Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til det vi mener er de blant 35 beste platene så langt i år (januar, februar og mars). Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Platene er ikke rangert! Her han du lese anmeldelser av alle platene og høre en ekstremt sterk spilleliste bestående av én låt fra hvert album:
deLillos: «20 Lillos uten filter» (album, 2025)
Den første halvdelen åpner aldeles formidabelt, med en seiersrekke av noen låter. Bare for å trekke fram noen av de: Først ut er Lars Lillo-Stenbergs uslåelige «Frogner». Den tøffe trommefiguren til Øystein Paasche og bassgangen til Beckstrøm er selve motoren i låten. En viktig ingrediens i oppskriften til deLillos er at de evner å fornye seg hele tiden. Lars Lillo-Stenberg har tatt ansvar for produsentrollen selv, og det fungerer jo som smør.
De to siste sporene handler i stor grad om vår egen forgjengelighet. Det er vel ikke til å undres over at temaet opptar gutta i deLillos, tatt i betraktning at de i år feirer sitt 40-årsjubilum som band. Utover dét er det absolutt ingen tegn til slitasje å spore på «20 Lillos uten filter». Tvert imot, deLillos anno 2025 fremstår som friskere og mer opplagte enn på lenge. (Jon Erik Eriksen)
The Waterboys: «Life, Death & Dennis Hopper» (album, 2025)
The Waterboys skal ha for viljen til å eksperimentere, befridd for alle hemninger som de er. Ta for eksempel den Johnny Cash-inspirerte åpningslåten som i sin helhet synges av Steve Earle, før Mike Scott overtar mikrofonen på crooneren «Hollywood ‘55» og utover. Selveste Bruce Springsteen er med og snakkesynger på «Ten Years Gone», som i tillegg byr på Edge-gitar og et steintøft lydbilde. Fiona Apple leverer et fantastisk vokalbidrag på «Letter From An Unknown Girlfriend».
Noen har kanskje lyst til å diskutere The Waterboys’ relevans i dag, eller Mike Scotts lederstil, men alt det der til side, denne hyllesten til Dennis Hopper er en uvanlig vital og generøs plate fra Mike Scott & co. «Life, Death & Dennis Hopper» er blitt et overflødighetshorn av et album, spekket med potente sanger. Beste skive fra The Waterboys på mer enn 30 år? Med god margin. (JEE)
The Tubs: «Cotton Crown» (album, 2025)
Som på debutalbumet «Dead Meat» høres fremdeles The Tubs ut som en fantastisk, og svært energisk og skranglete, miks av artister som Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens, Hüsker Dü og Cleaners From Venus. Og da spesielt de to førstnevnte, for rett som det er høres det nesten ut som om Richard Thompson og Johnny Marr er medlemmer av bandet. Resultatet er et musikalsk uttrykk der indierock postpunk, britisk folkrock, skranglerock og jangle/powerpop virrer fram og tilbake i et ekstremt sjarmerende og litt vimsete lydbilde.
The Tubs bruker 29 minutter på å slå knock out på stort sett alt som kan krype og gå av artister i dagens musikalske univers. Vi snakker med andre ord terningkast full pott, og en garantert plass svært langt opp på undertegnedes liste når årets beste musikk skal kåres i det 2025 ebber ut. (Espen A. Amundsen)
Sivert Høyem: «Dancing Headlights» (album, 2025)
Som en naturlig forlengelse av 2024-albumet «On An Island» slår bølgene rolig inn mot stranda, før tittellåten på det nye albumet, «Dancing Headlights» dundrer i gang. Og det er bare å bøye seg blant tangsprell i fjæresteinene; Sivert Høyem har gjort det nok en gang. Den nydelige tittellåten får som sagt åpne ballet, mens braksingelen «Love Vs. The World» er neste låt ut. Panseråpning på plata.
Det er ikke mange her på berget som slår den. Blant mine øvrige personlige favoritter denne gangen er den litt roligere «The Great Upsetter». Her er både Sivert og stemmeleiet hans inne i mer kjent landskap, og jeg digger virkelig den Cure-inspirerte rytmegitaren, den er selve bærebjelken i låten. Det forrige albumet var imponerende, men stor er den artisten som tør å utforske det ukjente og evner å fornye seg. Det gjør Sivert Høyem. (JEE)
Jason Isbell: «Foxes in the Snow» (album, 2025)
På sitt nye album, «Foxes in the Snow», kjører Jason Isbell et «one man band», bestående av kun en akustisk gitar og sin egen stemme. Ved kun å fokusere på egen stemme, eget gitarspill og sist men ikke minst – sine egne tekster – lar Isbell oss komme så tett innpå hans musikalske univers og fortellerstemme at vi kan høre knitringen fra glørne i peisen.
