Plateanmeldelse: Ryan Davis & The Roadhouse Band – «New Threats From the Soul» (album, 2025)

For et par uker siden ble jeg anbefalt å lytte på Ryan Davis & The Roadhouse Band sitt nye album, «New Threats From the Soul». Noe jeg i og for seg allerede hadde gjort og derfor slengte av gårde følgende svar: «Ja, har hørt, men låtene er så sabla lange. Men, fint er det, definitivt! Skal prøve igjen.»

Hadde det ikke vært for denne anbefalingen fra en fyr med særdeles god musikksmak, ville jeg trolig gått på årets musikalske smell. Men, der har dere meg – fyren som er dust nok til å la seg seg avskrekke av at låtene er for lange. 

At jeg har blitt fullstendig restituert, er på ingen måte tilfelle – jeg har fremdeles mer sansen for korte og fyndige låter enn lange og intetsigende. Samtidig har jeg fått bekreftet at sånne som meg må legge fordommene på hylla når man skal høre på musikk. For ellers kan man lett gå glipp av mange fantastiske musikalske opplevelser. Som for eksempel «New Threats From the Soul», som utvilsomt er et av årets beste album.

«New Threats From the Soul» består av sju smått geniale og gnistrende gode låter, de aller fleste på godt over sju minutter. Tittellåta og «Mutilation Spring», klokker inn på henholdvis ni minutter og tjuesju sekunder og elleve minutter og førtini sekunder. 

En av platas store styrker er at låtene inneholder så mange musikalske krumspring,  temposkifter og avstikkere, at man ofte føler at man har hørt opptil flere låter innenfor rammene av en. For Ryan Davis’ (født i Kentucky) musikk er så dynamisk og leken at låtene sklir over i hverandre på en slik måte at «New Threats From the Soul» etter hvert oppleves som en enhetlig komposisjon, snarere enn sju enkeltstående deler.  

Første gang jeg hørte plata gikk tankene umiddelbart til artister som Van Morrison, The Band, Lambchop og Purple Mountains. Men fordi produksjonene er så til de grader gjennomarbeidet og lydbildet fylt med et lite hav med instrumenter og stemmer, fremstår musikken (og vokalen) til Ryan Davis som noe helt for seg selv. At Davis har hørt mye på countrymusikk, soul og rock, er det ingen tvil om, men samtidig oppleves musikken hans så vital, oppfinnsom og egenrådig at det føles fullstendig irrelevant å båssette den. Å trekke fram enkeltlåter føles også helt unødvendig med tanke på det jeg har skrevet ovenfor. 

Om du setter pris på gode melodier, musikalsk lekenhet, smarte og snodige tekster med litterære ambisjoner og et lydbilde fylt med med strykere, blåsere, steelgitarer, clavinett, orgel, piano, fløyter, banjoer, synth og nydelige vokale innslag fra Will Oldham, Myriam Gendron og Catherine Irwin, vil det være svært uklokt ikke å kaste seg over «New Threats From the Soul» umiddelbart! For du vil vel nødig risikere å gå på årets musikalske smell?