Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til det vi mener er blant de 35 beste platene april, mai og juni i år. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet.
(Les om hva Popklikk mener er de beste platene som ble sluppet i januar, februar og mars i år her: https://www.popklikk.no/musikk/musikkanmeldelser-musikk/arets-35-beste-plater-sa-langt-i-ar-2025/)
Platene er ikke rangert! Her han du lese anmeldelser av alle platene, og høre en ekstremt sterk spilleliste bestående av én låt fra hvert album:
Bruce Springsteen: «Tracks II: The Lost Albums»
«Tracks II: The Lost Albums» inneholder selvfølgelig ulike faser av Springsteens arbeid. «LA Garage Sessions ’83» byr på rå, lo-fi-innspillinger som minner om perioden mellom «Nebraska» og «Born in the U.S.A.», «Somewhere North of Nashville» lener seg mot countryrock, «Inyo» består av typiske spaghettiwestern-temaer, «Perfect World» og «Twilight Hours» utforsker filmatiske, melankolske lydlandskap, «Faithless» byr på åndelig, filmatisk atmosfære, mens «Streets og Philadelphia Sessions» sier seg selv. Alt fra et langt liv og en mangslungen karriere.
I et intervju med Vulture i 2017 skal Springsteen selv ha forklart at platene aldri hadde blitt utgitt fordi de ikke føltes ‘essensielle’ for ham. Det er nesten ikke til å fatte når man hører «The Lost Albums» – det meste av materialet overgår alle forventninger og må betegnes som mesterverk. Intet mindre.
Personlig er jeg vilt begeistret for de melodiøse tingene på både «Perfect World», «Faithless» og «Twilight Hours», og det utrolige nivået på restmaterialet fra «Streets Of Philadelphia Sessions», men det er selvfølgelig en smakssak. Andre vil elske countryrocken eller det tidlige materialet fra garasjesesjonen. (Jon Erik Eriksen)
Robert Forster: «Stawberries»
Robert Forster har en helt egen evne til å lage bilder i hodet, og sette ord på følelser, stemninger, observasjoner, slik bare god litteratur egentlig er i stand til, og med en god dråpe veldig forstersk vittighet. På «Strawberries» er forteller-talentet Robert Forster i sitt ess.
Aller best er den nesten åtte minutter lange novellen «Breakfast on the Train», der et møte mellom to gamle skolevenner blir til en heftig date. En akustisk-dominert triumf, og rett og slett noe av det aller beste Forster har gjort. Tittelsporet er en fornøyelig, livsfeirende jazz-aktig duett med kona Karin Bäumler.
Men variasjonen i hvem som er tekstenes protagonister forteller mye om Forsters litterære egenskaper. «Foolish I Know» handler for eksempel om en homofil mann som forelsker seg i en hetero – forbuden frukt og dets komplikasjoner. Musikalsk er vi mest i den poppete enden av Forsters mangefasetterte univers, men ikke uten små stikk som biter og pirrer. Sistelåta «Diamonds» byr på deilig disharmoni og akkurat passende doser frijazz-saksofon. (Morten Solli)
Pulp: «More»
De to åpningslåtene, «Spike Island» og «Tina», er musikalsk gull. Vi snakker klassiske Pulp-låter pakket inn i et utrolig fett og fyldig lydbilde, der Cockers lett gjenkjennelige vokal, synth, strykere, piano, gitarer og svært tettsittende tromming, tilfører låtene enorm musikalsk spenst.
På «Grown Ups» og «Slow Jam», skrus tempoet ned en smule, noe som gir Cockers «pratestemme» enda mer tumleplass i et lydbilde som på førstnevnte preges av korte og effektive gitarriff, mens strykere og en relativ «tung» bass får dominere på «Slow Jam». Man kan trygt si at Cocker lever seg inn i musikken med tekster som i stor grad handler om å eldes med både stil, verdighet med en akkurat passe stor dose glimt i øyet. Festen fortsetter med uforminsket kraft til morgengry da «A Sunset» avslutter det hele på en nydelig og akkurat passe lavmælt måte.
For undertegnede leverer «More» på alle nivåer, det være seg melodier, tekster, arrangementer eller lydbildet. Om jeg er overrasket? Nei, egentlig ikke, for med tanke på at det er Jarvis Cocker som styrer skuta, kan det umulig gå galt. For om vi forholder oss til musikkvitenskapen, er det nærmest som en naturlov å regne. (Espen A. Amundsen)
Van Morrison: «Remembering Now»
På «Remembering Now» banker 79 år gamle Van Morrison så hardt på døra, at den åpnet seg før undertegnede var i nærheten av å rekke fram. Og da var det gjort, for fjorten låter senere var jeg i nærheten av noe som, om jeg skal dra på litt ekstra, muligens kan beskrives som den sjuende himmel.
Det varme og luftige lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter (jada, mye hammondorgel), gitarer, blåsere (jada, mye saksofon), nydelige koringer, vidunderlige strykearrangementer og Van Morrisons vokal, som både til sammen og hver for seg, skaper musikalsk magi hele plata gjennom. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt nok en vokalist som synger bedre enn ham i hele universet.
Det tilhører sjeldenhetene at jeg orker å høre på et album i ett strekk som varer i 68 minutter spredd over 14 låter, men «Remembering Now» er definitivt et unntak. For når musikken er så til de grader oppløftende og tilstedeværende, forsvinner tidsbegrepet for min del rett ut av vinduet. Om «Remember Nowing » kan måle seg med tidligere Van Morrison-klassikere, vil tiden vise, men det er ingen tvil om The Belfast Cowboy har laget sitt beste album på veldig, veldig lenge. (EAA)
Tor Thomassen: «Utålmodige hjerte»
«Utålmodige hjerte» er inspirert av den skandinaviske viserock-tradisjonen, men drar også inn elementer fra blues og britisk folk, og fra det orkestrerte 60-70 talls singer/songwriter-lydbildet. Det store lydbildet er helt klart Thomassens signatur, en slags ‘big music’ fra det fjellhöga nord. Thomassen går heller ikke av veien for å ha følelsene blottet og hjertet utenpå kroppen, og han lar det gjenspeiles både i stemmebruk og tekster.