For å lykkes med denne typen artistisk hybris, er det helt avgjørende at tekstene sitter. Noe de gjør fra begynnelse fra start. Jeg kan ikke huske sist gang jeg levde meg like mye inn i tekstene/fortellingene, som tilfelle er på «Foxes in the Snow». Jordnære, emosjonelle, ærlige og intense tekster som graver dypt i eksistensielle problemstilling uten å ty til klisjeer eller pretensiøse krumspring. Dette er musikk rett fra hjertet, hentet fra en artist som har opplevd mye på både godt og vondt gjennom det som nå har blitt et ganske langt og begivenhetsrikt liv. (EAA)
Brian D’Addario: «Till the Morning» (album, 2025)
Brian D’Addario, den eldste av brødrene i The Lemon Twigs, slapp nylig sitt første soloalbum, «Till the Morning». Et album som ikke skiller seg vesentlig fra de fem platene The Lemon Twigs har gitt ut så langt. For Brian D’Addario er «Till the Morning» ikke et forsøk på å bryte ut av «The Lemon Twigs», snarere tvert i mot all den tid hans bror, Michael, er svært delaktig på skiva både som medprodusent, korist og medvokalist på to av låtene.
Men der Lemon Twigs på enkelte plater har skrudd opp tempoet en anelse og gått i retning av en mild utgave av artister som Kiss eller Bandfinger, går musikken på «Till the Morning» mer i retning av countrymusikk og artister som The Monkees, Glen Campbell og Emitt Rhodes. Selv beskriver Brian musikken som country baroque, noe «One Day I’m Coming Home» og «Only To Ease My Mind», er to utsøkte eksempler på. (EAA)
Oracle Sisters: «Divinations» (album, 2025)
Paris-baserte Oracle Sisters kan best beskrives som en mellomting mellom Electric Light Orchestra, franske Air og halvt svenske LIV. Oracle Sisters har selvfølgelig forgapt seg i et retro-lydbilde og alt av instrumentering og produksjon har en 70-talls-estetikk over seg. Så godt som samtlige låter er så velskrevne at du nesten tror de er standard coverlåter, men niks, hele skiva består av nyskrevet materiale.
Produksjonen er nesten i overkant smooth. Her er det ikke mye som lugger, for å si det sånn, men vakkert er det. Hele albumet har en slags optimisme over seg, som man sjelden hører i disse dager. Sjekk for eksempel herlige «Rodeo». Åpninga med «Riverside», «Marseille», «Alouette» og «Blue Left Hand», er uslåelig god. De neste sju sangene er bortimot like bra. Det er i det hele tatt like å trekke for på «Divinations». (JEE)
The Delines: «Mr. Luck & Ms. Doom» (album, 2025)
Willy Vlautin er mannen bak låtskrivinga og de sterke tekstene til The Delines. Vlautin, som også har skrevet en rekke kritikerroste bøker, går ikke av veien for å ta opp alvorlige temaer, som vold i familierelasjoner. Stemmen til Amy Boone står nå sentralt i musikken til The Delines, like selvfølgelig som at frihetsgudinnen står der den står på Liberty Island.
Du kan trygt si at Boone har det lille ekstra, som bare få vokalister har. Det er noe med formidlinga, troverdigheten, erfaringa og, ikke minst, sårbarheten i vokalen som er fullstendig til å smelte av. Det blir en bortimot umulig oppgave å rangere låtene på dette albumet, som alle holder jevnt høy standard. The Delines fortsetter å levere musikk av topp klasse for et voksende publikum, som vet å sette pris på kvalitet. (JEE)
Craig Finn: «Always Been» (album, 2025)
«Always Been», produsert av Adam Granduciel (The War on Drugs), begynner med nydelige, pianodrevne «Bethany», der en klassisk Granduciel-gitarsolo smyger seg inn sånn cirka midtveis i låta. Deretter følger energiske og svært melodiøse «People of Substance». Som tekstforfatter er Finn fullstendig overlegen og noe helt for seg selv. Noe låter som «Crumbs», «Fletcher’s» og «I Walk With A Cane», er tre av flere glimrende eksempler på.
