Plateanmeldelse: Ron Sexsmith – «Hangover Terrase» (album, 2025)
I 2011 skrev jeg følgende om Ron Sexsmiths album «Long Player Late Bloomer»:
«Da jeg hørte Ron Sexsmith første gang for veldig mange år siden, forstod jeg umiddelbart at musikkens hans bar i seg en tidløs kraft. For hver gang jeg lytter på Sexsmith slår det meg at han, akkurat som en annen stor favoritt, Nick Lowe, er en mester når det gjelder å hente inspirasjon fra øverste hylle. En egenskap som får musikken på «Long Player Late Bloomer» til å høres ut som noe veldig fint jeg tror jeg har hørt tidligere uten at jeg kan vise til bestemte artister eller skiver. Noe som er med på å underbygge at Sexsmith lager tidløs musikk som aldri vil gå av moten.»
Etter den tid har Sexsmith gitt ut seks album som alle har innfridd mine skyhøye forventninger til mannen. Seks plater som, med noen små justeringer og smarte grep skiller seg fra hverandre, samtidig som det aldri er tvil om hvem som er avsenderen. At alle platene er anmeldt her på Popklikk, er altså ikke tilfeldig – vi anmelder som kjent kun plater vi liker.
Da jeg anmeldte Sexsmiths forrige plate, «The Vivian Line» (2023), skrev jeg at han snart må ha verdensrekord i å lage feiende flotte album som henter inspirasjon fra stort sett de samme musikalske kildene som for eksempel Paul McCartney, Nick Lowe, Elvis Costello og Gordon Lightfoot. At førstnevte er en inspirasjonskilde i seg selv, er det heller neppe noe tvil om.
Og selvfølgelig fortsetter Sexsmith å levere den ene godbiten etter den andre på «Hangover Terrace», et album som minner sterkt om alt han har gjort tidligere uten at det på noen som helst måte oppleves som negativt. Snarere tvert i mot, for når man evner å lage så gode låter som Sexsmith er det ingen grunn til å forandre det som i mine ører er en musikalsk suksessformel. Noen små justeringer her og der er mer enn nok.
«Hangover Terrace» består av 14 låter, hvorav åtte som takker for seg før det har gått tre minutter. Hvilket passer undertegnede svært godt, for det finnes knapt nok noe bedre en effektive og melodiøse låter som ikke har behov for å tvære ut ting, noe lettbente og svært iørefallende låter som «Damn Will Please», «It’s Been A While», «Rose Town» og «When Will The Morning Come» er utmerkede eksempler på.
At flere av låtene ligger å vaker et sted midt mellom det balladeaktige og pop’ete, er som seg hør og bør når Sexsmith slipper plater. Et grep som tilfører plata akkurat passe store mengder med variasjon. En og annen ballade er det selvfølgelig også plass til, som for eksempel de to aldeles nydelige låtene «House Of Love» og «Easy For You To Say». Platas store sjarmtroll er lett muntre og trallevennlige «Cigarette & Coctail».
Produksjonen til Martin Terefe er både lekker og svært forseggjort. Flere at låtene er pakket inn i et lydbilde med nydelige strykerarrangementer. Lydbildet fylles i det hele tatt opp med et lite arsenal med instrumenter, der tangentene ofte vies mye plass. Men både el-gitarer, kassegitarer, trommer, bass og synth, slippes også ofte løs i den varme og innbydende produksjonen.
Plata avsluttes med to skikkelige godbiter; den herlig fengende «Burgoyne Woods» (med er svært vitalt strykearrangement) og den smellvakre balladen «Must be Somerhing Wrong With Her» (med strykere og herlig koring).
Og vips, så har han gjort det igjen, den godeste Ron Sexsmith, mannen med verdensrekord i å lage feiende flotte album, som selvom de ligner ganske mye på hverandre, er og blir fullstendig uimotståelige.
Foto: Playground Music (promo)