Personlig favoritt på plata er melankolske og stemningsfulle «Kunsten å lide». En kunst Thomassen høres ut til å beherske til fulle. Men du verden, det er massevis av favoritter i twist-posen: «Tusen milliarda stjerne», «Ei natt tel», de glimrende balladene «Diamanta» og «Kunsten å lide» og den sassy «Æ har vært på det fjellet».
På flere av nøkkelsporene får vi servert folkrock a la The Waterboys, som på «Nattas vind e hjemløs», «Kjenne Ingenting» og på avslutningsbluesen «Dine øya e som havet». Thomassen imponerte som frontfigur i Vishnu og i The Late Great. Her er han på tur mot det fjellet under eget navn, ikke alene, men sammen med kompetente bandkamerater i Tromsø. (JEE)
Restore to Past: «Fred & Jenny»
Bidragsyterne rundt Kristian Romsøe, som har skrevet alle sangene på «Fred & Jenny», og medhjelper Anders Møller, har alltid vært en dynamisk øvelse. På Restore to Past sin forrige plata ble for eksempel vokalist Solgunn Ivana Valstad dratt opp av hatten med stort hell. Og, ja da, hun er heldigvis fremdeles med og bidrar også denne gangen med store mengder stemmeprakt av ypperste klasse.
På låter som «Any Faster Track» og «The Accountant’s Appeal», vandrer tankene til FM/AOR-inspirert musikk og da kanskje spesielt band som REO Speedwagon, Journey og Foreigner, noe som tilfører musikken både en ekstra melodisk glans og en småtøff og akkurat passe strømlinjet dimensjon. Om man legger til at ekko fra artister som Fleetwood Mac, Eagles, Cheap Trick, Tom Petty og ABBA dukker opp underveis, sier det seg selv at resultatet blir mer enn godt nok for sånne som meg.
«Fred & Jenny» åpner med spretne og svært iørefallende «The Forever Young Ones», som etterfølges av minst like melodiøse og lekne «Consider Me In» før nydelige og balladepregede «Oslo June 2012» entrer scenen. Og slik bare fortsetter det – den ene knall-låten etter den andre fyller rommet med den største selvfølgelighet. Noe som gjør det fullstendig overflødig å trekke frem favorittlåter. (EAA)
Matt Berninger: «Get Sunk»
The National-frontmannen Matt Berninger stortrives tydeligvis ‘på egen hånd’ på «Get Sunk». Albumet er bortimot perfekt og strutter av et overskudd vi knapt har hørt fra den kanten før. Fra første stund får vi den fantastiske «Inland Ocean». Et overraskende originalt arrangement og en oppfinnsom produksjon. Den utrolig tøffe «Bonnet of Pins» minner litt om Morrissey på sitt aller beste. Vi får servert gitarsolo og gode greier!
«Frozen Oranges» kommer med deilige blåse-partier, nydelig ro i pianoet og innovativt arrangement. «Breaking Into Acting» er en duett med en annen av mine favoritter, Hand Habits. Så kommer en av mine absolutte favoritter på skiva, den fenomenale spoken word-låten «Nowhere Special». Ah, himmel og hav! Sjekk ut bakgrunnsvokalen og gitararbeidet, det er intet mindre enn førsteklasses. Selv om Berninger har fått litt låtskriverhjelp her og der, har han selv satt signaturen på de fleste låtene.
Avslutningsvis får vi sterke «Silver Jeep» som Berninger gjør sammen med Ronboy, mens samtidskommentaren «Times Of Difficulty» selvfølgelig runder av det hele. «Get Sunk» er en gledelig overraskelse, et gjennomarbeidet og nydelig produsert album, langt bedre enn solodebuten fra Berninger og minst like bra som noe The National har gjort de siste femten årene. (JEE)
El Cartel: «Fronteras»
Det er neppe særlig dristig å hevde at El Cartel har latt seg inspirere av band som Calexico og Los Lobos, men gjengen makter utvilsomt også å skape sitt eget musikalske avtrykk på «Fronteras». Noe som i stor grad skyldes Norbæks glassklare vokal, finurlige arrangementer og en sombrero fylt med svært tiltalende og melodisterke låter.
Selv om lydbildet på flere av låtene på beste mariachi-vis er fylt med vitale trompeter, intense el-gitarer, trekkspill og et lite utvalg av kastanjetter, består også plata av mange låter der tempoet skrus ned ganske mange hakk. Et grep som tilfører musikken både variasjon og flere strenger å spille på. For selv når musikken lener seg litt bakover i stolen, inntar ikke nødvendigvis verken trompetene eller gitarene den samme liggestillingen. Noe fantastiske «Don Alvarado Drive» er et glimrende eksempel på. En i utgangspunktet rolig låt der trompetene tilfører låten både vitalitet og melodiøs kraft.
Plata er produsert på beste vis av Magnus Abelsen (The Navigators) i hans eget City Life Studio som ligger sånn cirka midt i Fredrikstad City. En by uten ørken, men med et band som spiller som om de befinner seg midt i en. Fordi «Fronteras» med letthet kan beskrives som et svært vellykket debutalbum, er det heller ikke vanskelig å anbefale alle platas elleve låter. (EAA)
HAIM: «I guit»
Søstrene Este, Danielle og Alana Haim fra Los Angeles har siden 2014 gitt ut tre album som har fått mye oppmerksomhet, og nå er de her endelig med sitt fjerde, «I guit». På den glimrende forgjengeren «Woman In Music PT. III» fra 2020, gikk tankene ofte til artister som for eksempel Fleetwood Mac og Vampire Weekend.