På «Always Been» viser Craig Finn nok en gang at han kan kunsten å sy sammen nydelige melodier med glimrende tekster om livet på både godt og på vondt. Og sånn sett er Finns siste musikalske bidrag nok en liten maktdemonstrasjon, noe som i all hovedsak skyldes at alle platas 10 låter holder høy klasse, og at den krystallklare og lett strømlinjede produksjonen kler Finns fantastiske tekster langt bedre enn jeg fryktet. (EAA)
Jonas Alaska: «Sunday» (2025)
Etter første gjennomlytting av Jonas Alaskas’ nye album, «Sunday», føltes det nesten som jeg hadde ramlet rett inn i Jobs bok. Men etter å ha levd med plata et par uker, hadde tristessen og oppgittheten som tilsynelatende fremkommer i tekstene, forvandlet seg mer i retning av å fremstå som jordnære og ektefølte uttrykk for hvordan livet kan oppleves når pila ikke akkurat peker oppover. Noe de fleste av oss er innforstått med om vi gidde å kjenne etter. Livet er jo, som kjent, og i all sin prakt, ikke for amatører. Noe Alaska setter ord på i åpningslåta, «I Wanted To Make Something Alone».
Når det gjelder låtene, har jeg blitt utrolig glad i «I Wanted To Make Something Alone», «If I Don’t Come Home, «On the Floor», «Thank God For You» og «All Of My Friends Are Gone». De to førstnevnte er så til de grader følelsesmessig intense at jeg får en diger klump i halsen hver gang de lener seg inntil meg. At livsbejaende og lett glødende «When I Come Around» får æren av å avslutte «Sunday» er helt på sin plass. (EAA)
Bob Mould: «Here We Go Crazy» (album, 2025)
Det er ikke mange hvileputene på dette albumet, der jeg tror den bunnsolide Sugar-perioden kanskje er det nærmeste referansepunktet fra hans egen katalog. Tittelsporet har et snev av «Hoover Dam» fra popperlen «Copper Blue», mens de mest brutale låtene kunne fått plass på den mer bulldoser-støyende «Beaster».
Inspirasjon fra Moulds syttitalls-favoritt Cheap Trick skinner praktfullt gjennom i en låt som «Fur Mink Augurs», mens den akustiske gitaren ikke er hørbar før på den sjuende låta, «Lost or Stolen», med en sterk tekst om medisinering og tapt hukommelse (Mould har tidligere snakket åpnet om sin bipolare lidelse). Det er som å få en kjær gammel venn på besøk som du ikke har sett på en stund og kjenne gleden ved at alle grunnene til at vennskapet oppsto, er til de grader intakt. Takk, Bob! (Morten Solli)
Japanese Breakfast: «For Melancholy Brunettes (& sad women)» (album, 2025)
Denne gangen har Michelle Zauner og co valgt å bevege seg bort fra det lette og utadvendte som definerte forgjengeren «Jubilee» (2021), og som ga Zauner en status som noe i nærheten av allemannseie i statene. Resultatet er et modent, intrikat og kontemplativt verk som maner frem det som tilsvarer den romantiske spenningen i en gotisk roman.
Mange av låtene på albumet kommer nærmere intensjonen om det melankolske og lavmælte, slik som «Little Girl», men også her er nerven så tydelig og melodien så besnærende at lytteren blir henført til de øvre luftlag hvor perlemorskyene danner fargerike puter for drømmene. På «Men in Bars» har Zauner selskap av selveste Jeff Bridges i baren. En mer troverdig barfølelse er ikke mulig å oppnå. Kanskje kommer det ingen bedre album innen alternativ-popen i år. (JEE)
Sam Fender: «People Watching» (album, 2025)
På sitt tredje studioalbum, «People Watching», fortsetter den britiske artisten å kombinere nostalgiske referanser med en moderne produksjon. Gjennom albumet hører vi tydelige inspirasjoner fra flere tiår med britisk og amerikansk rock (og litt fra Down Under), uten at det noen gang føles som en kopi.
Albumet åpner sterkt med tittelsporet, med en upbeat start, drevet av en rytmeseksjon som bygger seg opp med orgel og synther i refrenget. Et refreng med en Springsteen-feel både når det kommer til musikken og ikke minst vokalen til Sam Fender, som plutselig blir veldig lik en ung Springsteen. Plata er glimrende produsert av The War On Drugs’ Adam Granduciel (og ja, det høres), Markus Dravs samt Fender selv og to av gutta i bandet, Dean Thompson and Joe Atkinson. (Magnus Brandt)
Henning Kvitnes: «Sanger i Havn» (album, 2025)
Plata åpner med den reneste festen av en låt i den feiende flotte og funky «Smia til en sang». Det er så man får lyst til å bruke uttrykk som ‘godfoten’, i positiv forstand. Så skjer det saker og ting; allerede på «Så lite som skal til» får vi et eksempel på hvor bra det låter når Kvitnes legger til litt melankoli og ettertanke. Det aller fremste eksemplet på akkurat dét er den nydelige «Mens jeg ennå er 66». Naken, ærlig og håpefull betrakter Kvitnes tilværelsen ved inngangen til alderdommen. Utrolig fint. «Sommeren i Den Gule Kadetten» har mange av de samme kvalitetene.
