeles nydelig ballade med plass til både en cello, fiolin og svært fintfølende bruk av synth. På energiske og svært iørefallende «One Beautiful Morning», kjøres det på med elgitarer og deilig gospelaktig koring fra kona og to av hennes venninner.
På låter som «Blind Spot», «We Fell Down» og «Between Heaven And Earth», der Springsteen gjør nesten alt selv, er de nevnte inspirasjonskildene derimot svært tilstedeværende. Noe som fungerer noe så til de grader. At «Blind Spot» er platas åpningsspor, er neppe tilfeldig. For her viser Springsteen at han definitivt mener alvor med tanke på fornyelse og musikalsk nysgjerrighet.
Selv om Springsteen i denne perioden levde et godt liv som lykkelig, nygift småbarnsfar, er flere av tekstene på «Streets of Philadelphia Sessions» blant hans mørkeste. Noe han forklarer på følgende måte:
«That was just the theme that I locked in on at that moment. I don’t really know why. Patti and I, we were having a great time in California. But sometimes if you lock into one song you like then you follow that thread. I had this song ‘Blind Spot,’ and I followed that thread through the rest of the record. It was a very dark album which was one of the reasons, maybe, that it didn’t come out at the time that I recorded it.»
Platas beste eksempel på dette er «Something In The Well», en låt fylt med så mye uhygge og uro, at følelsen av at noen iakttar meg fra skyggenes dal sniker seg inn hver gang jeg hører den. En låt der det skrinne og minimalistiske lydbildet og den urovekkende teksten utfyller hverandre på perfekt vis. Et lydbilde der både utsøkt bruk av fiolin og elgitar, tilfører plata en ekstra dose uhygge. På lett sakrale «We Fell Down», åpnes det i det minste opp for at livet må gå videre selv når virkeligheten treffer den berømte veggen med full styrke.
Det er kanskje bare meg, men på låter som «Blind Spot», «Maybe I Don’t Know You» og «Waiting At The End Of The World», flyr tankene ofte til Twin Peaks lett urovekkende univers. Noe som først og fremst skyldes lydbildet, men tekstene på de to førstnevnte låtene er definitivt også med på å mane frem en stemning der både uhygge og ambivalente følelser popper opp rett som det er. «Maybe I Don’t Know You» er fylt med så mange mørke skyer at man som lytter nesten kan føle at luften snører seg sammen.
«Secret Garden», som ble sluppet i en annen versjon på Springsteens «Greatest Hits» i 1995, flyter sakte avgårde kun omgitt av tromme-loops og behagelig bruk av synth. En fin låt, som foruten å gi meg litt «Tunnel Of Love»-vibber, også drister seg til å smile litt i solnedgangen. Noe man også kan si om særdeles vakre «Between Heaven And Earth», en låt der el-gitarene skimrer mellom tromme-loops og svevende synth.
Plata avsluttes på mer tradisjonelt, men like fullt fint vis med «Farewell Party», en ballade-aktig sang som også kunne passet inn på mange av Springsteens album. Utstyrt med en tilbakeskuende tekst om noe vakkert som til slutt falt i grus, gjenspeiler låta det tekstlige innholdet i brorparten av låtene på plata.
Fordi Springsteen, som hadde gitt ut tre album på rad som alle dveler rundt relasjoner, følte at et fjerde album med den samme tematikken kunne bli for mye av det gode, ble «Streets of Philadelphia Sessions» lagt på hylla inntil videre. Men nå er det heldigvis blant oss. Det myteomspunnede albumet mange har vært nysgjerrige på.
Mens jeg skriver disse ordene, har jeg hele tiden lyttet på plata. Og akkurat nå, i det jeg er i ferd med å avslutte skriveriene, er jeg hellig overbevist om at «Streets of Philadelphia Sessions» er noe av det fineste, beste og originale Springsteen har laget så langt i karrieren. Et mesterverk? Ja, jeg tror faktisk det.
Foto: Sony Music (promo)