På «I guit» skrus energinivået et par hakk opp samtidig som lydbildet tilføres et mer elektronisk tilsnitt enn tilfellet var på forgjengeren, noe den knallsterke singelen «Relationships» er et herlig eksempel på. Plate åpner på forrykende vis med «Gone», der det lånes friskt fra både George Michaels «Freedom» og Stones’ «Sympathy for the Devil», før det roes en smule ned på fine «All over me».
Deretter følger to av platas sterkeste spor, «Down to be wrong» og «Take me back». Sistnevte, som har minst en maurtue i rumpe, fyker ut av startblokkene før tempoet skrus noe ned etter hvert. «I quit» består av en drøss knallsterke spor der særlig de ovennevnte låtene samt nydelige og såre låter som «The Farm», «Cry» og «Try to feel my pain», biter seg fast. (EAA)
Valerie June: «Owls, Omens and Oracles»
Valerie June er ingen Aretha Franklin! Til å drive med soul er stemmen høyst uvanlig, i så stor grad at den heller mot skingrende og metallisk. Men nettopp det understreker at dybden i soulmusikk har niks med vokalgymnastikk å gjøre, som altfor mange vokalistspirer ser ut til å tro. Jeg mistenker at produsent M Ward har holdt autotune (som sikrer «rene» toner) på trygg avstand i studio. Heldigvis!
Det som slår meg er hvordan Junes tråkker i velkjente stier som mest av alt slekter på klassisk soulmusikk, folk og country, men samtidig løfter uttrykket med en originalitet utsprunget av låstskriverevner av det sjeldne kaliberet.
Det er stort sett korte låter, 2-3 minutter, som spenner fra saftig soultrøkk med blåsere og høy gitar, som i den svært fengende åpneren «Joy Joy», til sparsomt instrumentert og forsiktig folk og country. En av de fineste låtene heter faktisk «My Life is a Country Song», der June understreker at dette ikke betyr at sangen nødvendigvis må være trist. Og de nære ting, små gleder, lys i mørke, håp i fortvilelsen er i stor grad de tekstlige temaene her. Et annet høydepunkt er den pop-aktige«Trust the Path». (MS)
Amazing Space: «Parallel Dreams» (album, 2025)
Amazing Space er et nytt indie-navn fra Bergen. Bandets debutalbum, «Parallel Dreams», er solid forankret i americana-sjangeren, men gutta henter også inspirasjon fra shoegaze, synthwave og krautrock. Hør for eksempel den mektige «The Solid Might Recede». Jeg får assosiasjoner til både Pink Floyd og Manic Street Preachers.
«Parallel Dreams» består av åtte overraskende sterke spor med flotte vokalharmonier, luftige gitarsoloer og drømmende analoge synther. Til alt overmål bidrar Charlie Hall fra The War on Drugs med trommer på albumet. Dette kommer spesielt til utrykk på «Ode to You», nydelige «I’m in Reverse» og ikke minst i den fenomenalt episke sistelåten «My Rubicon». Det bråkete halepartiet er ren ekstase for et indiehjerte.
Med eller uten hjelp, fremfor alt har dette utvalget av musikere fra bergensbølgen laget et ekstremt raust, detaljrikt og godt produsert album. Anbefales varmt av denne redaksjonen. (JEE)
King Hüsky: «King Hüsky»
Musikken på Vidar Landa, aka King Hüsky, sitt første soloalbum, er skreddersydd for stort sett de fleste av Popklikks skribenter. Brorparten av låtene ratter av gårde på et hav av gitarer omgitt av et luftig lydbilde der det også er plass til deilige strykearrangementer, lune syntdrag og koringer.
De fire singlene, «Heads Above Water», «Running», «Wish I Had A Dog» og «Lately I’ve Been Thinking Of Your Mother», er så avhengighetsskapende at man er skikkelig på kjøret etter kun noen små doser. Vi snakker musikalsk rus av beste sort. Noe man også kan si om de fem andre låtene på plata. Akkurat nå har jeg for eksempel fullstendig dilla på «Change Of Heart» og «Label Night», to ekstremt sjarmerende og fremadstormende låter.
Sagt med andre ord: På King Hüskeys debutalbum møtes energisk gitarrock og smart pop på en så fortreffelig måte at endorfiner i lytterens kropp går fullstendig bananas nesten før man har begynt. Noe som må sies å være smått genialt i en verden som trygler om gode musikalske opplevelse. (EAA)
Steget: «Till längtan och horisonten»
Steget en en duo fra Göteborg bestående av Matilda Sjöström og Nils Dahl som så dagens lys i 2008. Duoen elsker lyden av tangenter, og da spesielt piano, men de er på ingen måte redde for, med god hjelp av en haug musikere, å slenge inn både noen strykere og blåsere underveis.
«Till längtan och horisonten» består av ni låter som veksler mellom nydelig arrangerte pianoballader, opptempo-låter og tyngre og mer utfordrende låter. Musikk som får meg til å tenke på en fin miks av artister som Eva Dahlgren, Annika Norlin eller Thåström kunne laget på en god dag. På noen av de mest pianobaserte låtene dukker også en relativ ung versjon av Elton John opp i ligninga.