På det viset bølger plata fram og tilbake som en pram på havet, kastet mellom framtidshåp og mimring. Gjennomgående er det gode melodier og reflekterte tekster. Jonas Fjeld har skrevet melodien til selve finalen, «Støvets År», som drives fram av en smakfull, Bon Iver-aktig gitarfigur, lavmælt vokal og vakker samklang med Eva Weel Skram. Et av platas beste øyeblikk, og en verdig avslutning på albumet, om ikke på hele karrieren. (JEE)
Manic Street Preachers: «Critical Thinking» (album, 2025)
Trioens store styrke er at de med små, effektive grep, kombinert med en akkurat passe stor dose oppfinnsomhet og skapertrang, spinner rundt sin sin egen musikalske akse uten å miste sin egen musikalske identitet. Sagt med andre ord; bandets kliss nye album, «Critical Thinking», skiller seg akkurat nok fra de tidligere utgivelsene til at denne skribenten setter stor pris på musikken som strømmer mot ham også denne gangen. At nyansene er så subtile at man knapt nok legger merke til dem, er på sett og vis blitt Manic Street Preachers magiske trylleformel.
Mye av musikken på «Critical Thinking» henter inspirasjon fra musikk som fant sin form på 80-og 90-tallet, noe som for eksempel innebærer bruk av både synth/keyboard og trommer med mye romklang. At det tidvis resulterer i at enkelte låter høres ut som en hybrid av band som The Alarm, Pet Shop Boys og New Order, er bare gøy og faktisk også ganske stilig. (EAA)
Kåre Indrehus: «Vekkerklokkeangst» (album, 2025)
«Vekkerklokkeangst» er Indrehus’ åttende soloalbum. Han har vært en unik røst helt fra starten, og han er fortsatt på en stigende kurve. Sangene tar for seg historier fra oppveksten på Vestlandet, plagsomme trær, lengselsfylte bilturer, målbevisste skilpadder, bitre naboer og misforståtte mannfolk. Umiddelbart blir vi henført til nostalgisk stemning med den fine «Det året jeg forsvant», før det tar av for alvor med glimrende «En drøm om en tid».
Et gyllent øyeblikk på plata oppstår i overgangen mellom «Knut har misforstått» og den blytunge synthpop-låten «La treet stå». Sistnevnte er platas tøffeste spor, en låt som viser en annen side av Indrehus. Avslutninga med «Lån meg en bil» og «Skilpadda og harepus» står til 20 i stil. Det er ingen tvil om at Kåre Indrehus til en av de mest interessante stemmene i norsk alternativ (vise)pop akkurat nå. (JEE)
Lilly Hiatt: «Forever» (album, 2025)
«Forever» er en plate der de sterke melodiene finner sin plass i et variert og tidvis ganske røft lydbilde som med på tilføre musikken til Lilly Hiatts både nye og friske takter. På låter som «Hidden Days»,«Shouldn’t Be», «Forever» og Kwik-E-Mart, trøkkes det skikkelig til med alt fra fuzzpedaler, ekko på vokalen, lett syrete koringer og knalltøffe gitarriff. At tankene går til både Pixies og Neil Young sånn cirka 1995, er både befriende og veldig, veldig deilig.
Men som alltid med Lilly, er det selvfølgelig også plass til noen låter der tempoet dras ned og melodiene kommer mer til sin rett. På nydelige «Man» dukker steelgitaren opp, og på den lettbente og svært melodiøse avslutningslåta, «Thoughts», bys det på både klokkespill og nydelige koringer (og cirka et 15 sekunder med gitarvreng), før pappa Hiatt avslutter det hele med noen vakre ord. På platas kanskje mest umiddelbare låt, «Evelyn’s House», domineres lydbildet av både pedalsteel og mandolin. (EAA)
Honungsvägen: «Vet du, jag älskar dig. Kvar här med dig, kan det gå in?» (album, 2025)
Det er svært sjelden man blir møtt av en sterkere åpningskvartett en tilfelle er på Honungsvägen nye album. For «14,22», «Bakhåll inifrån», «Louisiana» og «Mitt DNA», er fire perfekte indiepop-låter av aller beste sort. Vi snakker melodiøs og lett tilbakelent pop utstyrt med glimrende tekster det er lett å kjenne seg igjen i.
