Plateanmeldelse: Case Oats – «Last Missouri Exit» (album, 2025)
Case Oats er et usedvanlig sjarmerende band fra Chicago som lager frisk og vellagret musikk som passer perfekt inn i båsen alt-country. Om du liker artister som, Uncle Tupelo, Son Volt, tidlig Wilco, Whiskeytown, Silver Jews og Purple Mountains, skal det mye til for at du ikke vil sette stor pris på denne gjengen.
Bandet mest fremtredende medlemmer er frontkvinnen Casey Gomez Walker (vokal, gitar) og hennes forlovede, Spencer Tweedy (produsent, trommer, synth, vokal), som har, med ett unntak, skrevet alle låtene sammen. Med tanke på at Spencer er sønnen til Jeff, er det kanskje ikke så underlig at tankene ofte vandre til nettopp Uncle Tupelo og Wilco.
Det sagt; innsatsen til de andre bandmedlemmene, Max Subar (gitar og pedalsteel), Jason Ashworth (bass), Scott Daniel (fele, mandolin) og Nolan Chin (piano, orgel), er helt avgjørende for at dette funker så godt som perfekt.
At «Last Missouri Exit», som er gjengens debutalbum, kan stikke av med tittelen «Årets debutalbum» når Popklikk foretar sin årlige musikalske vareopptelling, er på ingen måte utenkelig. Hovedårsaken til begeistringen skyldes i all hovesak bandets evne til å lage friske og vitale låter innen en sjanger som fort kan oppleves som en smule forutsigbar.
At Case Oats musikk er nyskapende er overhode ikke tilfelle – snarer tvert i mot – men de klarer ved hjelp av sjarm, meloditeft og ungdommelig pågangsmot å lage musikk som oppleves som både frisk og fremoverlent sammenlignet med andre artister som leker seg innenfor alt-country-sjangeren.
«Last Missouri Exit» består av 10 låter som gynger av gårde uten at bandet trenger å tråkke så hardt på pedalene. Gomez Walkers vokal, som ligger langt fremme i det lett skranglete lydbildet, akkompagneres i all hovedsak av el-gitarer, akustiske gitarer, feler, orgel, steelgitar og Tweedys uanstrengte tromming.
Åpningslåta «Buick Door» settes i gang av kassegitarer og fele før Gomes Walkers vokal dukker opp sammen med en steelgitar. Deretter fylles det på med orgel, før det fine, lavmælte refrenget viser seg fram. På neste låt ut, «Nora», skrus tempoet opp et par hakk før refrenget «Nora, Nora, Nora», gjentas flere ganger i løpet av låta. Mye fint gitarspill er det også plass til i en låt som handler om gamle kjæresters nye kjærester.
Stort sett alle låtene har mye å by på både musikals og tekstmessig. Låter fylt med mye overskudd drevet framover av gode melodier. Foruten de to åpningssporene har jeg blitt litt ekstra glad i twangy og lettbente «Bitter Root Lake» (med en sterk tekst), rørende vakre «Wishing Stone», spretne «In A Bungalow», platas mest rocka spor, «Halleluja», og det ekstremt sjarmerende avslutningssporet «Bluff».
Foto: Merge Records (promo)