Produksjonen og de nydelige arrangementene løfter musikken flere hakk, og stemmen til Matilda Sjöström er både vakker og intens på en og samme tid. Når Sjöström og Dahl deler på vokalen, som for eksempel på herlige og lett proggete «Snea små kvarter» og «Vem ska rädda mig», gnistrer det skikkelig til. Plata åpner med den utsøkte pianoballaden «Alla pratar om», der Sjötröms stemme omfavnes av et deilig strykerarrangement. Deretter følger fullstendig uimotståelige og poppete «Från HB och skogar». (EAA)
The Impossible Green: «Quicksilver Daydream»
Trondheimsbandet The Impossible Green fortsetter ufortrødent der de slapp på fjorårets album «In Technicolor», og serverer også denne gangen melodiøse låter i krysningen mellom americana, rock og powerpop, med andre ord et sted mellom Pogo Pops og Madrugada.
Bandet er i ferd med å seile opp som et av de store navnene i norsk rock. Skiva tar ingen omveier, men går rett på sak og åpner med den finfine powerpop-låten «Hotel Continental Blues». «Sheepless» og bluesrockeren «I Want Your Money», har begge mange gode kvaliteter, men for undertegnede sin del er det tittellåten som virkelig setter standarden. Dette er en sann perle av en låt, som hører hjemme et sted i landskapet til Springsteen eller The War On Drugs. Gitararbeidet er nydelig.
Mot slutten av plata får vi to låter som på et vis henger sammen og som må ses på som et hovedverk så langt i bandets karriere: Den mer akustiske «Blinding Light Pt. 1» og den mer rocka «Blinding Light Pt. 2». Mathias Angelhus får virkelig vist hva han er god for som rockevokalist på disse låtene, og god, det er han. Pass opp for The Impossible Green, folkens, for nå kommer de og tar deg! (JEE)
Soft Ride: «Southern Lands»
Åpningslåta, «Sun Astray», begynner med et lite regn av kassegitarer før deilige elektriske riff overtar styringa. Vi snakker perfekt solskinnsrock ikke ulikt det band som GospelbeacH, Beachwood Sparks, Tyde og SUSTO holder på med. Mot slutten av låta legges det inn noen psykedeliske vibber før neste godbit, «Darker Hearts», sømløst sklir over målstreken. En låt der det ryddes plass til både slidegitar og saksofon, noe som fungerer aldeles utmerket.
På «Don’t Fold» får vi en utsøkt miks av rock, country og karibiske rytmer, før lett sjanglete og rytmeglade «Extra Life» gjør alt den kan for å sjarmere lytteren i senk. På «Foul Kisses» roes det såpass mye ned at det nærmer seg en ballade. Deretter følger «My Baby Bad»; en vaskeekte countryballade med Embla Karidotter på støttevokal. En trist og lett fyllesjuk låt det slidegitaren stjeler mye av oppmerksomheten.
Selvom Soft Ride er veldig langt unna å finne opp nytt, musikalsk krutt (og takk gudene for det), klarer de likevel på «Southern Lands» skape musikk der melodier, instrumenter og produksjon smelter sammen til en treenighet denne skribenten kan tro på uten å tvile et eneste sekund. (EAA)
Esther Rose: «Want»
Esther Rose sin forrige plata, «Safe to Run», tok nesten pusten fra oss i redaksjonen og endte høyt oppe på listene da året 2023 skulle oppsummeres. At Roses ubestridte låtskriverevner er i en klasse for seg selv, bekreftes også på hennes nye album,«Want».
Tekstene på «Want» handler om strabasene i alle livets fasetter, om den forgjengelige kjærligheten og om at hun har satt korken i flaska for godt. Rått og ærlig levert. Plata er litt mindre umiddelbar enn forgjengeren, men fra låt nummer fem, «Rescue You» og utover, er plata umiskjennelig Esther Rose. Som for eksempel «Scars», en nydelig duett med Dean Johnson.
Mange av låtene på siste halvdel holder en høy standard, som for eksempel tøffe «New Bad», men for min del er det likevel «Color Wheel» som er platas definitive høydepunkt. Denne balladen er tvers gjennom magisk. Når plata avsluttes med den bortimot like sterke «Want Pt.2», er det bare å takke og bukke. Esther Rose er en lysende stjerne på alt-country-himmelen. (JEE)
The Minus 5: «Oar On, Penelope!»
The Minus 5 er og blir først og fremst Scott McCaughey, som foruten å produsere og skrive alle låtene også synger, spiller gitar, piano, Farfisa-orgel og bass. Som alltid har han med seg en gjeng med fantastiske bidragsytere. Kjernen i bandet har denne gangen, foruten McCaughey selv, bestått av Peter Buck (R.E.M), Linda Pitmon (The Baseball Project, Steve Wynn) og Kurt Bloch (Fastbacks), på henholdsvis 12-strenger/bass, trommer og lead gitar.
Resultatet er et fyrverkeri av et album, der steintøff tromming, viltre gitarer, herlige koringer, snertne melodier og intens vokalgymnastikk, dominerer det tidvis råe, men også svært detaljrike lydbildet. Vi snakker vaskeekte gitarrock ispedd inspirasjon fra både powerpop, garasjerock, country, punk og en lite dose The Shangri-Las.
Her er det bare å kjøre på folkens, og fordi plata er å regne som en gigantisk musikalsk energi-insprøyting, overlater jeg til lytterne å plukke ut sine egne favoritter. Når der er sagt; om du ikke er fullstendig frelst etter ha hørt den særdeles friske åpningstrioen, «Words & Birds», Death the Bludgeoner» og «Let The Rope Hold, Cassie Lee», skjønner jeg (og moren min) absolutt ingenting. (EAA)
Pearl Charles: «Desert Queen»
Den amerikanske singer-songwriteren Pearl Charles har gjort suksess med det som i vår tid må beskrives som unike og sjangeroverskridende lydbilde. Lyden av Pearl Charles er en blanding av 60-tallets rock og 70-tallets kosmiske country, soul og disco. Det er som om Stax Records har gjenfunnet sin storhetstid og lansert en av sine aller beste artister noensinne.