Selvom åpningen er formidabel, har de resterende sju låtene også mye by å på. Som for eksempel svært fengende og gladtriste «Prata om vädret», sjarmerende og lettbente «Vykort» og småintense og lett repeterende «Tusen nålar». Musikalsk har Honungsvägen et slektskap til artister som Hästpojken, Dina Ögon, Håkan Hellström og Annika Norlins Säkert, samtidig som de har utviklet et unikt musikalsk univers det er klin umulig ikke å falle pladask for. (EAA)
Thom Hell: «Candy»(album, 2025)
«Candy» består av 11 låter som i stor grad er bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere. Sterkt melodiøse låter som fester seg så godt som umiddelbart, enten du vil det eller ikke. Stemningen i låtene har ofte drag av melankoli, ettertenksomhet og nostalgi. Ting, opplevelser eller mennesker fra fortiden som enten er borte eller fremdeles er med oss. Som for eksempel John Candy, McCartneys «Tug Of War», og de første platene til Billy Joel («Cold Spring Harbor» nevnes eksplisitt), noe som tematiseres på et av platas store høydepunkter, «John Candy», der Harry Nilssons musikalske skattkiste lurer i kulissene.
Selv om denne anmeldelsen renner over av musikalske referanser, er det ingen tvil om at Thom Hells musikk har både egenart og benytter seg av selvlagde trylleformularer. For Hell har gjennom en lang musikalske karriere maktet å skape et musikalsk univers som er hans, og bare hans. Et imponerende musikalsk univers og en låtkatalog det knapt finnes maken til i Norge om man verdsetter melodiøs, smart og velartikulert popmusikk. (EAA)
Bonnie Prince Billy: «The Purple Bird» (album, 2025)
Låtene på den nye country-prinsen Bonny Prince Billy nye album, «Purple Bird», treffer stort sett blink. Arrangementene på låter som «Boise, Idaho», «New Water», «One Of These Days» og «Downstraem», er så gjennomført nydelige at de treffer rett i hjerterota. Noe som også kan sies om «London May», «Sometime It’s Hard to Breathe» og «Is My Life in Vane?», der ordene i større grad graver i dypet av menneskesjelen.
Eller kanskje ikke, for det er ingen tvil om at de fleste tekstene på plata berører kunsten å forsone seg følelsesmessig med livene vi lever. Noe platas mange metaforer rundt vann, er treffende eksempler på, og da kanskje spesielt «The Water’s Fine», en frisk og livsbejaende låt med håp (eller kanskje bedre, dåp) i blikket. (EAA)
Vaarin: «Heading Home» (album, 2025)
«Heading Home» åpner med den sterke folklåten «’til the morning». Det spesielle og litt mystiske retro-lydbildet er det første som fanger interessen hos lytteren. Dette produksjonsgrepet holdes gjennom skiva, og kommer spesielt godt til uttrykk i «Echoes From Our Time» og «Something», begge veldig sterke låter. Folk møter drømmepop i en vellykket og beroligende symbiose. Stemmen til Vaarin har også opplagte jazz-kvaliteter.
Albumet er blitt en nostalgisk hyllest, en klem til foreldrene, et bilde av en svunnen tid og et tilbakeblikk på barndommen. På plata finner du blant annet Vaarins pappa spille gitar i stua, pedal steel og drøssevis av akustiske gitarer. Det kan bli vakker musikk ut av en hjemreise. Vaarin er en sjelden fugl på pop-himmelen, og med et slikt stjernelag av musikere på innspillingen blir resultatet rett og slett veldig fint. (JEE)
Dean Wareham: «That’s the Price for Loving Me» (album, 2025)
Sammenlignet med forgjengeren er «That’s the Price for Loving Me» lunere og mer saktegående. Vi snakker fremragende, gitarbasert drømmepop der låtene nesten umerkelig sklir over i hverandre. Og sånn sett går tankene nesten umiddelbart til Lunas katalog og artister som The Velvet Underground, Tom Verlaine samt John Cales mesterverk «Paris 1919».
