Plateanmeldelse: Cass McCombs – «Interior Live Oak» (album, 2025)
Den noe undervurderte Cass McCombs er ute med sitt tolvte studioalbum, etter at han kom susende inn fra vest på den amerikanske musikkscenen på begynnelsen av 2000-tallet. Denne gangen får vi hele 16 låter servert på ett fat, og som vanlig er det musikalske spennet ganske vidt.
Det er noe ved McCombs som får kritikerne til å trekke frem superlativene og musikkelskere til å hylle ham, en klassisk singer-songwriter, et ektefødt barn av en lang amerikansk tradisjon, som han formidler med sjelden troverdighet.
I anmeldelsen av den forrige McCombs-plata («Heartmind», 2022), trakk Popklikk-kollega Espen fram Robbie Robertson som en mulig inspirasjonskilde, og der tror jeg du traff spikeren på hodet, Espen. Andre klassiske referanser er selvfølgelig hele rekka fra John Lennon via Dylan, Cohen, Harry Nilsson, Randy Newman og Warren Zevon til Neil Young.
Blant de 16 låtene finnes det ikke fyllstoff. Alle låtene har nydelige melodier, stilige arrangement, glimrende gitarpartier og sterke, litterære tekster om livet. Som vanlig jobber McCombs med forskjellige produsenter (Jason Quever, Sam Owens og Chris Cohen) fra spor til spor på plata. Dette grepet bidrar til variasjon og holder lytteren våken gjennom én time og 14 minutter.
Blant mine favoritter på plata er den tøffe tremoloåpningen og hyllesten til Ella Fitzgerald, «Priestess», den nydelige, akustiske «Missionary Bell», den lett jazzete «I’m Not Ashamed», den gyngende «Wo Removed The Cellar Door», singelen «I Never Dream About Trains», poplåten «Juvenile» og den beatleske balladen «Strawberry Moon».
«Interior Live Oak» er et nydelig album som fortjener noen runder før det synker inn. Cass McCombs er fortsatt en godt bevart hemmelighet for mange, men jeg spår snarlig kultstatus og framtidige tribute-utgivelser i fleng.
Foto: Domino Records