Pearl er oppvokst i Hollywood som datter av filmskaperen Larry Charles. Inspirasjonen fra 60/70-tallets rock, country og soul må ha kommet med farsmelka eller rettere sagt fra foreldrenes platesamling. Lana Del Rey eller Jenny Lewis kan gjerne være inspirasjonskilder, men Charles er mer leken og uhemmet i uttrykket.
Den morsomme tittelen på åpningslåten «Does This Song Sound Familiar?» sier egentlig alt om plata. Når introen ruller i gang og du lurer på om du hører The Supremes, The Strokes eller Wham, er det bare å gi seg hen. «City Lights» er en heidundrende fest av en discolåt, med klassiske elementer fra 70-tallet. Sjekk den utrolige koringa på refrenget! Det er ikke en svak låt å spore på skiva. Platas store øyeblikk er likevel den utrolige «Just What It Is», en tidløs og sjelfull ballade med alle de rette elementene. Må kunne sies å være en soul-klassiker for en ny generasjon. (JEE)
Ghost: «Skeletá»
Det kviskrar i vinden og du kjennar det heilt inn til beinet – at det bryggar opp til torevêr. Hammaren er i ferd med å falle igjen. Gud hjelpe oss. Det er lite att av det mystiske, rå og hardt 70-talseimande Ghost som debuterte med «Opus Eponymous» for femten år sidan, med doomske tonar i det soloppvarma teltet på Øyafestivalen. «Skeletá» er langt frå undergrunn – dette er pur stadionrock, no med enda meir AOR og 80tals-heavy som openbar inspirasjon.
Kjensla av «Skeletá» er ikkje veldig ulik forgjengaren «Impera», men alt er eit par hakk betre. Refrenga er større og mektigare, dei okkulte metaforane kjennes skjerpa, og gitarsoloane er dei beste i heile katalogen. Som tidlegare har Fredrik Åkesson frå Opeth blitt hyra inn for å bidra, og han gjer seg særs gjeldande på «Marks of the Evil One», der han går langt i å gjenskape dei skarpe, gnistrande tonane frå Dokken-legende George Lynch.
«Meliora» frå 2015 er framleis det beste Ghost har gjort, men her opnar Tobias Forge nok eit vellukka kapittel i verdas største blasfemi-teater. Og i rollene som Faderen, Sonen og Den Heilage Ande finn me skuggane av Paul Stanley, Steve Perry og Joe Elliot. Og kva gjer me vel då? La hammaren falle, seier no eg. (Asle Frøkedal)
Ben Kweller: «Cover The Mirrors»
Ben Kweller har alltid lekt seg innfor sjangre som rock, pop og country, og har mye til felles med artister som Ben Folds, Steve Forbert, Wilco og Josh Rouse. Noe som også er tilfelle på «Cover The Mirrors», som er det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke.
En hendelse som naturlig nok har satt sitt preg på musikken og da spesielt på to av platas hovedspor, «Brakes» og «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar). Sistnevte er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til. Det vrimler av melodisterke spor der tangenter og gitarer på elegant vis veksler mellom å dominere lydbildet.
De fleste av låtene er også utstyrt med delikate og tidvis lett subtile strykearrangementer, noe som tilfører låtene både variasjon og en lun stemning. «Going Insane», settes i gang av et lite sukk, som etterfølges av et nydelig piano og Kwellers skjøre stemme før et delikat og dempet strykearrangement fører låta trygt til land. På «Dollar Store» hentes el-gitarene fram for alt de er verdt. En fin og litt grønsjete låt der selveste Waxahatchee dukker opp på vokal. (EAA)
Foxwarren: «2»
Foxwarren er et kanadisk band bestående av Andy Shauf, Avery og Darryl Kissick, Dallas Bryson og Colin Nealis. Mange av låtene på «2» bindes sammen av dialoger fra gamle filmer, et smått genialt grep som er med på å tilføre plata en lun og svært virkningsfull nostalgisk vri.
Arrangementene, som ofte er dominert av gitarer, piano, strykere (tidvis snakker vi kammerpop, folkens) og Andy Shaufs varme og svært tiltalende stemme, er med på å gi plata en melodisk, lekende og svært oppfinnsom tilnærming til musikken. At tankene rett som det er går til en deilig kombinasjon av den solfylte amerikanske vestkysten og Josh Rouse sitt musikalske univers, er for Popklikk-redaksjon kun et tegn på kvalitet og god smak.
De to åpningslåtene, «Dance» og «Sleeping», legger lista så høyt at man umiddelbart tenker at dette ikke kan fortsette. Men så feil kan man ta, for på den tredje låta, «Say It», fortsetter de kanadiske guttene å gunne på med supermelodiøs musikk det er klin umulig ikke å like. Og sånn forsetter det plata gjennom helt til yachten ankrer opp og sola dukker ned i horisonten. (EAA)
Hotline TNT: «Raspberry Moon»
Det amerikanske indiebandet Hotline TNT leverer så det holder på tredjealbumet «Raspberry Moon». Dette er saker for alle som liker støygitar og passe introverte låter. New York-bandet frontes av låtskriver, sanger og gitarist Will Anderson. Hotline TNT er i praksis enkeltmannsforetaket til Anderson, men han turnerer hyppig med et sett ambulerende musikere under bandnavnet.
Andersons wall of sound, vrengte gitarer og sterke melodier kjennetegner Hotline TNT. Kall det powerpop, shoegaze eller hva du vil, men knallgod musikk er det. Det nye albumet inneholder perler som «Was I Wrong», den knalltøffe «The Scene», «Julia’s War», «Letter To Heaven» og «Where U Been». Samtlige låter, med noen få unntak, klokker inn på effektive runde tre minutter.