Lydbildet er usedvanlig delikat og fylt med mange små og særdeles deilige detaljer, der særlig Warehams nydelig gitararbeid vies mye plass. Cello-arrangemeter, synth, piano og annet snacks er det også plass til, noe som tilfører musikken mye luft under vingene. Warehams stemningsfulle og lett vaklevorne stemme er en fryd å høre på i en tid der alt skal være så sabla perfekt. Kona Britta Phillips, bidrar både med vakker vokal og stilfull bassing. (EAA)
Vidar Vang & Bandet: «Barndomsvenn» (album 2025)
Vidar Vang har virkelig funnet formen med sin helhjertede springsteenske rock på dialekt. Røtter og opphav, samhold og tilhørighet har alltid vært viktige element i musikken til Vidar Vang. Den kraftfulle åpningslåten, «Si det som det e», tar til og med et distriktspolitisk standpunkt, mens «Kom igjen» er en klassisk voksen kjærlighetslåt som når nye høyder med koringen som ligger under gitarsoloen mot slutten.
At Vang har funnet tonen med ungdomskameratene i Bandet de senere årene merkes på samspillet og dynamikken. «Barndomsvenn» er blitt ei plate som spiller på nostalgiens strenger og som vil oppleves som meningsfull for alle som har levd en stund og som har kjent på det. Kjenn på det! (JEE)
Butler, Blake & Grant: «Butler, Blake & Grant» (album, 2025)
På sett og vis er Butler, Blake & Grant å regne som en supergruppe, all den tid de tre nevnte herrene er den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, Teenage Fanclubs Norman Blake og James Grant, kjent fra Love and Money. Resultatet er et album som gjør ganske lite ut av seg, men som mye takket være deilige melodier og svært dyktige musikere, makter å skape et nydelig musikalsk univers med ganske enkle virkemidler.
Plata åpner med nydelige «Bring An End» med Blake på vokal. En låt fylt med akustiske gitarer, behagelig bruk av synth, herlige koringer og et et fint, lite refreng. Mot slutten av låta slippes en lett psykedelisk el-gitarer varsomt inn i lydbildet. Spor to, «One And One Is Two», med Grant på vokal, er en melodiøs og likandes poplåt med klare referanser til The Byrds og The Beatles, før kanskje platas beste spor, «The 90s», med Butler på vokal, bruker cirka 10 sekunder på å feste taket. En sang om kjærligheten til 90-tallet, der Butlers el-gitar får litt ekstra spillerom. (EAA)
Kristian Kaupang: «Siste sjanse» (album, 2025)
«Siste sjanse» er ei plate som er ment å høres sammenhengende. Det er også et overraskende variert album. Her finner du blant annet radiovennlig pop, en trekkspillinstrumental, vise-prog og klassisk singer-songwriter-materiale. Først og fremst tenker jeg at dette er Kaupangs mest gjennomarbeidete verk så langt, tekstmessig som musikalsk. Kaupang kaller det selv en tonesatt midtlivskrise – morsomt, men også ganske treffende. Ifølge Kaupang oppstod et avgjørende øyeblikk av inspirasjon i låtskriverarbeidet ved oppdagelsen av sangen «Same Old Lang Syne» av artisten Dan Fogelberg. En lett forståelig kobling.
Den fine poplåten som utgjør tittelsporet er første låt ut, før vi får den klassiske fortellerstilen i «Du er en annen nå». Nydelig koring av Hedda Kaupang. Singelen «Beautiful girls» (med selveste Pål Angelskår) har vært ute en stund nå, men du verden for en låt det er! En opplagt radiokandidat. Siste sang på skiva er den utrolig fine «Eftanglandet». Trekkspillet løfter låten opp og over et underliggende dystert teppe. (JEE)
Darling West: «Woods» (album, 2025)
Mari og Tor Egil Kreken leverer her en utgivelse med nydelige folklåter pakket inn i et kuratorisk lydbilde som fungerer som balsam for sjelen. Albumet er spekket med stemninger som fester seg hos lytteren. Du skal være bra tykkhudet for ikke å bli soft av det du hører på «Woods». Musikalsk er dette en minimalistisk utgivelse, men tro meg, den oppleves som stor nok til å fylle Spektrum og litt til.
