Plateanmeldelse: Superchunk – «Songs in The Key of Yikes» (album, 2025)
Om du ønsker litt støy og ordnet kaos i hverdagen din oppfordrer Popklikk deg til å høre på den nye plate til Superchunk, «Songs in The Key of Yikes». En plata som garantert får deg opp av sofaen og fyller kroppen din med store mengder overskudd. Får her går det unna. Bevæpnet med fulladede el-gitarer, tight tromming og bassing, fyrer gjengen fra Chapel Hill, USA, på samtlige sylindre.
Superchunk har siden debuten i 1992, laget så mange plater at jeg fullstendig har mistet tellinga. Og nå er de altså her igjen med et album det lukter krutt av. Musikken til bandet er ofte, men ikke alltid, tuftet på en DIY-instilling der store doser punk og litt mindre doser powerpop blandes på en effektivt og svært tiltalende måte.
Bandet består per i dag av Laura Ballance (bass), Laura King (trommer, perkusjon,vokal), Jim Wilbur (gitar) og Mac McCaughan (gitar og vokal). Sistnevtes lyse og intense vokal tilfører musikken både energi og særpreg.
Sammenlignet med den ganske pop’ete forgjengeren «Wild Loneliness» (2022), er «Songs in The Key of Yikes» som en tornado å regne. El-gitarene står i kø klare for å gi absolutt alt når anledningen byr seg, som stort sett er hele tiden. Åpningslåta «Is it Making You Feel Something», er en glimrende powerpop-låt, med et herlig refreng og klassiske koringer.
På «Bruised Lung» skrus tempoet opp, noe som resulterer i en vegg med el-gitarer og trommer som går fullstendig amok. Tøft, melodiøst og kompromissløst. Og tøffere skal det bli for på «No Hope» kan det være lurt å feste sikkerhetsbeltet. Det låter så fett at jeg umiddelbart begynner å tenke på Bob Mould, og da snakker vi fett, folkens! Nå og da også tankene underveis til den nye, glimrende plata til The Beths.
Og sånn forsetter det stort sett hele plata gjennom. Det fine med Superchunk er at de alltid klarer å legge inn lett avhengighetsskapende referenger/melodier i lydhavet. Som for eksempel på «Care Less», «Climbe The Walls» og «Stuck in a Dream», der de to sistnevte i i følge mine ører kan plasseres i powepop-båsen. Plata avsluttes, tro det eller ei, med den finfine bare nesten-balladen, «Some Green» som avsluttes på fyrrig vis med et lite hav el-gitarer i solnedgang.
Foto: Merge Records (promo)