Anderson har denne gangen valgt å samarbeide med multi-instrumentalisten og produsenten Amos Pitsch i studio, kjent fra pønkbandet Tenement. Det må sies å være et vellykket grep. Pitsch har fått Anderson med på notene og tilført et større lydbilde og et anstrøk av psykedelia til Andersons materiale («Transition Lens»). Pilene peker oppover for Will Anderson og Hotline TNT som har levert et kanonalbum av godt gammelt merke. (JEE)
Comet Gain: «Letters to Ordinary Outsiders»
«Letters to Ordinary Outsiders» er det britiske bandet Comet Gain sitt tolvte album, og ganske sikkert et av deres beste. Sammenlignet med noen av de tidligere albumene, fremstår Comet Gain anno 2025 som en anelse mer strukturert og fokusert. At David Christian og Rachel Evans bytter på å synge, og at det mellom låtene fremføres små dialoger, er et smått genialt grep som tilfører musikken både variasjon og særpreg.
«Letters to Ordinary Oursiders», består først og fremst av melodiøse indie-låter med røtter i post-punk, soul og pop. Noe svært umiddelbare og sjarmerende sanger som «If They Can’t Find the Way Then There’s No Way Out», «Do You Remember ‘The Lites On The Water’» og «Hearts Of Scars», er praktfulle eksempler på.
Men gjengen er også svært gode når de drar ned tempo en smule på nydelige spor som «Danbury Road», «We Were Paintermen» og «Yeah I Know It’s A Wonderful Life But There’s Always Further to Fall», eller når de trykker inn gasser litt ekstra på svært energiske og lett kaotiske låter som «The Beat of the Veins» og «Threads!». Brorparten av tekstene er sylskarpe observasjoner om hverdagens nederlag og triumfer, ofte fortalt gjennom opplevelsene til «ordinary outsiders». (EAA)
Silver Synthetic: «Rosalie»
I presseskrivet omtales musikken til Silver Synthetic som en blanding av Cosmic Americana og Neo-Psych rock. Noe som stemmer ganske godt om man også slenger inn sjangere som powerpop og solskinnsrock. At lydbildet på «Rosalie» er fylt av sløye, janglete, lett skurrende og syrete gitarer, er selvfølgelig helt tipp topp.
Plata åpner med relativt tilbakelente «Age Of Infamy», en låt som holdes i nakkeskinnet av sløye gitarer og en steelgitar som svever fint rundt i lydbildet. Chris Lyons lett raspende vokal kler låta godt (noe som i og for seg gjelder for alle låtene), og tilfører musikken en akkurat passe fin og lun stemning. På spor to, «Yr Gonna Be Happy», jekkes tempoet opp et par hakk, noe som igjen medfører at låta gynger av gårde på deiligste vis. Vi snakker finfin countryrock, der elgitarene gis mye spillerom.
Og sånn bare forsetter det; den ene godlåta etter den andre fyller det lett solfylte og vestkyst-draperte lydbildet. Når siste låt ut, «Right Time», rir inn i solnedgangen, gjenstår det – om man setter pris på countryrock av beste sort – bare å applaudere og slenge ut et par high fives i løse lufta. (EAA)
Brown Horse: «All The Right Weaknesses»
Sensasjonen fra 2024, det britiske bandet Brown Horse, er ute med sitt andre album «All The Right Weaknesses». Her i Popklikk ble vi tatt helt på senga av det fenomenale debutalbumet «Reservoir» (2024) og omtalte de som et av Storbritannias mest spennende unge band.
«All The Right Weaknesses» bygger videre på sounden fra det kritikerroste debutalbumet, men denne gangen er det fuzzpop for alle pengene som gjelder. Her blander Brown Horse slacker-rock, folk og alt-country på en suveren måte. Mens sangene på «Reservoir» tok form over år på intime, nedstrippede pubkonserter, holder «All The Right Weaknesses» ikke tilbake, men byr på en hylende vegg av forvrengte gitarer, trekkspill, banjo og pedal steel.
Det låter kjent og vanskelig å plassere på samme tid. Låtene er gjennomtenkte og delikat arrangert, men Brown Horse rocker hardere enn noen gang. Alle låtene holder jevnt høy standard, men verdt å trekke fram er «Verna Bloom», «Corduroy Couch» og fantastiske «Radio Free Bolinas». (JEE)
Ty Segall: «Posession»
Da jeg hørte «Posession» første gang, ble jeg tatt kraftig på senga. For i stedet for å bli angrepet av steintøff rock med frynsete kanter, ble jeg møtt av velprodusert musikk med herlige arrangementer, som umiddelbart sendte tankene til 60-tallet og band som The Beatles og The Kinks.
På den glimrende åpningslåta, «Shoplifter», dukker de to legendariske, britiske bandene opp umiddelbart. Noe som også er tilfelle på opptil flere av låtene på plata, som for eksempel knallsterke «Hotel». Etter hvert sniker også band som T. Rex, The Stooges og Bowie seg inn i lydbildet. På herlige «Shining» høres det ut som om gutta i Duran Duran har festet sikkerhetsbeltene og kastet seg på rockebølgen. En låt med så mye deilig gitararbeid at det nesten blir for mye. Men bare nesten.