Jeg føler i tillegg for å trekke frem den tydelige påvirkninga av østlig musikk, de sterke folk-melodiene og de vakre harmoniene.Mari Kreken synger bare bedre og bedre for hvert album. Tekstene (og musikken) reflekterer et behov for å tilbringe mer tid i naturen etter en hektisk periode. Ta for eksempel den bortimot a capella «In The Woods». Her går Darling West nærmest Susanne Sundfør i næringa. En drøm av en låt. Fantastisk er også «Our Little World» med Tor Egil på hovedvokal. (JEE)
Alpaca Sports: «Another Day» (album, 2025)
De to åpningslåtene, «Tomorrow l’ll Be Fine» og «Always On My Mind», er så til de grader avhengighetsskapende at det nesten burde følge med en aldri så liten advarsel. Vi snakket myk og svært melodiøs pop, pakket inn i et lydbilde fylt med janglete gitarer, svært tilstedeværende trommer, akkurat passe store doser med synth/tangenter, klokkespill og nydelige harmonier (lett inspirert av gutta på stranda). Og sånn fortsetter det på minst like fine «Tell Me», før knallsterke «Autograph» rydder bordet.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for alle de 10 låtene på «Another Day» er helt vidunderlige. Noe som i stor grad skyldes den nær perfekte produksjonen som tryller fram et lydbilde der himmelen og havet møtes akkurat i det sola vinker mot oss i horisonten. Så ja, men trenger ikke akkurat å være rakettforsker i musikalsk indremedisin for å skjønne at undertegnede har fått seg et nytt favorittband. (EAA)
Oakland Rain: «Twin Flames Part I: The Evergreen» (album, 2025)
På «Twin Flames Part I: The Evergreen» finner vi Oakland Rain igjen i god nordicana-form. Det hele åpner med en feiende flott søsterhymne før vi får servert den glimrende «I’m Scared Of Everything». «Diamonds Are Diamonds» er nemlig platas mest interessante øyeblikk, behørig plassert midt på plata, akkurat der den trengs for å røske opp i tilværelsen. Du er bare nødt til å elske den mørke teksten og temposkiftet inn mot refrenget. Stilig gjort!
Det fine med den nye plata til Oakland Rain er at det er en nerve i alle låtene, slik at sluttresultatet blir mer bittersøtt enn sukkersøtt. En typisk representant for den underliggende melankolien er den fine «Would You Love Me More». Det hele topper seg med sistelåten «The Trapeze», som med sitt formidable refreng er en verdig avslutning på denne utgivelsen. (JEE)
Edwyn Collins: «Nation Shall Speak Unto Nation» (album, 2025)
Åpningslåta «Knowledge» er Collins på sitt aller beste, en låt med nydelige koringer, deilige tangenter, snertne gitarriff og forfriskende blåsere. Stemmen hans balanserer akkurat på kanten av stupet når han fremfører den rørende og fine teksten. Helt topp, med andre ord! Neste låt ut, «Paper Planes», tusler av gårde i et behagelig tempo, dyttet framover av en deilig melodi og nennsom bruk av trommer, tangenter, klokkespill og gitarer.
Platas mest umiddelbare låt er muligens behagelig intense og svært nynnbare, «Sound As A Pound». På «The Heart Is A Foolish Thing», skrus tempoet opp, og vips, så befinner vi oss i et musikalsk landskap Edwyn Collins ofte har beveget seg innenfor tidligere. Deretter følger vakre og svært tilstedeværende «The Mountains Are My Home», der Collins følelsesladede og lett vindskeive stemme bakkes opp et enkelt med svært tiltalende lydbilde. Noe som også gjelder platas nest siste låt, vidunderlige «It Must Be Real», der Collins nok en gang imponerer med en vokal som balanserer på en ganske strak line. (EAA)
Dropkick: «Primary Colours» (album, 2025)
Den Byrds-inspirerte åpningslåta, «Left Behind», åpner plata på perfekt vis, der den deilige gitardelen som slår inn etter cirka to minutter sender tankene til en viss Roger McGuinn. På spor to, «Snowflakes», legges det litt fuzz på gitarene før en lekker liten gitarsolo bidrar til at låta fremstår som en skikkelig vitamininnsprøytning. Deretter følger den spretne tittellåta som hadde sklidd rett inn på alle de siste platene til Teenage Fanclub. Noe man også trygt kan si om platas kanskje beste låt, «Dreams Expire».
Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Primary Circles» flyter over av gode, melodiøse vibber der gutta i Dropkick rett som det er – og på fint vis – tillater seg å trøkke på litt ekstra. Når den kortfattede og svært iørefallende avslutningslåta, «Waiting for the Rain», avslutter festen, er det bare å snu plata og begynne forfra igjen. (EAA)
Brown Horse: «All The Right Weaknesses» (album, 2025)
Sensasjonen fra 2024, det britiske bandet Brown Horse, er ute med sitt andre album kalt «All The Right Weaknesses». Her i Popklikk ble vi tatt helt på senga av det fenomenale debutalbumet «Reservoir» (2024) og omtalte de som et av Storbritannias mest spennende unge band.