Om du setter pris på intens rock kledd inn i tøffe riff og hissige strykere, er definitivt «Alive» låta for deg. Om du liker en psykelisk vri, er «Skirts Of Heaven» og «Fantastic Tomb» to låter du neppe vil gå glipp av, og på fine «The Big Day» triller det litt Bowie ut av rillene. Plata avsluttes på beste vis med «Another California Song», som høres ut som en rocka og intens versjon av noe Harry Nilsson kunne laget på en god dag. Det er bare å gratulere Ty Segall med det som trolig er hans beste og mest tilgjengelige album så langt i karrieren. (EAA)
I’m With Her: «Wild and Clear and Blue»
Noen ganger dukker det opp band du umiddelbart merker vil mer enn andre. Denne gangen er det det amerikanske folkrockbandet I’m With Her det gjelder. Trioen, som kommer fra ulike delstater i USA, består av Sara Watkins, Sarah Jarosz og Aoife O’Donovan.
«Wild and Clear and Blue» er rikelig krydret med diverse instrument, de fleste traktert av medlemmene selv (fiolin, oktav-mandolin og andre strengeinstrument). Det spes på med litt el-gitar og litt orgel, men uttrykket er i all hovedsak vakkert og akustisk. Skiva inneholder flere fine ballader. Verdt å trekke frem blant disse er «Only Daughter». Sound og koring gir direkte assosiasjoner til legendariske Indigo Girls, og det er utelukkende positivt.
Aller best er I’m With Her når produsent Kaufman drar de i retning alternativ country, slik som på den fine førstelåten «Ancient Light», den pianodrevne tittellåten, «Standing on the Fault Line» og sistelåten «Rhododendron». Albumet er ypperlig produsert av den allestedsværende Josh Kaufmann (Bonny Light Horseman). Få øynene opp for I’m With Her, de fortjener all den oppmerksomhet de kan få. (JEE)
Night Shop: «The Beloved Returns»
«The Beloved Returns» er Julian Sullivans aka Night Shops tredje album, og det mest hardtslående og kompromissløse så langt. Det trøkkes til langt mer enn på forgjengerne både når det gjelder bruk av trommer, tangenter, bass og el-gitarer. Noe som ganske kjapt får meg til å tenke på NYC-band som Suicide og Television. Av kontemporære band går tankene til Australia og Rolling Blackouts Coastal Fever.
Gitararbeidet er både effektivt, rått og stilsikkert, og trommene og bassen tar seg knapt nok en pause. Med unntak av plates to knallsterke og «rolige» spor, «I Loved You from the Moment I Saw You» og «Capitol Gardens», jages låtene i stor grad fremover av den tighte og intense produksjonen, et grep som tilfører låtene både energi og framdrift. Noe «Let Me Be the Lamb» og «Once Bitten, Twice Bored» er to ualminnelige gode eksempler på.
«To Late, To Late» og «Sideline» er sånne låter som bare fortsetter å svirre rundt i bevisstheten etter første gjennomlytting, mens gitarene og trommene på «Thought In The Dark» sakte men sikkert maler lytteren i knestående. Noe som også kan sies om den lett intense åpningslåta, «Ode To Joy II», før platas kanskje beste spor, «Let Me Be the Lamb», sender lytteren rett til himmels. (EAA)
Lola Kirke: «Trailblazer»
Som seg hør og bør når man beveger seg innenfor countrysjangeren, er tekstene på «Trailblazer» både smarte og til ettertanke, og omhandler alt fra kjærlighetssorg, fylleangst, selvfølelse, avhengighet og lykkerus. Noe «Zeppelin III» og «Marlboro Lights & Madonna» er førsteklasses eksempler på. Førstnevnte er en nydelig låt om Kirkes forhold til sin far, som i all sin sårhet også renner over av kjærlighet, mens sistnevte er en kjærlighetserklæring til moren, fremført med en stor dose glimt i øyet.
Fordi lydbildet er sånn akkurat passe proft og strømlinjeformet, tilfører det musikken både litt ekstra energi og popsensibilitet. Og selvom Kirke som newyorker mangler den lille countryknekken, kler stemmen hennes lydbildet så godt som perfekt. Et lydbilde fylt med både akustiske gitarer, el-gitarer, tight tromming, steelgitarer, banjo, mandolin, piano, synth og Mellotron.
Personlig synes jeg Kirke har mange likhetstrekk med artister som Lilly Hiatt, Kacey Musgraves, Jenny Lewis, Waxahatchee og Taylor Swift. Vi snakker med andre ord om melodiøs og iørefallende musikk med plass til både spretne uptempo-låter («Easy On You», «Marlboro Lights & Madonna», «2 Damn Sexy», «Raised By Wolves») og smellvakre ballader («241s», «Hungover Thinkin’», «Bury Me In NYC»). (EAA)
Florist: «Jellywish»
Florist er et ganske alminnelig, men likevel ualminnelig, amerikansk indiefolk-band fra Brooklyn, New York. «Jellywish» er den femte platen fra Florist, som debuterte med albumet «The Birds Outside Sang» i 2016.
Den nye skiva skiller seg fra Florists tidligere forsøk på buktende lydlandskap og improvisasjoner, og omfavner i stedet kortere nedstrippede låtstrukturer med vekt på det melodiske. Resultatet er et kortfattet og fokusert album som viser Florist fra sin beste side og som åpenbarer Emily Spragues evner til låtskriving.
Sprague er forresten en ivrig modulær synthesizersamler som har laget en rekke YouTube-videoer. Verdt å sjekke ut. Personlig opplever jeg at de fineste øyeblikkene på «Jellywish» er flotte «Have Heaven», tittellåten og «This Was A Gift». (JEE)
Suzanne Vega: «Flying with Angels»
«Flying with Angels» åpner med den fine poplåten «Speakers Corner». Stemmen har kanskje forfalt litt, men det er ikke så farlig siden det ikke var den kraftfulle vokalen som var Vegas varemerke. Tittellåten løftes opp av Gerry Leonards estetiske gitarspill. Leonard spiller en viktig rolle også på den rocka «Witch».