«All The Right Weaknesses» bygger videre på sounden fra det kritikerroste debutalbumet, men denne gangen er det fuzzpop for alle pengene som gjelder. Her blander Brown Horse slacker-rock, folk og alt-country på en suveren måte. Mens sangene på «Reservoir» tok form over år på intime, nedstrippede pubkonserter, holder «All The Right Weaknesses» ikke tilbake, men byr på en hylende vegg av forvrengte gitarer, trekkspill, banjo og pedal steel. (JEE)
Destroyer: «Dan’s Boogie» (album, 2025)
«Dan’s Boogie» byr på storslagne pop-epos, personlige pianoballader og ulmende stemningsverk som visker ut grensene mellom sang og roman og film, hver og en av dem med sine hemmeligheter. Her får vi drømmende lydbilder, svevende gitarer, frodige horn, jazztromming, rare synther, og ikke minst, et klingende loungepiano, helt i tråd med ambisjonene i låtskrivingsprosessen.
Plata åpner med den orkestrerte «The Same Thing as Nothing at All», drapert i strykere og ellevill bassing. De sprø innfallene og uvanlige grepene florerer utover på skiva. Sammen med Bejars enerverende stemme utgjør de likevel en slags helhet som føles riktig. Platas helt store øyeblikk er den fantastiske singelen «Cataract Time», en nydelig låt arrangert med uvanlige strengeinstrument og en nærmest snakkesyngende Bejar. (JEE)
Patterson Hood: «Exploding Trees & Airplane Screams (album, 2025)
Hood benytter med andre ord sjansen til å ta i bruk andre musikalske virkemidler enn han gjør når han leker seg meg kompisene i Drive-By Truckers. Foruten mye bruk av piano, har Hood også tatt i bruk både strykere, saksofon, fløyte(r) og nennsom bruk av synth. Men for all del, det dukkker opp el-gitarer både her og der, som for eksempel på «The Van Pelt Parties» der Hood bakkes opp av Wednesday som på glimrende vis bidrar med både harmonier, el-gitar, bass og steel-gitar.
Platas største styrke er 1) måten de ualminnelig gode tekstene pakkes inn i et tidvis nakent, men likefullt forseggjort lydbilde der de små, men viktige nyansene, tilfører lydbildet det lille ekstra. 2) Måten Hoods sarte og lett vaklevorne stemme er med på å underbygge sårheten i tekstene, tilfører låtene en sjarmerende form for tristesse som kler låtene svært godt. (EAA)
Florist: «Jellywish» (album, 2025)
Florist er et ganske alminnelig, men likevel ualminnelig, amerikansk indiefolk-band fra Brooklyn, New York. «Jellywish» er den femte platen fra Florist, som debuterte med albumet «The Birds Outside Sang» i 2016.
Den nye skiva skiller seg fra Florists tidligere forsøk på buktende lydlandskap og improvisasjoner, og omfavner i stedet kortere nedstrippede låtstrukturer med vekt på det melodiske. Resultatet er et kortfattet og fokusert album som viser Florist fra sin beste side og som åpenbarer Emily Spragues evner til låtskriving. Personlig opplever jeg at de fineste øyeblikkene på «Jellywish» er flotte «Have Heaven», tittellåten og «This Was A Gift». (JEE)
Luther Russell: «Happiness For Beginners» (album, 2025)
Plata åpner med tittellåta som høres ut som en deilig miks av nevnte R.E.M. og Tom Petty, før Rickenbackeren får fritt spillerom i neste låt, «Downtown Girls». Noe som selvfølgelig funker aldeles utmerket. Tredje låt ut, «All The Way», er, mye takket være taktfast tromming og diverse melodiske grep, av den avhengighetsskapende sorten. Noe man også kan si om «Right Way», der et nydelig refreng og deilige koringer med klar margin trer låta gjennom det berømte nåløyet.
Foruten de ovennevnte låtene er jeg muligens litt ekstra svak for svært Big Star-inspirerte «I Wanna Be Your Lover» og lett psykedeliske «Tu Es Donc Je Suis». Det sagt, alle platas 12 låter bidrar på hver sin måte til at lytteopplevelsen hele tiden holder et høyt nivå. Selvom de fleste låtene på «Happiness For Beginners» oppholder seg i det samme musikalske landskapet, trer etter hvert nyansen fram slik at alle låtene etter noen gjennomlyttinger står mer enn godt nok på egne ben. (EAA)