«Chambermaid» høres ut som deLillos med gitarfiguren fra Dylan’s «I Want You», og ender rett og slett opp med å bli en veldig sjarmerende låt. Slowfunken «Love Thief» fungerer også fint. «Lucinda» er selvfølgelig en verdig hyllest til Lucinda Williams. Susanne Vegas politiske engasjement kommer til syne på «Last Train from Mariupol», selv om jeg ikke er spesielt fan av den typen tekster. Da treffer den mer subtile «Alley» bedre: / One day you’ll know me / Shimmering above / Like Marc Chagall in love / I’ll be moving, be sailing around / Unchained and unbound / Be a mile off the ground / And I’m free
Popklikk ønsker Suzanne Vega velkommen tilbake! (JEE)
Jerry David DeCicca: «Cardiac Country»
At musikken til DeCicca ofte kan minne om en fin miks av countrymusikk og Leonard Cohens musikalske univers, er også tilfelle på «Cardiac Country». Men fordi bruken av pedalsteel og piano/orgel slipper til stort sett overalt i lydbildet, er dette trolig DeCiccas mest countryinspirerte album så langt i karrieren.
Åpningslåta «Long Distance Runner» er inspirert av Haruki Murakami og Grateful Dead-låta «Fire on the Mountain», mens «Unlit Road» og «My Friend» handler om tapet av to nære venner. På «Good Ghosts» er temaet blant annet gamle plater laget av avdøde musikere. Vi snakker hjertefølte og empatiske tekstene om livets mange små og store utfordringer.
Foruten de ovennevnte sangene har jeg også veldig sansen for «Frozen Hearts» og «Mourning Locket», der Eve Searls vokal tilfører låtene store doser musikalsk magi. Det litt «skumle» lydbildet på «Knives», er også et høydepunkt, på en plata der stort sett det meste faller på plass uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor musikken som strømmer mot meg oppleves som nær sagt uimotståelig. (EAA)
Watchhouse: «Rituals»
«Rituals» er ekteparet Andrews Marlin og Emily Frantz’ andre album under navnet Watchhouse (tidligere gikk de under navnet Mandolin Orange). Duoen har alltid drevet med en blanding av bluegrass-, folk-, country- og popmusikk, og dette er akkurat hva vi får servert på den nye skiva.
Etter den fine åpninga på skiva med folklåten «Shape», får vi servert den knakende gode og poppete singelen «All Around You». Denne låten fortjener tung rotasjon på alle kanaler. En virkelig perle av en låt som evner å treffe bredt blant publikum. «Beyond Meaning» og tittellåten «Rituals» er begge strålende eksemplarer innen sjangeren. På «Firelight» er det Emily som får hovedrollen. Den jobben klarer hun fint.
Marlin og Frantz har etter hvert også blitt foreldre, og «Rituals» er blitt til lyden av det tette båndet i den lille familien. Det merkes i harmoniseringene og i samspillet mellom de to. Skiva ble spilt inn med produsent Ryan Gustafson fra The Dead Tongues, ikke langt fra familens hjem i Chapel Hill. Gustafson og Watchhouse lykkes med å gi låtene masse luft og dynamikk, alle de rette triksene i boka. (JEE)
Peaceful Faces: «Whitout A Single Fight»
Brooklyn-baserte Peaceful Faces begynte som sanger, låtskriver og trompetist Tree Palmedo soloprosjekt, men utviklet seg etter hvert til en musikalsk sekstett som lager usedvanlig vakker og melodiøs musikk fylt til randen med så mange blåsere, strykere, gitarer og tangenter at det med letthet kan puttes i båsen kammerpop. Om du setter pris på en fin miks av artister som Paul McCartney, Van Dyke Parks, Harry Nilsson, Elliott Smith og Sufjans Stevens, kommer du garantert til å elske musikken på «Whitout A Single Fight».
På åpningslåta «Freee», tillater gjengen seg å tøffe seg litt innledningsvis, før blåsere dukker opp i lydbildet og sender tankene til de første platene til Chicago. På spor to, svært vakre «Half A Secret», fylles det på med kassegitarer, klarinett og fløyter. Neste låt ut, «Doing It Wrong», settes i gang av el-gitaren før blåserne etter hvert sniker seg inn på perfekt vis.
«Feel Around In My Heart» er så snerten og energisk at den er mer power enn kammer, mens den pianobaserte avslutningslåta «She’s Getting Married», der blåserne sklir rolig inn i bakgrunnen. Litt sånn Ben Folds møter Harry Nilsson, på en god dag. Vakkert, akk, så vakkert. (EAA)
Sunflower Bean: «Mortal Primetime»
Bandets forrige albumet, «Headful of Sugar», må sies å være et slags kunstrock-prosjekt som skiller seg ganske markant fra Sunflower Bean anno 2025. «Mortal Primetime» åpner derimot med den ganske rocka «Champagne Taste». Vreng-gitarene er skrudd på maks og tankene går umiddelbart i retning band som Wolf Alice og dets like.
Men allerede på «Waiting For The Rain» kan man høre nye takter fra Sunflower Bean, og fra «I Knew Love», og utover på plata, skjer det noe uventet. Post-grønsjen må vike for et melodiøst, halvakustisk uttrykk som bandet overraskende nok behersker til fulle. Det høres faktisk ut som om de aldri har gjort noe annet enn å spille alternativ country.
På nydelige «Take Out Your Insides» løsner det skikkelig for mitt vedkommende. Dette er en perle av en låt, som kommer høyt på mine lister i år. Hør bare på det smakfulle gitarspillet og den herlige retrosynthen på slutten av låta. Sunflower Bean er som en uslipt diamant. Veien ligger åpen for denne gjengen når de befinner seg i det litt nedstrippete, melodiske hjørnet. Det er lov til å ha forventninger til bandet framover. (JEE)
